Bøtelegger narkomane

Bybilder Bergen. uteligger.

Politiet i Bergen har de siste månedene delt ut en million i bøter til narkomane. – Hjelper ingen, mener Gatejuristen i Bergen.

Mens politiet i Oslo velger å bortvise fremfor å gi bøter, har bergenspolitiet lagt seg på en hard linje etter at Nygårdsparken ble stengt for rusmisbrukere.

Annette Svae Nestleder i Foreningen for human narkotikapolitikk Hordaland skriver i gårdagens Bergens Tidende at skattebetalerne på grunn av denne politikken vil belastes for millioner i utgifter til økt politiinnsats, til jurister og til dyre fengselsopphold på et senere tidspunkt for ikke-betalte bøter. Hun peker også på at bøtene kan hindre rehabilitering, fordi rusmisbrukerne enten må i fengsel eller slite med et bøtekrav i mange år.

Bøtelegger bruk og besittelse

Årsaken til den strenge praksisen er at å sørge for at åpne stoffmarkeder ikke oppstår andre steder etter stengingen av parken. Gatejuristen i Bergen merker pågangen fra fortvilte rusmisbrukere. De har hatt en fordobling av denne typen saker i forhold til tilsvarende periode for et år siden.

– Gatejuristen i Bergen ser ikke at høye bøtesatser hjelper noen. Tvert i mot, dette forsterker en ond sirkel. Kravene vil først bli sendt til Statens innkrevingssentral for inndrivelse. De vil forsøke et par ganger å kreve dette inn for så å trekke i disse personenes lønns – eller trygdeutbetalinger. De vil trekkes ned til en livsoppholdssats fra Statens innkrevingssentral. Kravene bygger seg opp og er der fremdeles om en skulle komme seg ut av rusavhengigheten. Om en ikke får betalt bøtene så blir man innkalt til soning, sier Jon Henrik Kismul, Leder Gatejuristen Bergen.

Kismul mener det er meningsløst å bøtelegge bruk og besittelse så høyt.

– Det endrer ingenting. Det er ikke sånn at disse menneskene kan velge om de skal kjøpe narkotika eller ikke.  Det man i høyden oppnår er at man handler andre steder der bøtesatsene er lavere.  Dessuten har de som regel ikke anledning til å gjøre bøtene opp. Dette fører kun til en vanskeligere økonomi for den enkelte og en mindre verdig livssituasjon, sier Kismul.