Lagmannsretten konkluderte med at advokaten ikke hadde vært uaktsom.
Lagmannsretten konkluderte med at advokaten ikke hadde vært uaktsom.

Advokatansvar etter veisak og uriktig tingrettskjennelse

En advokat bistod en grunneier i en veisak. I saken fremmet grunneieren pengekrav mot brukerne av en vei, men kravene ble ansett foreldet. Grunneieren saksøkte deretter advokaten, men advokaten ble frifunnet.

Publisert

Dette fremkommer i en dom fra Borgarting lagmannsrett avsagt 7. april 2020 - 19-024382ASD-BORG/02.

Bakgrunnen for saken var at en advokat hadde bistått en grunneier som hevdet å være eier av en vei. Tvisten ble brakt inn for domstolen. Saken endte med et rettsforlik i Borgarting lagmannsrett i 2013. I forliket vant klienten frem med å være eier av den aktuelle veien.

Grunneieren fremsatte deretter krav til brukerne av veien om såkalt innpåkjøpsvederlag, jf. veiloven § 53. Etter bistand fra advokaten ble det tatt ut skjønnssak. I avgjørelse fra Drammen tingrett i 2016 kom skjønnsretten til at rettsforliket fra 2013 måtte tolkes slik at grunneieren ikke hadde krav på vederlag tilbake i tid. Videre kom skjønnsretten til at kravene var foreldet. Skjønnet ble derfor nektet fremmet. Avgjørelsen ble ikke påanket av grunneieren.

Grunneieren mente deretter at advokaten hadde opptrådt uaktsomt ved inngåelsen av rettsforliket, og i rådgivningen om foreldelse. Grunneieren pekte på at advokaten også hadde blitt bedt om å ta fristavbrytende skritt. Advokaten avviste ansvar og fastholdt at det ikke løp foreldelse på kravene, og følgelig at avgjørelsen fra Drammen tingrett var uriktig.

Ingen uaktsomhet

Lagmannsretten kom til at advokaten verken hadde vært uaktsom i forbindelse med rådgivningen om rettsforliket, eller i vurderingen av foreldelse. Vedrørende rettsforliket uttalte lagmannsretten at:

«I utgangspunktet stilles det strenge krav til advokaters rådgivning i forbindelse med utformingen av ordlyden i et rettsforlik. Advokater bør tilstrebe å utforme en ordlyd som begrenser muligheten for senere tolkningstvil. Samtidig er det slik at det kan være vanskelig å overskue alle typer situasjoner som kan oppstå senere, noe som må hensyntas ved vurderingen av profesjonsansvar».

Etter å ha gjennomgått rettsforliket, la lagmannsretten til grunn at forliket ikke var til hinder for betalingskravene. Rettsforliket var etter lagmannsrettens syn utformet på en måte som ikke burde være egnet for feiltolkninger. At Drammen tingrett ved sitt skjønn hadde tolket rettsforliket på en annen måte kunne ikke advokaten lastes for. Advokaten hadde følgelig ikke opptrådt uaktsomt ved inngåelsen av rettsforliket.

Grunneier anket

Lagmannsretten mente videre at advokaten heller ikke hadde vært uaktsom vedrørende rådgivningen om foreldelse. For at det skal løpe en foreldelsesfrist, viser lagmannsretten til at det må foreligge en fordring. Denne fordringen må videre springe ut av et stiftelsesgrunnlag. På bakgrunn av bevisførselen, fant lagmannsretten at det ikke forelå noe stiftelsesgrunnlag. Grunneieren hadde ikke inngått noen avtale med de aktuelle brukerne.

Det faktum at brukerne hadde tatt veien i bruk, kunne ikke anses som et stiftelsesgrunnlag i saken. Følgelig løp det ingen foreldelsesfrist på fordringene. Også på dette punkt hadde Drammen tingrett vurdert saken feil, uten at det kunne lastes advokaten.

Advokaten og advokatfirmaet ble følgelig frifunnet. Grunneieren ble dømt til å betale sakskostnader til advokaten med 254.400 kroner for lagmannsretten og 249.708 kroner for tingretten, totalt 504.108 kroner. Grunneieren har anket dommen til Høyesterett. Det er ikke avklart om anken slipper inn til behandling.