I januar vil Tore Schei helst snakke om tvisteloven, bare om tvisteloven. Men han vil hverken ta på seg farskap eller fadderskapet for loven som trådte i kraft fra nyttår. - Det er et felles ansvar for oss som satt i utvalget, sier han.
- Er du stolt av tvisteloven da?
- Jeg er mer spent og følger selvsagt praktiseringen av den med stor interesse. Jeg følger godt med.
Tore Schei slår ikke hæla i taket av glede. Det ville han neppe ha greid heller, så høyt som det er under taket i høyesterettsjustitiarius kontor. Men han kan ikke komme bort fra at han ledet Tvistemålsutvalget som daværende justisminister Odd Einar Dørum nedsatte i 1999. Utvalget nedkom med forslag til ny tvistelov og ny voldgiftslov i desember 2001 et halvt år før fristen, og Dørum var så begeistret at han inviterte utvalget ut på en bedre departemental middag.
Så ble tempoet roligere, særlig i tiden mellom lovvedtaket i Stortinget og ikrafttreden, som først skjer nå – seks år etter at utvalget kom med sitt forslag.
- Det er en stor reform, sier Tore Schei beskjedent.
Høyesterettsjustitiarius Tore Schei snakker mye og gjerne om den nye tvisteloven. Han har vært land og strand rundt og snakket om den. – Jeg har hatt som utgangspunkt at jeg skulle si ja til alle forespørsler om å holde foredrag om den nye loven. Det har jeg greid med ett unntak, sier han. – Jeg føler et ansvar for opplæringen.
- Hvor ble det av forslaget til ny voldgiftslov?
- Voldgiftsloven? Jo, den er blitt lov for lengst – den fungerer godt, vil jeg tro, uten at jeg vet det direkte, jeg har ingen slike saker. Men det er mitt inntrykk. Voldgift er sjelden noen mediesak med unntak av noen få artikler i næringslivspressen. Men det er sjelden behandlingsreglene står i fokus for disse reportasjene.
- Men tvistelovsforslaget ble heller ikke noen stor mediesak?
- Det ble da skrevet noe om det. Men pressen har alltid forkjærlighet for straffesakene, selv om vi også ser en økende interesse for sivile saker.
- Hva tror du folk på gaten hadde svart om vi spurte dem hva småkravsprosessen er?
- Det er neppe naturlig at folk flest vet hva det er. Spør du de som er involvert i en konkret tvist, og som har vært i kontakt med advokat, eventuelt bedt om råd i tingretten, er det nok større mulighet for å få svar. Dette er egentlig bare et naturlig utslag av at vi er opptatt av det som berører oss selv.
Forliksrådene
- Er du fornøyd med loven etter de endringer som ble gjort i utvalgets forslag?
- Det aller meste av utvalgets innstilling fikk tilslutning i departement og Storting. Men noe ble selvfølgelig endret. Det er for forliksrådene at tvisteloven avviker mest fra det som var utvalgets flertallsinnstilling. Det var utvalgets forslag at forliksrådet ikke skulle ha domsmyndighet der det var en reell tvist mellom partene og en av partene ikke ønsket dom i forliksrådet.
Det ble helt annerledes. Utgangspunkter er nå at forliksrådet har domsmyndighet i saker som gjelder verdier under 125.000 kroner. Utgangspunktet er også, med en del unntak, at partene har plikt til å bringe saken inn for forliksrådet før de går til retten.
Forliksrådene er sammensatt som før, det reguleres ikke i tvisteloven. Stort sett med noen ganske få unntak er det ikke jurister som er medlemmer av forliksrådet.
- Det var uenighet internt i utvalget om forliksrådene?
- Ja, det stemmer, vi hadde en dissens på dette. Atle Helljesen mente at vi burde beholde forliksrådene mer som de var.
- Dere hadde flere dissenser?
- Ja, det var dissenser for noen, men ikke mange spørsmål. Som et eksempel kan nevnes dissensen for så vidt gjelder allmennhetens innsyn i rettsdokumentene. I samsvar med flertallets forslag gir tvisteloven rett til innsyn i rettsavgjørelser og noen få andre rettsdokumenter, herunder skriftlige innlegg som utgjør en del av avgjørelsesgrunnlaget i saken. Mindretallet i utvalget, Arnfinn Bårdsen, Dag Bugge Nórden og jeg selv, ville gjøre innsynsretten videre. Domstolene utøver inngripende samfunnsmakt også i sivile saker. Det tilsier, slik jeg ser det, at det må være åpenhet omkring det partene gjør gjeldende i sakene – også i stevninger, tilsvar, prosesskrift mv. – med mindre tungtveiende hensyn tilsier unntak fra innsynsretten. Mindretallet foreslo ut fra dette en helt alminnelig regel om rett til innsyn i rettsdokumentene, men slik at de ble gjort unntak der særlige og tungtveiende hensyn tilsa det. Flertallet så det derimot slik at det positivt skulle regnes opp hvilke dokumenter allmennheten hadde rett til innsyn i. Utgangspunktet deres var altså det motsatte – et forbud med unntak.
