Domstolleder tapte klagesak mot advokat

En advokat er frifunnet i disiplinærsystemet etter å ha uttrykt bekymring for at en navngitt dommer var negativt innstilt til ham, og uttalte at dommeren var «egenrådig, lite lydhør og med et betydelig behov for selvhevdelse».

«Noen av advokatens formuleringer kan fremstå som både noe uoverveide, og kanskje litt uheldige, men (Disiplinærnemnden) kan ikke se at det er fremsatt usannheter eller formuleringer av ærekrenkende art slik dette er forstått i rettspraksis», skriver Disiplinærnemnden i sin avgjørelse (DNM-205-2016).

Og fortsetter: «På bakgrunn av det vide rom for ytringsfrihet som gjelder både i forhold til menneskerettigheter og nasjonal lovgivning, kan heller ikke nemnden se at advokaten har overtrådt Regler for god advokatskikk».

Saken startet tilbake i 2015, da den erfarne advokaten sendte en epost til en navngitt dommer, som ble innledet slik:

«Nok et tap, A – med rette eller urette. Jeg er klar over at du – uvisst av hvilken grunn – er meget kritisk innstilt til meg og firmaet. Jeg klarer dessverre ikke å fri meg fra den tanken at dine avgjørelser kan være påvirket av ditt personlige syn på meg».

– Helt uforstående

To dager etter sendte advokaten en e-post til dommerens leder, der han ba om å få avklart om domstolen fulgte et slags tilfeldighetsprinsipp ved fordeling av saker. «Bakgrunnen for mitt spørsmål, er at i mange av de sakene jeg har hatt for (domstolen) de siste 4-5 årene, har lagdommer A vært sentral. (…) Det er ingen god følelse når det foreligger engstelse for at dommerens handlinger kan være preget av et negativt syn på prosessfullmektigen.»

Et par uker senere svarte domstollederen på henvendelsen, og skrev at det i fordeling av saker ikke tas noe som helst hensyn til hvem som er parter eller prosessfullmektiger, og at «dommer A stiller seg helt uforstående til din karakteristikk av hans angivelige holdning til deg og den bekymring du skal ha. (…) at du skal være engstelig for hans påståtte holdning til deg skal prege hans avgjørelser, er en svært alvorlig insinuasjon mot hans integritet som dommer.»

Deretter fulgte ytterligere brevveksling mellom advokaten og domstollederen. Advokaten ba om et møte både med den aktuelle advokaten og lederen, men dette ble avvist.

Sitte stille i båten

Domstollederen klagde deretter advokaten inn for disiplinærutvalget.

«Advokaten insinuerer at dommer A tar irrelevante og personlige hensyn i sin dommergjerning. Det er i realiteten en svært alvorlig beskyldning om grov uforstand i tjenesten», skrev domstolleder blant annet i klagen.

Advokaten, på sin side, spurte om advokaten «skulle sitte stille og håpe på at engstelsen og uroen forsvinner».

«Eller skal man tørre å meddele sin uro og bekymring, selv om man vet at det vil utløse sterke reaksjoner? I tillegg kommer det forhold at det med den respekten man har for norske domstoler, ligger det innebygd en automatisk motvilje mot å tenke kritisk om norske dommere; – er det virkelig slik at dommer A har en adferd som bryter så radikalt med hva man gjennom mange års erfaring med norske dommere ellers har opplevd?

Dette var dilemmaet jeg sto ovenfor i fjor da jeg nok engang hadde dommer A som administrator i en sivil sak. Det mest behagelige for meg som person hadde vært å ikke foreta meg noe. (…) Som advokat gjør jeg ikke det, fordi det vil sette skranker for mine muligheter til å ivareta interessene til mine klienter», skriver advokaten i sitt tilsvar.

– Fravær av refleksjon

Og videre: «Det som preger (domstollederens) opptreden – både i forhold til meg og i klagen til disiplinærutvalget – er det totale fravær av refleksjon. Det er ingen antydning hos (domstollederen) som viser at han tar min uro på alvor. Han blir fornærmet og føler seg krenket på vegne av dommer A for at noen har tillatt seg å peke på dommer As selvhevdende væremåte. Han avfeier det hele som oppspinn (…).»

Advokaten ble frifunnet i disiplinærutvalget, men ble likevel kritisert for å ha anmodet at dommer A ikke skulle ha noen befatning med saker som han selv, eller advokatfirmaet, var involvert i, og mener at han burde ha forstått «at en slik anmodning fremmer man ikke».

Domstollederen anket saken til nemnden, men også der ble advokaten frifunnet.