– Medieutsatte saker handler om mer enn å overbevise dommerne

ARENDALSUKA: – Jeg dekker stort sett saker med mye medieoppmerksomhet, og har aldri opplevd en rettssak som ikke føles for lang og omstendelig. Det kan kuttes og spares tid i mange ledd.

Det sa politisk redaktør i Bergens Tidende, Eirin Eikefjord, ved Advokatforeningens debatt «Hvorfor utsettes Norges raskeste for Norges lengste rettssak?» under Arendalsuka. 

Blir kjente mennesker behandlet annerledes?

Bakteppet for debatten var Ingebrigtsen-saken, som ble behandlet i Sør-Rogaland tingrett over syv uker – et klart avvik fra normalen. NRKs gjennomgang av 46 saker om vold i nære relasjoner ved samme domstol siden 2019 viser en gjennomsnittlig behandlingstid på to til tre dager – og aldri mer enn syv.

Debattleder Katrine Holter minnet om at fenomenet ikke er nytt. Hun viste til Eirik Jensen-saken, som varte i fire måneder, og at Oslo tingrett har satt av åtte uker til saken mot tidligere leder i Norsk Industri, Stein Lier-Hansen.

– Rettssaker blir stadig mer tidkrevende og kostbare. Vanlige folk har ikke råd til å føre saker for retten. Hvorfor trekker prosessene ut, og blir kjente mennesker behandlet annerledes – på godt eller vondt? spurte Holter.

For å diskutere temaet møttes partner i Advokatfirmaet Hjort, Christian Hjort, Bergens Tidendes politiske redaktør Eirin Eikefjord og lagdommer Frode Elgesem i panelet.

Medietrykk endrer dynamikken

For Hjort er sammenhengen klar: høyt medietrykk kan endre både dommernes, advokatenes og klientenes prioriteringer. 

– I Ingebrigtsen-saken fulgte pressen saken minutt for minutt. I slike saker handler det ofte ikke lenger bare om å overbevise dommerne, men også om å styre inntrykket utenfor rettssalen. Klienten kan få et sterkt behov for å imøtekomme alt pressen er opptatt av, selv når det ikke har noen relevans for skyldspørsmålet, sa han.

I slike saker tror han at man som forsvarer kan være mer ettergivende overfor slike ønsker, for å bevare tilliten til klienten. 

– Jeg tror det samme kan gjelde for dommeren. Frykten for kritikk kan gjøre det vanskeligere å si nei til bevisføring, sa Hjort.

Holter fulgte opp med å spørre Elgesem om han ville hatt høyere terskel for å avskjære bevis, dersom han var dommer i en straffesak med stort medietrykk.

– I slike saker kan aktørene føle på et større press, og dommere kan vegre seg for å stramme inn saken. Vi dommere er bare mennesker vi også. Jeg kan ikke utelukke at medieoppmerksomhet kan gjøre det vanskeligere å for eksempel avskjære bevis, selv når det kanskje burde vært gjort, sa Elgesem.

Etterlyser aktiv saksstyring fra dommerne

Eikefjord fulgte opp med et eksempel fra Bertheussen-saken, der et av vitnene, Christian Tybring-Gjedde, brukte deler av sin forklaring til å kritisere henne for en kommentar hun hadde skrevet uken før. 

– Hvorfor bryter ingen inn og sier at dette ikke har med saken å gjøre? I rettssakene jeg har fulgt, savner jeg at dommeren setter punktum tidligere. Det er mye tid å spare, sa hun.

Lagdommer Frode Elgesem var enig i at bedre styring er nødvendig, men pekte på at utfordringen stikker dypere. Norske rettssaker tar generelt lenger tid enn i nabolandene, noe han mener skyldes kultur.

– I Norge er advokater svært opptatt av kontekst – å fortelle en historie. Vi profesjonelle aktører elsker en faglig juridisk festforestilling, men det er kjempedyrt, sa Elgesem.

