Lars Aspeflaten er høyst sannsynlig den siste gjenlevende dommeren som var med på rettsoppgjøret etter krigen. Som ung jurist med bakgrunn fra Milorg var han streng mot angivere. Men, ovenfor mindre foreteelser var han mild. For mild mente mange.
På Rukjan ble det oppstyr da Aspeflaten frifant en lærer som hadde meldt seg inn i Lærersambandet; en naziorganisasjon som Qvisling hadde opprettet. Rukjan Arbeiderblad kom med et voldsomt angrep på "den unge jyplingen som var sendt nordover for å dømme". Aspeflaten red imidlertid av stormen, og dommen ble stående.
- Det ble atskillig spetakkel, ja. Under saken fant vi ut at mannen nærmest var blitt truet til å melde seg inn. Læreren, som hadde åtte barn, derav ett spedbarn, fikk beskjed om at han skulle fratas lærerboligen om han ikke meldte seg inn. Dette var midt i en voldsom kuldeperiode. Jeg spurte mine meddommere, som alle var motstandsfolk, om de ville ha klart å stå imot presset. Da de sa nei, var vi ikke i tvil om at mannen skulle frifinnes. Også aktor i saken, bestefaren til Arne Fliflet, rykket ut med et forsvar av meg, sier Aspeflaten.
Aspeflaten mener at de dommerne som hadde vært aktive motstandsfolk faktisk var mildere enn andre dommere under rettsoppgjøret. De visste tross alt mer om hva det handlet om. I rettsoppgjøret hadde Aspeflaten også noen frontkjempersaker, og heller ikke her var han veldig streng.
- Jeg må si jeg hadde litt respekt for frontkjemperne. De hadde meldt seg frivillig og våget livet for en sak de trodde på. Ofte var det unge, naive gutter som ble lokket med en stor belønning. Jeg har mer respekt for dem enn for mange andre fra krigens dager. I disse sakene hadde vi ikke så stort spillerom, for Høyesterettspraksisen tilsa minst tre års fengsel. Men, jeg la meg på et minimum, sier Aspeflaten.
Aspeflaten lå i hjemmefrontleir på Gogne og ble angrepet av en tysk patrulje. En av kameratene ble skudd, en annen omkom ved vådeskudd. Leiren ble oppløst og Aspeflaten og de andre ble sluttet til en hemmelig leir i Dalarne i Sverige. Det gjorde et sterkt inntrykk på 20-åringen som senere fikk en viktig rolle i rettsoppgjøret.
50 års praksis
Vi treffer den pensjonerte Høyesterettsadvokaten hjemme i huset de fikk bygget på 60-tallet utenfor Porsgrunn. Kona svinser rundt og beklager at hun ikke varter opp med store middager. De skal til småbruket på Kragerø så snart intervjuet er over. Der venter det både barn og barnebarn. Småbruket har vært så mye i bruk at Lars nesten angrer på at han ikke har fått reist mer i livet sitt. Som regel ble det lange sommernetter, fiske og piperøking på Kragerø. Piperøking er det ikke så mye av mer, etter at han fikk hjerteproblemer for et par år siden. Men, vi får med oss et bilde som bevis. Ingen tvil om at Lars så mer bestefarsaktig ut med pipa i munnviken.
Det finnes få bilder av Aspeflatens lange yrkesliv. Det vil si - de finnes sikkert i avisenes arkiver, men ingen har tatt seg bryet med å hente de ut derfra. Bildene Lars og kona omgir seg med er av barn og barnebarn. Men bildene inne i hodet til Lars er klinkende klare. Han svarer nøkternt og objektivt på alle mulige slags spørsmål om krig, etterkrigstid og oppbygging. Det er jo heller ikke så lenge siden han sluttet som advokat. Så sent som i 2003 var han innom kontoret for å ivareta de siste klientene sine. Selv om han ikke tok i mot noen nye saker etter 2000, så var det mye som måtte avsluttes på en skikkelig måte. Tross alt hadde han drevet som advokat siden 1951.
