Klager inn staten for Europarådet og FN

Partner i Simonsen Vogt Wiig, Nicolay Skarning, har lang erfaring med prøving av prinsipielle spørsmål i krysningsfeltet mellom arbeidsrett og internasjonale forpliktelser. 

Nå bistår han SMB Norge med å klage inn Norge for den internasjonale arbeidsorganisasjonen ILO og for Europarådet. Temaet er hvilke fagforeninger som skal ha innstillingsrett.

Grensen for hvilke fagforeninger som skal ha innstillingsrett ligger i dag på foreninger med minst ti tusen medlemmer. Denne grensen bestemmer om fagforeningen har lov til å inngå avtale om for eksempel avvikende turnusordninger, eller bruk av innleid arbeidskraft. 

Arbeidet som nå gjøres startet med at arbeidsgiverforeningen SMB Norge sendte inn en klage til Europarådet i fjor. De representerer blant annet en rekke bemanningsbyråer. 

SMB hevdet at mindre fagforeninger blir diskriminert når de ikke kan inngå avtaler om innleie av arbeidskraft med arbeidsgiver, og at dette er et brudd på foreningsfriheten.

Fremstår tilfeldig

Grensen på ti tusen medlemmer er begrunnet med at disse fagforeningene antas å være mer representative og sterkere i møte med arbeidsgiver. 

Men akkurat hvor grensen skal gå, er aldri blitt prøvet menneskerettslig.

- Grensen kan fremstå som «tenk på et tall»-aktig; at noen syntes at ti tusen hørtes fornuftig ut. Men grensen gjør noe med vår rett til foreningsfrihet, og er et veldig høyt tall i et lite land som Norge. Hvis du er misfornøyd med fagforeningen din og ønsker å starte din egen, blir det vanskeligere, hvis de små fagforeningene diskrimineres.

Fagforening slang seg på

Fellesforbundet for sjøfolk, en fagforening på rundt femten hundre medlemmer, fikk nyss om klagen, og bestemte seg for å rette en delvis overlappende klage til ILO. Skarning arbeider nå med et støtteskriv til deler av denne klagen, på vegne av SMB.

På spørsmål om hvorfor de velger å gå til ILO og Europarådet fremfor norske domstoler, trekker Skarning frem flere poenger: . Det er blant annet kostnadsfritt å klage, så prosessrisikoen er lavere. I tillegg mener han det kan være vanskelig å nå gjennom med internasjonal rett i norske domstoler.

– Litt uærbødig sagt er det ikke så lett å vinne frem med dette i en norsk domstol. Det kan være vanskelig for en lagmannsrett eller Høyesterett å si at regjering og storting har tatt feil når de har laget en lov. Hvis du vinner frem i et internasjonalt klageorgan først, er det lettere å komme til en norsk domstol med den faglige tyngden du trenger. Det så vi i Holship-saken fra 2016, hvor vi tapte i tingrett og lagmannsrett, men hvor vi deretter vant frem i EFTA-domstolen og deretter Høyesterett i plenum. EØS-avtalen ble avgjørende.

- Argumenterer mot eliten

Skarning synes det er spennende å jobbe med saker med internasjonalt tilsnitt.

– Når staten skal sende tilsvar i disse sakene så skal det jo gjennom Arbeids- og Inkluderingsdepartementet, Regjeringsadvokaten, Lovavdelingen og Utenriksdepartementet. Da må du sitte og argumentere mot den juridiske eliten i landet. Det er veldig stimulerende.

Han mener også arbeidet kan gi et nytt syn på norsk rett.

– Norske jurister er veldig vant til å fordype seg i de norske kildene. Når man arbeider med internasjonale traktater, kommer man i kontakt med juridiske elitemiljøer fra hele Europa, og hele verden, i ILOs tilfelle. Det gjør at man kan ta med seg det internasjonale blikket til norske domstoler, og kanskje se rettskildene i et bredere lys.

 Mener at Norge må tenke nytt 

Skarning forteller at en ytterligere utfordring er tilgang på godt fagstoff i Norge. 

- Praksisen fra internasjonale klageorganer kan være svært omfattende, og de tjenestene norske advokater vanligvis bruker i dag, har lite stoff som går i dybden på disse temaene. Når du går inn på nettsidene til disse organene så får du opp det som føles som én million avgjørelser, og å gå gjennom det materialet er enormt arbeidskrevende, selv om vi ofte får hjelp av juridiske traineer hos oss.

- Når du leter videre i norsk litteratur er det heller ikke sikkert du finner det du leter etter. Jeg tror tjenester som Juridika og Rettsdata etter hvert kanskje blir tvunget til å ta inn de store internasjonale forfatterne for å henge med på utviklingen. Vi trenger lettere tilgang til internasjonal litteratur, sier han.

 Lenge til avklaring

En strek i regningen når man jobber internasjonalt, er at saksbehandlingen kan ta en stund lenger enn det man er vant til nasjonalt.

– Klagen til Europarådet ble sendt i fjor, så der får vi kanskje svar neste år. Støtteskrivet til ILO blir sendt i august, men den prosessen tar også fort tid. Staten skal få tid til å utrede og svare, og så kan jo avgjørelsene få store konsekvenser for flere land, og må derfor utredes grundig i klageorganet.