Menneskerettighetene må inn i Grunnloven
- På samme måte som grunnlovsfedrene på Eidsvoll åpnet Grunnloven for de viktigste frihetene ute i Europa, bør Stortinget ved denne korsvei være åpen for å innlemme de sentrale menneskerettigheter som er utviklet innenfor verdenssamfunnet etter 2. verdenskrig”, sier Pål Lorentzen. Han har sittet i Stortingets Menneskerettighetsutvalg som etter oppdrag fra Stortingets presidentskap har utarbeidet forslag til nye menneskerettighetsbestemmelser i Grunnloven.
Menneskerettighetsutvalget har kommet med en rekke forslag. Samtlige ble fremmet som grunnlovsforslag i forrige stortingsperiode og vil bli realitetsbehandlet til denne våren. Målet er å få grunnlovsfestet de nye bestemmelser 17. mai 2014. Lorentzen er spent på om man vil få tilstrekkelig flertall også for forslagene om å grunnlovsfeste sosiale, økonomiske og kulturelle menneskerettigheter. I utvalget gikk Fremskrittspartiet ved Carl I. Hagen, imot dette.
Lorentzen mener det er viktig å få forankret menneskerettighetene bedre, både politisk og i den alminnelige bevissthet. Det er en rekke utviklingstrekk i tiden som gir grunnlag for bekymring. At vi ikke har maktet å etterleve FN-konvensjonenes krav om Nasjonal institusjon – et traktatfestet håndhevingsorgan – er symptomatisk. Det forslag som har vært på høring er lite forenlig med Paris-prinsippene som stiller krav til organets uavhengighet i forhold til staten. Det er også en svakhet ved forslaget at et nasjonalt organ ikke kan gå inn i enkeltsaker.
- Vi må ta uavhengigheten på alvor. Dette er nok et eksempel på at det er mange i maktapparatet som prøver å ufarliggjøre menneskerettighetene, sier Lorentzen.
Med unntak av Hagens dissens på det sosiale, økonomiske og kulturelle området, kom Menneskerettighetsutvalget stort sett frem til omforente forslag overfor Stortinget. Lorentzen gir mye av æren til avdøde Inge Lønning, som ledet utvalget på en klok og innsiktsfull måte. At Hagen tok dissens, var fordi Fremskrittspartiet er kritisk til å rettighetsfeste forpliktelser som vil kunne koste penger. Lorentzen peker på at Norge allerede har håndfaste forpliktelser også på det sosiale, økonomiske og kulturelle området.
Menneskerettighetsutvalget jobbet intensivt mellom 2009 og 2012. Arbeidet var omfattende. Særlig var det viktig å få en full oversikt over de ulike menneskerettighetstraktatene.
- Det er mange menneskerettigheter som har kommet til opp gjennom årene. Det å sette dem i system har vært en viktig oppgave; for min egen del har jeg særlig vært opptatt av rettssikkerhetsaspektet, både som tidligere leder av Advokatforeningen, Advokatforeningens rettssikkerhetsutvalg og prosederende advokat. Det å få arbeide systematisk med menneskerettighetsspørsmål har vært nyttig. Samtidig tror jeg det kan ha hatt betydning for utvalget å ha med erfaring fra det praktiske rettsliv, sier Lorentzen.
Lorentzen mener å ha sett mange eksempler på at de som håndhever makt i Norge ikke er spesielt interessert i menneskerettigheter. Han er kritisk til regjeringsadvokatens rolle i diskusjonen rundt grunnlovsfesting av menneskerettigheter – dette er en diskusjon mellom borgerne, representanter for regjeringsmakten bør først og fremst lytte, mener han. At staten har kvittert ut sine konstitusjonelle forpliktelser etter Grunnlovens § 100 om åpenhet i samfunnsdebatten ved å hyre inn mer enn 2000 kommunikasjonsrådgivere, mener han er tankevekkende. Legitimiteten til demokratiet som styreform kan synes svekket i dag, fordi borgerne opptrer mer som forbrukere enn som politiske individer. Vi utfordrer ikke politikerne, og de utfordrer ikke oss. Ytringsfrihetens kår er svekket, og på viktige samfunnsområder blir kritikk hindret, fordi den oppfattes som illojal. Kravene til lojalitet gjelder ikke bare ledelse, men også underordnet personell innenfor offentlig forvaltning og næringsliv, sier Lorentzen.
- Det er slike spørsmål som bør prege grunnlovsjubileet, ikke bare festtaler. Er vi der vi bør være når det gjelder demokrati, rettsstat og menneskerettighetene? En offentlig samtale – innbefattet en kritisk tilstandsrapport av nasjonens tre bærebjelker – burde inngå som et selvsagt og sentralt element i Grunnlovsjubileet. Men, er det interesse for det? Er vi kommet så langt at også dette er blitt et spørsmål kun for de spesielt interesserte? Advokatforeningen burde bidra til en prinsipiell debatt om disse fundamentale verdiene, sier Lorentzen.
