No cure no pay-kongen pensjonerer seg? På 90-tallet introduserte advokat Steinar Winther Christensen No Cure, No Pay-prinsippet i sine saker om pasient- og skadeserstatning. I Advokatforeningen rynket man brynene.
Det ble uenighet om det var lov eller ikke med no cure no pay. Justisminister Hanne Harlem nedsatte et utvalg som kom med NOU’en Rett til Rett. Dommer Ruth Anker Høyer gikk inn for dette. Flertallet synes det var fint. De var fornøyd med forutsetningen; at det var skriftlig avtalt og at det holdt seg innenfor normale salærrammer slik at det utelukket grådighet og amerikanske tilstander.
– Mitt motiv for å ønske å bruke "no cure, no pay" var ikke grådighet, sier advokat Steinar Winther Christensen når vi bringer den gamle uenigheten på bane igjen. – Jeg hadde vært advokat i mange år og sett folks bekymring for store advokatregninger om saken ikke førte frem. Når ikke fri rettshjelp kunne dekke saken og ikke forsikringen, så kunne ikke folk gå videre med kanskje helt reelle krav fordi de var redde for de økonomiske konsekvensene. Winther Christensen lener seg frem for å tydeliggjøre poenget:
– Dette var folk som allerede lå nede, dette var de skadelidte som egentlig hadde krav på erstatning. For meg var det klart at "no cure, no pay" kunne hjelpe klienten til å reise sitt krav, og betale salæret mitt av den erstatningen klienten fikk. Jeg så dette som et rettshjelpstilbud som ikke fantes den gangen. Jeg ble mistenkeliggjort for bare å plukke de gode sakene som jeg visste ville føre frem. Men jeg har tatt alle slags saker og arkivet mitt viser at jeg har hatt massevis av blytunge saker som ikke førte frem. Jeg har tapt mange saker og det har ikke endret min holdning.
I Advokatforeningen var man redd for at advokatene skulle sko seg på en slik salærordning, og at det skulle bli konkurranse advokatene i mellom om å kapre de gode sakene.
– Advokatforeningen hadde et rent næringspolitisk utgangspunkt, og var mindre opptatt av den rettshjelpen dette representerte, sier Winther Christensen idag.
Resultatet av uenigheten ble at Advokatforeningen la saken død og det kom inn en bestemmelse i regler for god advokatskikk som regulerer "no cure, no pay". Jeppe Normann som leder disiplinærutvalget i Oslo, har ingen innvendinger, så lenge man holder seg unna grådigheten, sier Winther Christensen.
– Derfor er jeg heller ikke millionær i vanlig forstand. Jeg har hatt et trygt og godt utkomme de siste årene, men det har ikke alltid vært sånn. Advokatbransjen er mangfoldig. Jeg har oppfordret mange advokater til å se nærmere på erstatningsretten som er kjempeinteressant, men det er ikke så mange som fulgte etter. Jeg leser om kollegene nede på Aker Brygge, og det er en helt annen liga, vi har helt forskjellige klienter. Men det betyr ikke at vi ikke har dyktige nok folk. Jeg hadde en fullmektig hos meg som var i retten omtrent fra første dag og hun fikk møterett for Høyesterett da hun var 25 år som landets da yngste advokat med møterett. Winther Christensen retter seg opp bak det ryddige skrivebordet.
– Det er faktisk med sorg jeg ser at jusstudentene i dag er veldig opptatt av muligheten for høy inntekt etter studiene. Da måler vi livsverdier i kroner og ører og inntekten til advokaten blir en målbar suksessfaktor. Det er trist.
– Jeg har alltid hørt til venstresiden i politikken og stått på fellesskapets side, og vært opptatt av rettigheter og rettferdighet for de vanskeligstilte. Det ble bestemmende for hele min advokatgjerning. Selve studiet engasjerte meg ikke så veldig, jeg måtte ha noe ved siden av. Så jeg ble med i gjengen som startet JussBuss i 1970. Jeg ønsket å stå på de svakestes side. Det har jeg aldri angret på, selv om jeg slett ikke er noen helgen.
Men han er født og oppvokst på Helgeland, faren var jernbanemann og det var ingen andre akademikere i familien. – Jeg har hatt det i meg allerede fra jeg var liten. Egentlig hadde jeg planlagt å bli dyrlege, men en god venn fra gymnaset var så bestemt på at han skulle bli advokat, og det burde jeg også. Så jeg hørte på hans råd.
– Jeg var dommerfullmektig i Alta i halvannet år. Jeg er svært glad i Alta, elsker å fluefiske etter laksen der, naturen er ubegripelig vakker. Derfor engasjerte jeg meg i Altasaken i sin tid og kampen mot utbyggingen. Der traff jeg min kone på barrikadene!
