Krevde ni millioner etter bruk av ikke-autorisert fullmektig

Dette fremkommer i en avgjørelse fra Finansklagenemnda Skade (FinKN-2019-160).

Bakgrunnen for saken var at en klient hadde sendt søknad om billighetserstatning til en kommune. Kommunen fattet vedtak om erstatning på 100.000 kroner. Klienten klaget på vedtaket. Klagen førte ikke frem, verken hos kommunen eller Fylkesmannen.

Klienten gikk deretter til søksmål mot kommunen. Klienten anførte at kommunens vedtak om billighetserstatning måtte være omfattet av forvaltningsloven, og at kommunens saksbehandling stred mot forvaltningsloven på flere punkter. Det ble nedlagt påstand om at vedtaket måtte kjennes ugyldig, og at søknaden måtte tas til ny behandling. Klienten fikk ikke medhold i søksmålet, og tapte saken fullstendig.

Fremmet krav om ni millioner i erstatning

Klienten fikk bistand i saken fra advokat A. Under selve hovedforhandlingen sendte advokat A en fullmektig B for å bistå som prosessfullmektig. B var ikke advokat og hadde heller ikke autorisasjon som advokatfullmektig. B presenterte seg likevel som advokatfullmektig i tingretten og bar kappe.

Klienten var misfornøyd med bistanden og fremmet krav om erstatning mot advokatens forsikringsselskap på til sammen 9.025.000 kroner.

Klienten anførte at advokatens håndtering av saken hadde ført til at klienten mistet mange rettigheter, herunder billighetserstatning og fremtidig pensjon. Advokatens forsikringsselskap tok til motmæle og anførte at vilkårene for erstatning ikke var oppfylt. Saken ble deretter brakt inn for Finansklagenemnda Skade.

Uaktsom å sende en fullmektig uten autorisasjon

Finansklagenemnda Skade tok først stilling til om det forelå ansvarsgrunnlag. Nemnda presiserer at det for advokater gjelder et strengt profesjonsansvar. Samtidig understreker nemnda at det forhold at en klient taper en rettssak, ikke er ensbetydende med at saken er håndtert på en uforsvarlig måte.

Når det gjaldt de konkrete forhold, viste nemnda til at saken ble ført av en prosessfullmektig som ikke hadde nødvendig autorisasjon som advokatfullmektig. Nemnda forutsatte at advokaten likevel var ansvarlig prinsipal for fullmektigen og at krav kunne fremmes mot advokaten.

Nemnda uttalte videre at det kan være uaktsomt å la en medarbeider møte som prosessfullmektig når det ikke forelå nødvendig autorisasjon.

Ikke ansvarsgrunnlag

Nemnda kunne likevel ikke se at dette hadde fått noen konkret innvirkning på gjennomføringen av hovedforhandlingen i denne saken. Nemnda viste herunder til tingrettsdommen, hvor retten hadde uttalt: «Retten finner det svært kritikkverdig at … tillatelse ikke ble innhentet, og desto mer kritikkverdig at [B] pretenderte å ha autorisasjon som advokatfullmektig. Utenom dette, finner retten at forholdet ikke har betydning for saken all den tid saksøker uttrykkelig har ønsket [B] som prosessfullmektig, jf advokat A sitt prosesskriv og B hadde etter nevnte bestemmelse i § 3-3 (4) anledning til å føre saker, med forhåndsgitt tillatelse, som retten finner å måtte gi i ettertid».

Slik saken var opplyst for nemnda, kunne nemnda ikke se at det var utvist uaktsomhet. Det forelå da ikke ansvarsgrunnlag, og selskapet ble gitt medhold. Avgjørelsen var enstemmig.