Advokat + makt = Sant i barnesaker?

Ramborg Elvebakk. Foto.- Hva som er barnets beste står ikke akkurat skrevet i taket. Svaret er basert på en fremtidsvurdering, og det er ikke advokater, dommere og psykologer så mye bedre til å vurdere enn klientene selv, sa Ramborg Elvebakk. Foto: Nina Schmidt
Ramborg Elvebakk. Foto.

– Hva som er barnets beste står ikke akkurat skrevet i taket. Svaret er basert på en fremtidsvurdering, og det er ikke advokater, dommere og psykologer så mye bedre til å vurdere enn klientene selv, sa Ramborg Elvebakk. Foto: Nina Schmidt

Advokater har et sosialt og kulturelt fellesskap med andre makt-aktører i barnesaker som kan oppleves tungt for klienten.

Det uttrykte Ramborg Elvebakk, advokat og partner i Hjort, på et heldagsseminar om barn og menneskerettigheter i Oslo i april. Seminaret ble arrangert av Menneskerettighetsutvalget i Advokatforeningen.

Elvebakk snakket om advokatetikk i barnesaker, og minnet om at advokater har noen fellestrekk:

– Vi har veldig ofte middelklassebakgrunn, og i barnesaker er vi ofte kvinner. Klientene våre er arbeiderklasse, ofte uten utdanning, eller i hvert fall med dårligere utdanning enn vi har. De har en annen erfaring med å ytre seg og med å bli tatt hensyn til. Vi som er advokater, er «the talking class»; vi har alltid ytret oss, og er vant med å bli hørt, og vi tenker at det er sånn det er.

Tror vi vet sannheten

 Olemic Thommessen og Mette Yvonne Larsen. Foto.

– Vi skal ikke så lang tid tilbake i vår egen historie før barns stilling bare var sånn passelig. Ikke nødvendigvis av ondskap, men fordi barn var svake, sa stortingspresident Olemic Thommessen da han åpnet seminaret. Her sammen med leder av Menneskerettsutvalget og arrangør, Mette Yvonne Larsen. Foto: Thea N. Dahl

– Vi målbærer det som er konsensusstandpunkt i vårt egalitære Norge. Det vi mener er fornuftig, er vi helt overbevist om at er fornuftig, det er simpelthen sannheten. Og vi er vanskelig å utfordre på dette, i hvert for klientene, det har de ikke tyngde nok til. Og vi har også et kulturelt fellesskap med de andre aktørene, med dommerne, som har den samme bakgrunnen som oss, med psykologene, og til en viss grad med dem som jobber i barnevernet. Rekk opp hånda den som ikke har opplevd at de profesjonelle aktørene er skjønt enige, og at klientene stritter imot, hvis de tør, sa Elvebakk.

Denne konsensusen mellom aktørene i barnevernsaker om hvordan ting bør være, blir ikke åpent sagt, men kan være tung å bære for klienten, mente hun.

– Hvis jeg har en mannlig klient, så er han veldig ofte den eneste mannen i rommet. Mor har et moralsk overtak når det er snakk om et barn. Vi har kvinnelig dommer, en kvinnelig advokat på andre siden av bordet, og meg. Vi er mange som gir uttrykk for den moral som bæres av den kvinnelige erfaringsbakgrunnen når det gjelder barn. Vi kan ikke gjøre noe med kjønnet til dommerne eller til de andre aktørene, men vi bør være obs, sa Elvebakk.

Det er ikke mulig å dra noen konklusjoner, utover at man som advokat i barnesaker må være sin egen rolle veldig bevisst, og være bevisst på at advokaten er et talerør for folk som vanligvis ikke kommer til orde, understreket hun.

– Hvis vi ikke sikrer dette, så er det ingen andre som gjør det. Vi må være veldig varsomme med å fragå vår rolle som advokat. Men vi kan aldri være noen annen. La dommere være dommere. Ikke inngå kameratslig konsensusfellesskap med de andre aktørene. Å gå på bakrommet med dommere og psykologer for å diskutere saken, det skal vi ikke gjøre. Det er skadelig for vår integritet, og det er direkte i strid med klientens interesser, sa Elvebakk.