Bech-Bruun-dommen: Klart varsel til norske advokater om å trå varsomt

Ulovfestet skyldansvar for advokat overfor tredjemenn kan potensielt oppstå i relasjon til ulike kategorier tredjemenn. 

I praksis vil et slikt ansvar gjerne inntre som en «refleksvirkning» av advokatens rådgivning overfor klient, der det tradisjonelle kontraktsrettslige profesjonsansvaret har anvendelse.

 Betegnelsen «refleksvirkning» er likevel ikke presis, fordi den kan indikere at det må foreligge et råd som gis til klienten og at ansvaret deretter oppstår som en konsekvens av rådet, fordi tredjemann lider tap når klienten handler i samsvar med rådet. 

Ansvaret omfatter imidlertid prinsipielt også handlinger og unnlatelser fra advokatens side, uten i forbindelse med rådgivning til klienten, for eksempel hvor advokaten får slettet et utlegg eller unnlater å foreta en tinglysning med den følge at tredjemann lider et tap.

Kvalifisert uaktsomhet

Det er utvilsomt at adferden fra advokatens side som et minstekrav må kunne kvalifiseres som uaktsomme feil eller forsømmelser for å kunne lede til ansvar for advokaten. 

I praksis er spørsmålet likevel et annet, nemlig om det må kreves en høyere grad av skyld enn alminnelig uaktsomhet for at advokaten skal kunne bli holdt ansvarlig, kvalifisert uaktsomhet.

En særlig kategori er ansvar overfor klientens motpart, noe jeg av plasshensyn avgrenser mot. 

DANSK HØJESTERET: Holdes ansvarlig for rådgivning til tysk bank som begikk bedrageri mot danske skattemyndigheter

Advokatfirmaet Bech-Bruun må betale 400 millioner danske kroner i erstatning

Når det gjelder ansvar overfor klientens motpart kreves imidlertid etter rettspraksis kvalifisert uaktsomhet fra advokatens side for at ansvar skal kunne pådras. Spørsmålet er om dette standpunktet kan generaliseres til å gjelde ansvar overfor andre kategorier tredjemenn enn klientens motpart, eventuelt alle kategorier tredjemenn.

Det foreligger underrettsdommer som ut fra domsgrunnenes formulering kan synes å bekrefte dette, jf LB-2003-14586 og LF-2007-113264.

Ansvar etter culparegelen

I merknadene til advokatlovutvalgets innstilling til advokatloven er det forutsatt at ansvar overfor tredjemann etter den alminnelige culparegelen antagelig må kreve en sterkere grad av bebreidelse fra advokatens side enn det som gjelder overfor klienten, se NOU 2015: 3 (side 293).

Oppfatningen har også fått tilslutning i teorien (Advokat Toralf Wågheims bok Advokaters erstatningsansvar 2009, side 19).

Umiddelbart fremstår en slik oppfatning som velbegrunnet, fordi det strenge, kontraktsbaserte profesjonsansvaret for advokater er begrunnet i hensynet til klienten. 

Det er likevel tvilsomt om det på generelt grunnlag kan oppstilles et krav om kvalifisert uaktsomhet fra advokatens side, helt uavhengig av hvilken kategori tredjemenn det er tale om og de konkrete omstendigheter i saksforholdet.

Omsorgsplikt

Den riktige tilnærmingsmåten må – slik Borgarting lagmannsrett gjør i LB-2003-14586 – være å starte med spørsmålet om advokaten har en omsorgsplikt overfor den tredjemann som er tapslidende. 

Lagmannsrettens tilnærming i den konkrete vurderingen er dermed riktig, selv om den tar som utgangspunkt at det må stilles et krav om kvalifisert uaktsomhet for ansvar i relasjon til andre enn klienten, noe som uten forbehold på ingen måte er gitt.

Samme tilnærmingsmåte vedrørende en potensiell omsorgsplikt er tatt i Rt 1995 s 821. Saken gjelder et komplekst entrepriseforhold hvor det ble fremsatt krav mot advokaten fra en investor som mente at advokaten hadde opptrådt erstatningsbetingende på grunn av brutte omsorgsforpliktelser i forbindelse med at advokaten agerte på vegne av sin klient.

