Sommeren 2011 påtok jeg meg oppdraget som prosessfullmektig for Mona Høiness. Saken gjaldt en tvist om gyldigheten av et testament. Som de fleste kjenner til, har Mona Høiness vunnet denne saken med saksomkostninger i to instanser. Det har vært en glede, både faglig og menneskelig, å bistå henne. Saken var heller ikke spesielt juridisk komplisert, og bød ikke på særlig tvil.
Da jeg påtok meg oppdraget, var jeg kjent med den «kampanjejournalistikk» bladet Kapital over år hadde iverksatt, både mot den eldre kvinnen som var testator, og mot Mona Høiness. Kvinnen ble omtalt som dement, noe hun ikke var, og Mona Høiness ble omtalt som advokaten som «tilranet» seg penger fra en dement klient. Bladet Kapital er flere ganger dømt i Pressen Faglig utvalg for flere av omtalene i denne saken.
Etterhvert ble også jeg omtalt i en rekke ganger i bladet, det samme gjaldt alle andre advokater som Mona Høiness hadde en relasjon til.
Våren 2012 kom bladet med en lang artikkel om at jeg var innklaget til Advokatforeningens disiplinærutvalg i en konkret sak. I tillegg skrev de at jeg hadde gjort meg skyldig i lekkasjer i Høiness- saken. Det siste har etter hvert blitt en etablert sannhet i Kapitals univers, uten at jeg noen gang verken er innklaget for lekkasjer, ei heller har lekket informasjon. Det eneste som er meddelt media i den saken, og som Kapital omtaler som lekkasjer, er et journalnotat hvor det som utelukkende fremgår, er at Mona Høiness også var Per Urdahls nærmeste pårørende. Dette var et klart dokumentert faktum, det var en anførsel i saken, og det var påberopt i dommen, som er offentlig. Ordet lekkasjer har likevel blitt hengende som en etablert sannhet i disse årene. Og det gjentas med jevne mellomrom. Etter den omfattende reportasjen våren 2012 tok heller ikke Kapital seg bryet med å skrive at jeg også ble frifunnet av disiplinærmyndighetene i den omtalte klagen mot meg.
Det er ikke tvilsomt at bladet Kapital må ha sett på dommen fra Borgarting lagmannsrett som et stort nederlag, selv om de ikke var part i saken. Når det i tillegg var slik at redaktør Vibeke Holth ble irettesatt, på mitt initiativ, i en fullsatt sal i lagmannsretten for å sitte rett bak Mona Høiness og riste på hodet mens Høiness forklarte seg, så antok jeg at «kampanjen» ville fortsette. Og jeg fikk rett.
I de to siste utgavene av Kapital dras det opp en rekke ubegrunnede og udokumenterte påstander om en rekke forhold. Det er kritikk om alt fra min rolle som vitne for staten i Klomsætsaken, til min jobb som advokat for kommunen i flere barnevernssaker.
I Klomsætsaken kritiseres jeg for ikke å huske en enkelt epost jeg skal ha mottatt for ca. fire år siden, i terrorsaken. På den tiden fikk jeg to hundre mailer hver dag. I tillegg får jeg, gjennom redaktøren, informasjon om at jeg skal være innklaget i flere barnevernssaker, og at jeg har brutt taushetsplikten i en barnevernssak. Ingen av disse forholdene er korrekte. I den omtalte saken fra Drammen fikk jeg skriftlig bekreftet at jeg var fritatt for taushetsplikt før jeg overhodet uttalte meg om noe som helst.
Jeg blir også hengt ut som en advokat som tar saker mot klienter. I den ene aktuelle saken skal jeg først ha vært en kvinnes advokat, for deretter å gå over på kommunens side. Dette er heller ikke korrekt. Jeg fikk en henvendelse på epost i fjor sommer fra kvinnen med en kort redegjørelse for hennes saksforhold. Henvendelsen ble videresendt en kollega men ikke senere fulgt opp, verken av kvinnen eller av vårt kontor. Denne eposten ble ikke nevnt av verken kvinnen eller hennes advokat før saken kom til Fylkesnemnda og skulle behandles om kort tid. Jeg ba da om en skriftlig redegjørelse for kvinnens syn på om hun anså meg inhabil, noe som ble skriftlig bekreftet at hun ikke gjorde. Men fakta som dette gjør ikke inntrykk på Kapital.
På toppen av dette så blir jeg også kritisert for å ha for lave timepriser som kommunens advokat i barnevernssaker, som om dette er noe suspekt, og ikke bare er knyttet til helt ordinære anbudsregler.
Når Kapital driver kampanje, ønsker de ikke motforestillinger. Derfor har de nokså spesielle metoder. Som regel får man en epost få timer før de skal trykke oppslaget. Man gis mindre enn 24 timers responstid. I det siste tilfellet kom det en omfattende epost med en rekke påstander og udokumenterte opplysninger på torsdag etter lunsj, med beskjed om at jeg måtte svare innen fredag morgen kl. 09.30. Jeg sto i avslutningen av en krevende sivil sak, og forberedte prosedyren hele kvelden. Vanligvis pleier jeg ikke å svare Kapital, men denne gangen var det så mange påstander at jeg bestemte meg for å formulere et tilsvar. Derfor tok jeg kontakt med redaktøren mandag morgen og sendte deretter mitt svar. Da fikk jeg beskjed om at det ikke ville komme inn i bladet samtidig som Kapitals eget oppslag fordi «dette var sendt i trykken».
Jeg er ikke feilfri, og jeg har fått avgjørelser mot meg fra disiplinærmyndighetene de senere år i to konkrete saker. Den ene gjaldt uberettiget kritikk fra meg mot en kollega i en sivil sak med meget høy temperatur. Dette forsøker jeg å ta lærdom av. I den andre saken ble jeg kritisert for å ha besvart en epost som var sendt fra en motpart som selv var advokat. Mailen var adressert til min klient og jeg var kopiert inn. Jeg svarte for å få en dialog om samværet mellom motparten og hans barn. Dette var feil, men jeg ble i samme sak kritisert for ikke å ha besvart henvendelser om samvær. Dette framstår i sum som urimelig strengt, men jeg forholder meg til det.
For øvrig antar jeg at dette innlegget vil medføre en rekke nye oppslag i bladet Kapital, men det er en risiko jeg er villig til å ta.