Ingebrigtsen-saken

Gjert Ingebrigtsen dømt til betinget fengsel i 15 dager

– I den gamle tvistemålsloven var det et viktig prinsipp at begge parter fikk like mye taletid, men tvisteloven skulle stramme inn dette. Likevel ble ordningen i praksis sabotert fra dag én. Ingen ville akseptere det systemet.

– Dommerne abdiserer

Hjort er skeptisk til å redusere muntligheten i retten.

– Jeg har stor tiltro til hvordan saken opplyses når prosessen er godt styrt, konsentrert og presis. Den dynamikken i retten, der partene får mulighet til å svare på nye momenter foran dommeren, er svært verdifull, sa Hjort.

Han mener dommernes passivitet ofte fører til unødvendig tidsbruk.

– En viktig grunn til at saker trekker ut, er at man i flere tilfeller ser at dommeren nærmest har abdisert. Flere ganger har jeg sittet ukesvis i retten med svært kompliserte saker med krevende teknisk dokumentasjon og bevisføring, uten at dommeren stiller ett spørsmål. Det blir jeg bekymret over, sa han.

– Spør: Hvorfor er dette viktig? Hvor i tiltalen er vi? Dommere faller av innimellom, og da må de spørre - ellers trekker saken ut.

Ulik kunnskap gjør styring vanskelig

Elgesem var enig i at dommere bør være mer aktive i å avkorte prosessen, også før hovedforhandlingen. 

– Dommere bør være mer aktive enn de tradisjonelt har vært i Norge, også under saksforberedelsen. Det vil være ressurssparende dersom man klarer å sette saken på rett spor og få en fokusert saksforberedelse og komme til hovedforhandlingen godt opplest.

Likevel mener han at det er vanskelig i praksis.

– Problemet er at aktørene ofte kjenner saken bedre enn dommeren. Det tar tid å komme opp på samme nivå før man kan avskjære vitner, og derfor skjer det i praksis svært sjeldent, sa Elgesem.

Manglende insentiver for advokatene

Spørsmålet var så om advokatene har et ansvar for å redusere tidsbruken i retten.

– Jeg kunne ønske de var mer opptatt av det. I straffesaker er det særlig påtalemyndighetens rolle å ikke overbevisføre sakene sine. I sivile saker opplever jeg ofte stor motstand i planmøter mot å la dommeren styre hva som er riktig tidsbruk.

Eikefjord fulgte opp med at problemet også handler om økonomiske insentiver.

LES MER FRA ARENDALSUKA:

Advokatforeningen hedret for mock trial om aktiv dødshjelp

– Det er ingen insentiver for noen av partene til å knipe inn. Når en dag i retten koster rundt 100.000 kroner i en sivil sak, og man regner med å få sakskostnadene dekket dersom man vinner, hvorfor skulle man da kutte ned på tid og kostnader, spurte hun.

Flere aktører, mer tidsbruk

Diskusjonen om tidsbruk i retten strakte seg også til bistandsadvokatordningen. Elgesem understreket at ordningen har en viktig funksjon, men mener den i enkelte saker fører til unødvendig tidsbruk.

– Den øker kompleksiteten, og man får av og til en slags hjelpeaktør. Hovedproblemet er at det ofte ikke er så stort behov for det, rett og slett, sa han.

Hjort pekte på at tre aktører i utspørringen, aktor, forsvarer og bistandsadvokat, ofte skaper store mengder gjentakelser.

– Det forsterker et problem som allerede er der med to aktører. Når både påtalemyndigheten og forsvareren allerede har belyst et vitne eller en part grundig, får man så en tredje aktør som skal inn og vise sin klient at man også har gjort sitt. Da har man skrikende behov for klarere dommerstyring, sa han.

Dette vil ikke bare spare tid, men også ha positive ringvirkninger.

– Hvis dommeren er tydelig i sine signaler, forstår tiltalte at man ikke trenger å pushe sin forsvarer til å stille spørsmål som ikke er nødvendige, sa han.