Avgjørelsen er konkret, og med den sentrale forskjell fra Borgarting lagmannsretts dom at retten ikke knytter ansvarsvurderingen direkte opp mot en overordnet norm med krav om kvalifisert uaktsomhet. Søksmålet mot advokaten førte ikke frem, fordi det ikke forelå brutte omsorgsplikter.

Forventningsgrunnlaget

Selv om det er en riktig tilnærmingsmåte å vurdere om advokaten har en omsorgsplikt direkte overfor tredjemann, er det ikke gitt at et benektende svar innebærer at det ikke kan foreligge ansvar.

I uaktsomhetsvurderingen vil det således være nærliggende å legge vekt på tredjemanns forventningsgrunnlag. 

På dette punkt vil det kunne ha betydning hvorvidt advokatens opptreden er gjort i klientens interesse eller ikke. Grunnen til dette er at dersom advokaten har opptrådt i klientens interesse, kan tredjemann vanskeligere sies å ha en berettiget forventning om at tredjemanns interesser skal bli ivaretatt. Dette er betonet av Høyesterett i begrunnelsen i saken inntatt i Rt 1995 s 821 (s 831)

Hvis advokaten ikke har hatt noen klientinteresse å ta hensyn til, vil tredjemann kunne sies å ha et høyere forventningsgrunnlag til advokatens opptreden, noe som etter forholdene vil kunne føre til ansvar, uten at det nødvendigvis foreligger kvalifisert uaktsomhet. 

Advokaten har for eksempel utvist feil og forsømmelse ved utferdigelsen av et testament som av den grunn blir satt til side, med den følge at en tredjemann går glipp av den arven han eller hun var tiltenkt (eksemplet er fra Wågheim, Advokaters erstatningsansvar, Oslo 2009, s 19).

Bech-Bruun-saken

Selv om tredjemann ikke har gitt advokaten noe oppdrag, vil en innsatt arving kunne ha forventninger som vil kunne være berettigede om at advokaten er i stand til å overholde grunnleggende profesjonskrav med hensyn til kvalitet i sitt arbeid.

Selv om advokaten har hatt en klientinteresse å hensynta, kan ansvar etter forholdene likevel oppstå, uten at det nødvendigvis foreligger kvalifisert uaktsomhet, dersom det ut fra en konkret vurdering kan legges til grunn at advokaten, gjennom sin rådgivning til klienten, på uforsvarlig måte har tilsidesatt interessene til tredjemann. 

Sistnevnte tilnærmingsmåte fremkommer tydelig gjennom dansk Højesterets dom, sak BS-20331/2022-HJR, Skatteforvaltningen mot advokatfirmaet Bech-Bruun I/S.

Advokatfirmaet rådga i 2014 den tyske banken, North Channel Bank, i en legal opinion fra en av firmaets advokater, om bankens potensielle ansvar ved å medvirke til transaksjoner med danske børsnoterte aksjer. 

Uforsvarlig tilsidesettelse av skattemyndighetens interesser

Transaksjonene innebar at banken utstedte såkalte utbyttenotaer, som kunne tas i bruk som vedlegg til søknader til Skatteforvaltningen om refusjon av utbytteskatt, med den følge at Skatteforvaltningen refunderte over en milliard DEK. 

I ettertid ble det klarlagt at søknadene om refusjon var uberettigede, ettersom de var basert på fiktive transaksjoner, uten at det forelå verken aksjer, utbytter eller pengestrømmer. Spørsmålet var om Bech-Bruun som følge av rådgivningen til banken var erstatningsansvarlige overfor Skatteforvaltningen for det tap som denne ble påført som følge av de uberettigede refusjonene.

Højesterets utgangspunkt var at dette beror på en konkret og samlet vurdering av om advokatfirmaet, ved den rådgivende advokaten, på uforsvarlig måte hadde tilsidesatt skattemyndighetenes interesser. 

