- Advokatbransjen på overtid

De siste månedene har Advokatbladet tegnet et urovekkende bilde av advokatbransjen. Rapporter om uker på over åtti timer og uttalelser om at «advokatrollen av og til innebærer særlige krav» viser at ekstreme arbeidsforhold er blitt normalisert. 

Samtidig fremhever ledere at de «tar arbeidsbelastning på alvor». Det er vanskelig å se dette som annet enn bortforklaring. Når det unormale blir standard, mister ordene innhold.

Rådene som ofte gis – å «snakke med sjefen» og «sette grenser» – treffer heller ikke der problemet ligger. Unge advokater forteller at de ikke tør å ta opp belastning, og mange vet at de som gjør det, risikerer å stanse karrieren sin. 

Dette handler ikke om personlig robusthet, men om system og kultur. Når arbeidspresset er bygget inn i inntjeningsmodellen, hjelper det lite å be de yngste passe sitt eget beste. Man vet utmerket godt at de ikke har forutsetningene for å gjøre det.

– Tjener på volumet, ikke på bærekraften

Kjernen i problemet ligger i bransjens økonomiske struktur. Inntjening og fakturerbare timer styrer i stor grad prioriteringene, og idealene om fag, kvalitet og ansvarlighet havner ofte i skyggen av tallmålene. 

Wiersholm løfter frem tiltak som avspasering og forhåndsgodkjenning av overtid, men normaliserer samtidig unntak ved å beskrive «særlige krav» i store saker. 

Haver fremhever balanse som konkurransefortrinn, men slår fast at en ren 8–16-norm ikke er mulig og peker på 1400–1500 fakturerte timer i tillegg til sysselsetning av andre, som nivå i partnersjiktet. 

Summen av budskapet er at toppbelastning er strukturelt innbakt, også der «balanse» brukes som slagord. Det er ikke klientene som krever dette – det er partnerne på toppen. Systemet er rigget slik at de tjener på volumet, ikke på bærekraften.

- Advarte mot eksternt eierskap

I lys av dette fremstår bransjens forsvar for «uavhengighet» som paradoksalt. 

Under debatten om ny advokatlov advarte de største firmaene og Advokatforeningen mot eksternt eierskap, med begrunnelsen at det kunne skape et farlig økonomisk press fra investorer. 

Men presset er allerede her – bare internt. 

Det er ikke utenforstående eiere som driver advokatene til å jobbe seksten timer i døgnet. Det er inntjeningspresset som springer ut fra bransjens egne eiere.

 Å påberope seg uavhengighet fra ytre påvirkning, samtidig som man aksepterer et massivt økonomisk press innenfra, er en logisk selvmotsigelse.

Mener Advokatforeningen har et ansvar

Her har også profesjonsforeningen et ansvar. Advokatforeningen representerer både arbeidsgivere og ansatte, men taler nesten utelukkende med partnernes stemme. 

Den nye veilederen fra Yngre Advokater, «Bedre flyt i hverdagen», viser dette tydelig.

Selv om den formelt henvender seg til både arbeidsgiver og arbeidstaker, er tyngdepunktet lagt på individet. De fleste tiltakene handler om at advokaten selv skal «si fra», «avklare forventninger», «planlegge arbeidshverdagen» og «finne ny jobb dersom situasjonen ikke bedres».

Arbeidsgivers del består hovedsakelig av velmente oppfordringer – «ha jevnlige samtaler», «snakk om kultur», «legg til rette for fleksibilitet» – uten forpliktelse eller styringsansvar. 

Resultatet er en veileder som i praksis flytter byrden for balanse nedover i systemet, i stedet for å adressere ledelsens rolle i kulturen.

- Lite fornyelse i organiseringen

Samtidig skjer det lite fornyelse i måten advokatfirmaer organiserer arbeidet sitt på. I andre kunnskapsyrker prøves og innføres modeller som fire dagers uke, resultatbasert arbeid (ROWE) og cellekontorer som gir konsentrasjon og trivsel. 

Forskningen er klar: Kortere arbeidsuker gir høyere produktivitet og lavere sykefravær. Likevel holder advokatbransjen fast ved lange dager, åpne landskap og en målelogikk som tilhører en annen tid. Det er ikke effektivitet – det er kontroll.

– Handler ikke om å jobbe mindre, men klokere

Advokatbransjen liker å se på seg selv som rasjonell, faglig og etisk reflektert. Men i møte med sine egne arbeidsmodeller fremstår den som konservativ og selvtilfreds. 

Vi må våge å tenke nytt – basert på moderne, dokumenterte arbeidslivsprinsipper, ikke gamle maktstrukturer. Det handler ikke om å jobbe mindre, men om å jobbe klokere, med respekt for både lovverket og menneskene som skal forvalte det.

En bransje som rådgir andre om ansvar og balanse, kan ikke selv leve på overtid.