– Etter at jeg fikk bevilling, overtok jeg en advokatpraksis i Tromsø etter Kjell Jacobsen. Jeg hadde det fint i Troms, veldig gode år. Vi trivdes hele familien. Sammen med Hjallis Bakke og Harald Pleym drev vi et juridisk landhandleri med plass til alle slags saker. Vi var allmennpraktikere alle tre og det var en utrolig fin start på å lære seg det å være advokat. Vi kom nært inn på klientene, og jeg opplevde å møte skadelidte i mange dramatiske situasjoner.
– Hvorfor flyttet dere fra Tromsø når dere trivdes så godt?
– Jeg skal være ærlig å innrømme at det hadde litt med hybris å gjøre. Jeg hadde gjennomført to prøvesaker i Høyesterett, begge i plenum. Det var store saker med mye omtale, lovligheten av Alta-utbyggingen og en prinsippsak om militærnekting. I tillegg hadde jeg involvert meg i en diskusjon med lagmannsretten i Tromsø som jeg følte ble vanskelig. Familien ville ikke flytte, det var lite populært. Men det ble flytting i 1985.
– Jeg savnet både menneskene og naturen i Troms selv også. Det var vanskelig og tungt å etablere seg i Oslo. Det var smalhans i flere år. Det varte inntil jeg kjempet til meg en plass i Norsk Pasientforening. Jeg hadde hatt pasientskadesaker i Tromsø før, to dramatiske fødselsskadesaker. Det var ingen eksempler den gangen på at det kunne oppstå ansvarmessig skade under en fødsel, man trodde ikke slike skader var erstatningsbetingende. Den ene tapte jeg, den andre førte frem.
– Jeg interesserte meg mer og mer for pasientskadesaker spesielt og personskadesaker generelt. Det har også vært grunnlaget for etableringen av eget firma, som nå har fire advokater og som jeg nå har overdratt til Thomas Roander. Jeg har pensjonert meg. Jeg har riktignok ikke levert inn bevillingen enda, og jeg vet ikke riktig hva jeg skal gjøre fremover.
Jeg kan ikke fylle livet mitt med fluefiske etter laks. Jeg stod klar på startstreken Birken da den ble avlyst, men trening og fiske er ikke nok. Jeg må ha noe meningsfylt, jeg må bety noe for noen. Kanskje kan jeg undervise? Eller jobbe i barnehave? Jeg er nysgjerrig på så mye. Jeg vil ha friheten til ikke å gå i retten hele tiden.
– Jeg har hatt et fantastisk liv som advokat. Jeg har trivdes fra dag en og alltid gledet meg til å gå på jobben. Det har blitt mange søvnløse netter i bekymring for svake klienter med tunge saker. Jeg har hatt mange gode kolleger, gode motparter, mange nederlag og mange interessante klienter. Jeg kom på riktig hylle i livet, helt uten tvil. Men jeg lurer fortsatt på om det var riktig å reise fra Tromsø.
– Jeg bekymrer meg for utviklingen i erstatningssaker. Jeg ser at de som har ressursene kan kjøpe seg sakkyndig støtte i retten. Legene innrømmer heller ikke feil. Journalene føres ikke med alle detaljer. Jeg mener at forvaltningen i dag praktiserer loven i strid med hva Stortinget mente da pasientskadeloven ble vedtatt. Det står i forarbeidene. Det avgjørende er at pasienten har fått en skade, ikke hva som førte frem til skaden. Forvaltningen har glemt dette. Og Høyesterett har enda ikke behandlet spørsmålet om hva som er svikt ved ytelsen av helsehjelp, selv om ingen kan lastes. Forvaltningen sier at hvis helsehjelpen er i henhold til alminnelig praksis og retningslinjer, foreligger det ingen svikt. Det er feil, men forvaltningen er Staten og Staten er stor og mektig og blir lyttet til. Og forvaltningen knytter til seg sakkyndige leger som ikke får lov til å ta oppdrag for andre. Staten monopoliserer sakkyndigheten til seg selv.
– Det er en lang og tung vei å gå for den skadelidte. All bevisplikten hviler på den skadelidte. Det er dyrt å gå til advokat.
– Hvilke saker husker du best?
