Advokaten reserverte seg mot rettsgebyret - klienten mistet ankeretten

Høyesteretts ankeutvalg – dommerne Noer, Arntzen og Sivertsen – forkastet 15. juni en anke i sak HR-2026-1317-U. Saken gjaldt en kjennelse fra Eidsivating lagmannsrett om å nekte oppfriskning og avvise en anke fordi rettsgebyret ikke var betalt innen fristen.

Hevet avtale om oppføring av bolig

Fem saksøkere gikk i april 2023 til sak mot en mann med krav om erstatning. De hadde høsten 2019 inngått avtaler med et eiendomsfirma, X, om oppføring av en tomannsbolig på Strømmen.

Den saksøkte mannen var styreleder og daglig leder i selskapet. Avtalene ble senere overført til et annet firma, Y, der han hadde de samme rollene.

Saksøkerne hevet avtalene i desember 2021 etter forsinkelser i byggeprosjektet. Selskapet Y, som da hadde skiftet navn, ble oppløst etter aksjeloven § 16-15 ved Hordaland tingretts kjennelse 3. november 2022.

Romerike og Glåmdal tingrett dømte 27. juni 2025 mannen til å betale 4.556.434,72 kroner i erstatning til tre av saksøkerne og 4.653.179,60 kroner til de to andre, totalt drøye 9,2 millioner kroner, i tillegg til sakskostnader.

Reserverte seg mot ansvar

Mannen anket dommen gjennom en advokat. I anken sto det at advokaten «innestår ikke for rettsgebyret som bes stilet direkte til ankende part».

Tingretten rettet derfor kravet om forskuddsbetaling mot parten personlig. En faktura ble sendt som eFaktura 19. september 2025 med forfall 3. oktober. Den ble ikke betalt ved forfall, og saken ble oversendt lagmannsretten 13. oktober.

I et brev til lagmannsretten 29. oktober skrev advokaten at klienten nå hadde betalt fakturaen. Fristoversittelsen ble begrunnet med klientens helsetilstand. Lagmannsretten etterspurte dokumentasjon på helsetilstanden, men fikk etter eget syn ikke tilstrekkelig dokumentasjon.

Eidsivating lagmannsrett nektet 4. februar 2026 oppfriskning og avviste anken, med henvisning til at rettsgebyret ikke var betalt innen fristen. Advokaten opplyste i et prosesskriv 20. april at han hadde fratrådt som prosessfullmektig.

- Noe han som advokat må forutsettes å være kjent med

For ankeutvalget anførte parten at lagmannsretten hadde praktisert vilkårene for oppfriskning etter tvisteloven § 16-12 for strengt, og at helsetilstanden gjorde det uforholdsmessig byrdefullt å foreta prosesshandlingen i tide.

Motparten anførte at kjennelsen bygde på korrekt rettsanvendelse, og at det ikke var grunnlag for oppfriskning.

Fordi lagmannsrettens kjennelse var avsagt som første instans, hadde ankeutvalget full kompetanse i saken.

Utvalget tok utgangspunkt i at rettsgebyret betales av den som anker, jf. rettsgebyrloven § 2 første ledd, og at når en anke er inngitt på vegne av en annen, blir begge ansvarlige, jf. tredje ledd.

Når en part er representert ved advokat, kan gebyret betales etterskuddsvis, og advokaten er da selvskyldner for rettidig betaling, jf. rettsgebyrforskriften § 3-1.

Utvalget peker på at advokaten ikke kunne reservere seg mot dette lovbestemte ansvaret – «noe han som advokat må forutsettes å være kjent med». Likevel kom utvalget til at lagmannsretten ikke begikk noen saksbehandlingsfeil da den la til grunn at kravet kunne rettes mot parten personlig.

Ble aldri betalt

Uten at det hadde betydning for resultatet, opplyste Domstolenes regnskaps- og lønnsseksjon at rettsgebyret for anken til lagmannsretten aldri er blitt betalt.

Ankeutvalget fant det enstemmig klart at anken ikke kunne føre frem, og forkastet den etter tvisteloven § 30-9 andre ledd. Resultatet er at tingrettens dom på over ni millioner kroner ikke blir prøvd av lagmannsretten.