- Gruppesøksmål er en nyvinning i tvisteloven?
- Gruppesøksmål er en type søksmål som kan være aktuelt når mange er berørt på samme måte. Som eksempel kan nevnes: Bankene gjennomfører på meget kort varsel endringer i vilkår, øker lånerenten, eller treffer andre vedtak som får betydning for mange kunder. Er det tvil om adgangen til dette, vil et gruppesøksmål kunne være hensiktsmessig. Et annet eksempel er strømtariffer som reguleres, eller masseproduserte varer som leveres med én og samme type feil. Ett eksempel jeg pleide å bruke, men som ikke er like godt lenger etter at sangeren Pavarotti er borte: Konserten i Frognerparken ble avlyst fordi han var så hes, og der kunne det tenkes at det var mange som synes det var rimelig at de fikk tilbake billettpengene. Da kunne det vært aktuelt med gruppesøksmål, fordi det berørte så mange.
I Sverige har man et eksempel - der var det et norsk selskap som kjøpte opp et livselskap innenfor Skandiasystemet og mange av forsikringstakerne mente dette ville påføre dem tap. Det var mange tusen som var berørt, og det ble søkt om å få reise et gruppesøksmål. De ble enige om i stedet å fortsette tvisten som en voldgiftssak, slik at selve gruppesøksmålet ble hevet, men Skandia aksepterte gruppen som motpart. Gruppesøksmålsreglene hadde den effekt at gruppen kom i søksmålsposisjon på en helt annet måte. Sånn kan man tenke seg det her også.
Dette hadde man ikke anledning til før. Før var det slik at hvis det var mange som var berørt, så måtte man i prinsippet opptre som egne saksøkere. Man kunne i og for seg gå sammen i ett søksmål, men hver og enkelt måtte i prinsippet opptre og kunne instruere sin advokat. I gruppesøksmål opptrer gruppen som en enhet, det oppnevnes én representant, en grupperepresentant, som styrer hele søksmålet.
- Tror du det kommer til å bli mye brukt i Norge?
- Det kommer helt sikkert ikke til å bli brukt mye i Norge. Det kan ta tid før vi ser det første gruppesøksmålet. Det som kanskje er viktigst, er at de som er berørt på en slik måte, får en helt annen forhandlingsposisjon enn tidligere. For eksempel når det gjelder bankrente eller strømtariff, så ser jeg for meg at der opptrer Forbrukerrådet til ivaretakelse av forbrukernes rettigheter. Og begge sider vet at hvis man ikke kommer frem til en fornuftig løsning, så ligger det i luften at her kan det komme til å bli et gruppesøksmål. Og reglene er slik at Forbrukerrådet kan reise et gruppesøksmål på vegne av forbrukerne uten å ha tillatelse fra hver enkelt – det er det som er poenget.
- Tar det lang tid, tror du, før vi ser det første gruppesøksmålet i Norge?
- Det er vanskelig å si. Jeg tror ikke det blir mange uansett og det kommer an på samfunnsutviklingen. I Sverige har de hatt reglene om gruppesøksmål i 4-5 år nå og de har hatt noe få saker.
- USA har vel noen flere?
- USA har en helt annen søksmålstradisjon enn Norge, og de har også helt andre erstatningsregler. Vi ser eksempler på helt astronomiske erstatningsbeløp både i vanlige søksmål og i gruppesøksmål. Det er også en annen vesentlig forskjell mellom USA og Norge. I USA blir du ikke ansvarlig for motpartens saksomkostninger, selv om du taper og selv om søksmålet er helt ufundert. Og det er skummelt system. Det å føre en sak i USA er veldig kostbart. For en stor næringsbedrift å bli involvert i et gruppesøksmål eller ordinært søksmål, kan koste så mye penger at de gjerne inngår forlik for å komme ut av dette på en rimeligere måte, slik at det ligger et utpressingselement i prosessreglene i USA. Saksomkostningsreglene, erstatningsreglene og jurysystemet, som de også har i sivile saker, bærer den amerikanske rettskulturen på dette området. Utpresningselementet har ikke vi. Når det gjelder gruppesøksmål hos oss, vil gruppen kunne bli ansvarlig for saksomkostningene på samme måte som i individuelle saksanlegg.
- Selv om man ikke har gitt en individuell tilslutning til søksmålet?