Dette måtte blant annet vurderes i lys av om disposisjonene hadde et forretningsmessig formål og om de var av usedvanlig karakter, bedømt opp mot innholdet av advokatens oppdrag, samt den rådgivning som advokaten konkret ga.

Højesteret kom, etter en konkret vurdering, til at advokaten under sin rådgivning måtte innse at det var en nærliggende risiko for at banken, sammen med andre, var involvert i utarbeidelsen av en modell for uberettiget refusjon av utbytteskatt, og dermed på uforsvarlig måte tilsidesatte skattemyndighetenes interesser.

- Advokaten måtte ha forstått

Højesterett la vekt på at transaksjonene var uten forretningsmessig begrunnelse («cum/ex»-modell), og at advokaten på grunn av informasjon han hadde fått forut for og under rådgivningen, transaksjonsbeskrivelsen han selv ga i sin «legal opinion» og andre forhold, måtte forstå at banken, sammen med andre, var involvert i å utarbeide en modell for uberettiget refusjon av utbytteskatt. 

Retten betoner også at advokaten, ut fra den informasjon han hadde, blant annet gjennom beskrivelsen av de påtenkte transaksjonene, var i «et skærpet ansvarsmiljø.»

Højesterett la videre til grunn at det forelå årsakssammenheng mellom Bech-Bruuns ansvarspådragende rådgivning og det forhold at Skatteforvaltningen hadde lidt et tap som følge av de urettmessige refusjonene. Imidlertid fant Højesterett at deler av tapet var inadekvat, og reduserte kravet, slik at det i dommen ble stipulert til DEK 400 mill.

- Krav om kvalifisert uaktsomhet

Det forhold at Højesterett gjør bruk av normen «måtte forstå» og ikke «burde forstå» kan kanskje gi en indikasjon om at den normen retten anvendte i realiteten innebar et krav om kvalifisert uaktsomhet, men en tematisering av dette er ikke foretatt noe sted i dommen, til tross for at Bech-Bruun uttrykkelig hadde anført at det måtte gjelde et krav om kvalifisert uaktsomhet, og at ansvaret ved legal opinions er særegent. 

Beskrivelsen i begrunnelsen om at advokaten befant seg i et «skærpet ansvarsmiljø» taler også klart imot at normen reelt sett innebærer at uaktsomheten må være kvalifisert for at ansvar overfor tredjepart, i dette tilfellet Skatteforvaltningen, kan oppstå.

Jeg kan ikke se at begrunnelsen i dommen avviker fra hva som må antas å være norsk rett i et sammenlignbart tilfelle. 

- Klart varsel om å trå varsomt

Dommen bør derfor innebære et klart varsel også til norske advokater om å trå varsomt ved rådgivning av denne typen, hvor man ut fra de konkrete omstendigheter kan sies å være i et «skjerpet ansvarsmiljø». 

Slik sett er det neppe grunn til å trekke den slutning at dommens begrunnelse er spesiell og kun har relevans ved legal opinions i saker om skatterådgivning med staten eller annet offentlig rettssubjekt som skadelidende.

Jeg vil for min del – på denne bakgrunn – være tilbakeholden med å fastslå som en helt alminnelig regel at det må kreves kvalifisert uaktsomhet fra advokatens side for å bli erstatningsansvarlig overfor enhver tredjemannsinteresse.

Dette kan gjerne være et utgangspunkt for vurderingen, og det kan være holdbart i en del saksforhold. 

- Kan foreligge erstatningsplikt

Det er antagelig likevel mer treffende å si at avgjørelsen må tas konkret, med vekt på om det kan sies å foreligge en omsorgsforpliktelse overfor tredjemann, og under enhver omstendighet med avgjørende vekt på tredjemanns konkrete forventningsgrunnlag. 

Det vil etter omstendighetene også kunne foreligge erstatningsplikt dersom advokaten, ved å rådgi klienten, ut fra en konkret helhetsvurdering kan sies – på uforsvarlig måte – å ha tilsidesatt tredjemanns interesser, slik som i dommen fra dansk Højesteret.