– Jeg har to saker som gjorde enormt inntrykk på meg og som jeg husker som om det var i går. Den ene handlet om en sindig flott bonde på Jæren som gikk til helsekontroll og legen hadde nettopp fått inn tilbudet om å ta HIV-test som endel av helsekontrollene. Jo, det kunne de vel godt gjøre når de først var i gang. Bonden var HIV-positiv! Stor oppstandelse for kona var også HIV-positiv. Det viste seg at hun hadde ligget på sykehus i Stavanger og fått blodoverføring med HIV-smittet blod. Det ble anlagt sak mot Staten. De vant i byretten og saken gikk rett til Høyesterett som sa nei til erstatning til barna. Staten hadde ikke gjort noe galt. Mannen døde mens vi prosederte i Høyesterett. Heldigvis hadde fylket anstendighet nok til å betale en fair erstatning til barna, som eier av sykehuset som ga det smittefarlige blodet.
– Den andre saken jeg fortsatt bærer med meg, var en fødselsskade på sykehuset i Tromsø. Kvinnen som skulle føde, hadde mistet mann og tre barn i en båtulykke 2-3 år før dette hendte. Hun hadde fått en ny mann og var gravid. Jordmora ville ha henne med helikopter til Tromsø for å være helt trygg og i de beste hender. Men der ble kvinnen liggende uforløst, det gikk for lang tid og barnet døde. Hun tapte i lagmannsretten, hun fikk ikke gjennomslag for at det var gjort noe galt. Og saken slapp ikke gjennom til Høyesterett. Terskelen for at leger kritiserer hverandre er svært høy.
Jeg slipper ikke så lett tankene på klientene jeg har opplevd på nært hold.
Faktaboks:
NOU Rett til Rett 2002 om No cure no pay:
Side 141: No cure no pay:
66 prosent av advokatene har aldri brukt «No cure no pay». 27 prosent har brukt det i unntakstilfeller, 5 prosent tilbyr det av og til, 1 prosent tilbyr det ofte, mens 3 prosent har et stående tilbud om dette. Det er spesielt advokater i småbyer/tettsteder som aldri har benyttet denne typen salæravtale.
Side 266:
En advokat og hans klient kan finne det fordelaktig å inngå en avtale om et resultatavhengig salær. Advokaten og klienten benytter da den generelle kontraktsfriheten mellom selger og kjøper til å bestemme hvordan betalingen for bistand i et oppdrag skal utformes.
Med et resultatbasert salærsystem kan en del klienter som ellers hadde blitt stengt ute fra markedet, få adgang dersom de finner en advokat som er villig til å påta seg deres sak på slike vilkår. Årsaken til dette er at risikoen ved tapt sak, og dermed risikoen ved i det hele tatt å anlegge sak, reduseres. I motsetning til USA vil imidlertid en klient i Norge risikere å bli idømt motpartens saksomkostninger. At advokaten og klienten står fritt til å inngå den typen kontakt de finner lønnsom og at flere får reist sine saker, vil kunne være positivt både samfunnsøkonomisk sett og ut fra prinsippet om rett til rett.
Plutselig var det hele over
– Jeg rydder mitt skrivebord som har vært min arbeidsplass gjennom 37 spennende år og hvor jeg har delt gleder og sorger med mine klienter.
Da finner jeg i en skuff en glemt og gulnet liten tegning fra Senja herredsretts behandling av Trine-saken i 1982. En liten jente krevde erstatning for omfattende skader en fyllekjører hadde påført henne da hun ble trillet i vognen av sin bestemor som ble drept i ulykken.
Mange vil kjenne igjen streken fra ”KåHå” ,- Nord-Norges første og høyt elskede barnelege Kåre H. Torp ( 1914-2007)som var sakens sakkyndige. Torps blyant var velkjent. Han måtte selvsagt portrettere sakens aktører med en tenksom sorenskriver Torstein Møller i midten og Vestas advokat Thor Berg til høyre. Og undertegnede i angrepsposisjon. Vi mangler bare sorenskriverens kritthvite samojedhund som – ifølge eieren – ville bite om vi ikke prosederte godt! Den sakkyndige var – i følge tegningen – mest begeistret over doblingen av erstatningskravet i prosedyren.
Som noen vil vite skapte Trine-dommen (RG 1982/632) politiske bølger og lovgivningsmessige følger, fordi sorenskriverens tanker tok litt feil vei. Han fastsatte en god erstatning, men med utmålingspremisser bygget på lokal-geografiske, kjønnsmessige og dårlige utdannelsesmessige forhold. Derfor fikk vi i 1987 standardregelen i erstatningslovens § 3-2 a),- en bestemmelse som av flere grunner for lengst skulle vært revidert bl.a. fordi Høyesterett i Løff I (RT. 2008/1336) fant at ”skadetiden” i loven måtte forstås som tidspunktet for skadehandlingen og dermed utmålte barneerstatning til en voksen mann på 32 år. Ja, ja, slike nederlag hører denne del av bransjen til.
Slik kan det mimres ved mitt slitne skrivebord. Men nå er det slutt.
