Hvor ble det av initiativet i disiplinærsakene?

ynsrådet, Thomas Smedsvig. FotoStyreleder i Tilsynsrådet, Thomas Smedsvig.

Under tittelen «Advokat ekskludert fra Advokatforeningen» bringer Advokaten i siste nummer en artikkel om en advokat som har blitt ekskludert fra Advokatforeningen etter en lang rekke disiplinærreaksjoner. I eksklusjonsvedtaket som det siteres fra, heter det at advokaten «viser en vedvarende dårlig evne til å skille mellom etisk og uetisk opptreden», og videre: «Advokaten viser lite vilje til å endre opptreden slik at advokatvirksomheten drives innenfor rammer som de advokatetiske reglene setter».

Artikkelen gir grunnlag for refleksjon også fra et tilsynsperspektiv.

Etter en slik vurdering fra Advokatforeningen, er det grunn til å spørre om saken gir foranledning til også å vurdere om vilkårene for å inneha advokatbevilling er oppfylt. Hvorfor fremmer ikke Advokatforeningen eller Disiplinærnemnden saken for Advokatbevillingsnemnden?  Hva er grunnen til at det nesten aldri kommer noen forslag om tilbakekall av advokatbevillinger fra disiplinærsiden av systemet, som bransjen selv administrerer?

Kompetansefordelingen er klar. Disiplinærmyndighet overfor advokater utøves av Disiplinærnemnden. Og det er Advokatforeningen som fungerer som sekretariat for denne nemnden, hvilket betyr at bransjen selv er gitt en betydelig påvirkningsmulighet når det gjelder utviklingen av dagens disiplinærpraksis. Disiplinærnemnden er gjennom domstolloven § 227 tredje ledd gitt særskilt kompetanse til å legge saker frem for Advokatbevillingsnemnden med forslag om å tilbakekalle advokatens bevilling dersom vedkommende ikke lenger fremstår som skikket, eller mangler den nødvendige tillit som følge av disiplinære forhold.

Kan telle på én hånd

Av Disiplinærnemndens årsberetninger fremgår det at ytterst få saker vedrørende disiplinærovertredelser finner veien gjennom dagens disiplinærsystem og opp til Advokatbevillingsnemnden, som er gitt vedtakskompetansen i tilbakekallssaker. Det ligger nok ingen overdrivelse i å si at man fra og med opprettelsen i 1997 kan telle antallet tilbakekallsforslag fra Disiplinærnemnden på én hånd. Påstanden om at advokatene er strengest mot sine egne synes å være basert på en myte. Tilbakekallsforslagene kommer i praksis bare fra kontrollsiden av dagens tilsyns- og disiplinærordning, det vil si Tilsynsrådet.

Manglende sakstilfang fra Disiplinærnemnden til Advokatbevillingsnemnden har gjort at det ikke har utviklet seg noen forvaltningspraksis som avklarer grensene for hva som kan godtas når det gjelder disiplinærbrudd før en advokatbevilling kan tilbakekalles. Ovennevnte sak gjelder gjentatte og alvorlige brudd på Regler for god advokatskikk i form av gjentatt faglig slurv, manglende oppfølgning av klienter, for høye salærer, etc. At en slik advokat ekskluderes fra Advokatforeningen er i seg selv en skarp reaksjon, men eksklusjonsvedtaket hindrer ikke at advokaten fortsatt kan være til skade for det rettssøkende publikum.

Det er uheldig om faglig og etisk udugelighet i praksis ikke er et hinder for å kunne praktisere som advokat. For også det svekker publikums tillit til standen. Saksbehandlingen må imidlertid følge det sporet lovgiver har lagt opp til, der det er Disiplinærnemnden, ikke Tilsynsrådet, som er tillagt oppgaven å forberede disiplinærsaken og oversende tilbakekallsforslaget til Advokatbevillingsnemnden.

Mangler rettspraksis

Unnlatte forslag om å tilbakekalle advokatbevillinger kan skyldes flere forhold. En grunn kan være at lovgiver har lagt listen for å tilbakekalle en advokatbevilling så høyt at dagens disiplinærovertredelser ikke kvalifiserer til noen slike forslag. Selv om vi mangler både forvaltnings- og rettspraksis på området, tror jeg ikke det er tilfelle. For eksempel reiser Advokatforeningens siste eksklusjonsvedtak etter sin egen ordlyd spørsmål om vilkårene for å inneha bevilling er oppfylt, jf domstolloven § 230 første ledd nr. 1.

En annen forklaring ligger i at dagens disiplinærordning er en partsdrevet prosess. De organer som forbereder og vurderer en disiplinærklage, som regel fra en privatperson, vil først og fremst konsentrere seg om den konkrete problemstillingen saken reiser. Dermed vil verken klager eller disiplinærorgan ha tilstrekkelig oppfordring til å vurdere advokatens handlinger i et større perspektiv.

I tillegg kommer det faktum at saker ofte avsluttes i et av bransjens egne underordnede klageorganer, disiplinærutvalgene. Disse har ikke selv kompetanse til å foreslå tilbakekall av bevillingen. Dersom en avgjørelse i et disiplinærutvalg ikke påklages, får ikke Disiplinærnemnden saken til vurdering. Selv om advokatens synderegister i form av tidligere disiplinærovertredelser kan være både lang og alvorlig, kan det bero på tilfeldigheter om Disiplinærnemnden får saken til vurdering.

Frasa seg initiativrett

Tilsynsrådet har også fått opplyst at Advokatforeningens eget initiativ til å fremme saker for disiplinærorganene ble fjernet ved en endring av foreningens egne behandlingsregler i 2013. Det skjedde etter en konkret sak hvor foreningen konkluderte med at det var vanskelig å innstille på at et av deres egne medlemmer skulle fratas advokatbevillingen.

At Advokatforeningen selv har valgt å frasi seg en slik initiativrett er underlig. Særlig i saker hvor foreningen velger å gå til eksklusjon fremstår det som et paradoks at foreningen samtidig ikke skal kunne innstille på tilbakekall av bevilling. Holdningen synes også inkonsekvent med tanke på at den samme foreningen i forbindelse med forslaget til ny advokatlov, ser for seg at både tilsyns- og disiplinærsystemet legges til bransjen selv (Advokatsamfunnet) i fremtiden.

Tilsynsrådet har gjennom sin høringsuttalelse til Advokatlovutvalgets utredning (NOU 2015:3 Advokaten i samfunnet) tatt til orde for å justere dagens system uten å gå veien om en fullstendig omlegging av tilsyns- og disiplinærordningen, slik utvalget tar til orde for. Det avgjørende sett fra Tilsynsrådets side, er at også de mest alvorlige og gjentatte disiplinærbruddene kommer frem til et for alle parter uavhengig organ som har kompetanse til å vurdere advokatens skikkethet.