- Det er to typer gruppesøksmål hos oss. Det er såkalte påmeldingssøksmål – man må positivt melde seg på for å bli med i gruppen. Der kan det som vilkår for å registrere seg som gruppemedlem, fastsettes av gruppemedlemmet skal ha et nærmere angitt maksimumsansvar for saksomkostninger. I noen saker kan man bli gruppemedlem uten å melde seg på. Da kan man ikke bli ilagt slikt ansvar. I begge typer gruppesøksmål vil grupperepresentanten – den som opptrer på vegne av gruppen – være ansvarlig overfor motparten for hans krav på saksomkostninger.
- Tror du alle er utlært og klare til å ta i bruk den nye tvisteloven?
- Det jeg har fått innblikk i fra domstolene, virker bra. Mange domstoler har hatt egne opplæringstiltak i tillegg til kursingen i regi av kompetanseutvalget. Her i Høyesterett hadde vi et todagers seminar spesielt for oss, og kurset både dommere, juridiske utredere og alle funksjonærene. Lovendringene fører også med seg endringer i administrative systemer mv., brevmaler, elektronisk saksbehandlingssystem mv. Vi så det også som viktig å gi funksjonærene kunnskap om endringene i lovreglene slik at de bedre kunne se de administrative omleggingene som en konsekvens av disse endringene.
-
- Dere har vel ikke behov for eksterne foredragsholdere, du kunne jo tatt all opplæringen selv?
- Jo da, jeg holdt ett foredrag, men det er andre som kan bidra like mye som meg og vi fordelte det. For funksjonærene var det stort sett sorenskriver Nils Dalseide som foreleste. Han er en meget dyktig foreleser.
- Aktiv dommerstyring og selvstendige advokater, tror du dette kommer til å gå helt greit?
- Ja, i det store og hele tror jeg at dette går greit. Både dommere og advokater er mennesker, og som mennesker har vi både gode og dårlige dager. Noen kollisjoner blir det selvfølgelig, men ….
- Det klages over at domstolene ber om sluttinnlegg elektronisk slik at de kan klippe og lime?
- Anførselsskrivene er historie nå. Vi hadde en diskusjon om dette, og Advokatbladet har referert meg på det. De anførselsskrivene var i prinsippet noe helt annet enn de sluttinnleggene som retten kan kreve etter tvistelovens § 9-10 annet ledd. Der står det at sluttinnlegget skal kort angi påstanden, påstandsgrunnlaget og rettsreglene som påberopes og de bevis parten vil føre. Det kan slett ikke kreves at argumentasjonen skal fremgå av sluttinnlegget.
Det er en kort angivelse av det rettslige og det faktiske grunnlaget. Det er ikke en argumentasjon for hvorfor saken bør føre frem. Og det var det disse anførselsskrivene gikk ut på. – de skulle nærmest være en oppsummering av partenes prosedyre. Retten brukte dem slik at de klippet dem inn i dommen som partenes anførsler. Jeg reagerte på det av tre grunner:
For det første sa man at det var å foregripe tvisteloven, det var det slett ikke. Tvisteloven hjemler ikke noe sånt. Dessuten var det kostnadskrevende. Det å lage en ordentlig og kort oppstilling av argumentasjonen for at saken skal føre frem, krever en god del arbeid. Dermed koster det partene penger. Dessuten – og det var en viktig innvending – når retten refererer partenes argumentasjon fra partenes anførsler, så er det fordi retten skal vise partene at den har forstått og fått med seg det som er anført. Ved å klippe inn noe som partene har skrevet selv, så viser ikke retten det. Det er rett og slett formålsløst og i strid med det som er poenget med selve referatet at det gjøres på den måten.
- Så hvis domstolen krever dette, så er det ikke hjemmel i tvisteloven for å forlange argumentasjonsrekken i sluttinnlegget.
- Det jeg påpekte i Advokatbladet den gangen, er like gyldig i dag. Sluttinnlegg er noe helt annet. Sluttinnlegget skal bare gjøre det klart at partene gjensidig har en omforent oppfatning i alle fall av hva tvisten gjelder, hva man er uenig om og hva som påberopes. Det gjør det mulig for retten å møte forberedt når hovedforhandlingene starter.
- Hva med samme tidsfrister hvis motparten kommer med noe nytt?
- Saksforberedelsen i sivile saker avsluttes to uker før hovedforhandlingen. Og konsekvensen av at saksforberedelsene er avsluttet, er at etter det tidspunktet kan ikke en part komme med nye krav, påstandsutvidelser, nye anførsler eller bevis. Sluttinnlegget skal gis før saksforberedelsene er avsluttet, men kan komme helt opp til dette tidspunktet. Hvis det her skjer noen endringer som nevnt, vil imidlertid motparten kunne svare på det, for eksempel komme med tilbud om motbevis til det nye. Det ligger i den grunnleggende retten til kontradiksjon. Når retten ser at den annen part kan tenkes å ha et behov for å imøtegå det som er nytt, gir retten en kort frist til å svare på det som eventuelt er endret.