Aspeflaten var det første kullet som tok eksamen etter krigen. I 1947 fikk han juridikum. Takket være arbeidet på skauen, faktisk. Etter Milorg fikk han 500,- i isolatpenger, et oppgjør i forbindelse med dimitteringen. Pengene reiste han til Oslo for. I ett år jobbet han i politiet. Mange av hjemmefrontvennene hans takket ja til gratis legestudium i Danmark. Lars kunne rett og slett ikke se seg selv som lege, og vurderte ikke en gang den gullkantede muligheten. Han takket også nei til tilbudet om å bli offiser. Han kunne ikke tenke seg til å gå militærveien. Men, etter en stund fikk han svimlende 3500,- i stipend fra Milorg for å studere. Det var penger som motstandsbevegelsen stjal fra Hollan Sparebank. Banksjefen var områdesjef i Molorg, og innbruddet ble satt i stand for å skaffe penger til illegalt arbeid. Etter krigen ble pengene delt ut som stipend til gutta på skaugen. Det var mye penger den gang, og Lars fikk eksamenspapirene da han var 23 år.
Eneste aktuelle levevei
Grunnen til at Aspeflaten valgte seg jussyrket er heller søkt. I mellomkrigstiden var det en svært omdiskutert mordsak der Charles Lyngbergs sønn ble kidnappet og drept. En hauptmann ble arrestert og dømt. Tanta til Lars holdt "Dekoraposten", som kom med voldsomme referat fra rettssaken. Lars leste disse referatene med stor interesse, og fikk selv lyst til å prosedere i retten.
Med eksamenspapirene fikk han seg raskt jobb som dommerfullmektig i Notodden. Sorenskriveren dro etter kort tid ut på en lengre reise, og Lars var konstituert som sorenskriver i tre år. På den tiden hadde han rundt 20 landssviksaker. Noen straffesaker og andre avskjedssaker, der folk ble anklaget for å ha "opptrådt unasjonalt". Lars mener selv han var en mild dommer, med noen unntak.
- Angivere hadde jeg ingen sympati for. Den jeg dømte fikk 12 år av meg. Han anket til Høyesterett og fikk dommen satt ned med to år der. Dette var snakk om selveste rådmannen på Notodden, som var medlem av nazipartiet og hadde angitt en hjemmefrontleir slik at den ble angrepet av nazistene. Da så jeg ingen grunn til å vise nåde, sier Aspeflaten.
Sakene gikk som vanlig rett med to meddommere. Ble saken anket fikk man en stor meddomsrett. Man laget dermed en egen lovgivning for disse landsviksakene. Høyesterett behandlet klager på selve saksbehandlingen, slik det fungerer i dag. Aspeflaten synes nok ikke at alt gikk riktig for seg under de opphetede etterkrigsårene.
- Man kan si at oppgjøret gikk nogenlunde rimelig for seg, men det ble for omfattende. Man kan stille spørsmål til om passivt medlemskap burde være straffbart. I begynnelsen hadde man også en kollektiv erstatningsplikt, men dette ble det endret på ganske raskt. Jeg reagerte på at de mindre alvorlige sakene ble avgjort ved bot. De måtte betale boten direkte til med på mitt kontor. Mange reagerte voldsomt på dette, og jeg likte det aldri. Jeg mente at landssvik var for alvorlig til at det skulle avgjøres med en bot, sier Aspeflaten.
Med Evang som sjef
I 1950/1951 begynte Aspeflaten å jobbe som personlig sekretær for Karl Evang i Helsedirektoratet. Aspeflatens skulle jobbe direkte opp mot Evang i beredskapsforhold.
- Evang var en radikaler og en av de største personlighetene jeg har truffet. Han var veldig humørfylt, og holdt gjerne politiske taler for meg. Han skjønte vel at jeg var politisk interessert. Evang kunne komme med harde karakteristikker om det som skjedde i samtiden, og var en inspirerende sjef, sier Aspeflaten.
I 1951 fikk Aspeflaten bevilling og begynte å praktisere som advokat i Brevik. Allerede etter et år fikk han to landskjente saker; Bamble-saken og Makrell-saken. Mye presseoppmerksomhet gjorde at den unge advokaten ikke manglet oppdrag etterpå.
Bamble-saken handlet om en prest i indremisjonen som hadde reist rundt og innhentet opplysninger om den nye sognepresten. Presten kom så med injurierende påstander om sognepresten, blant annet skulle han ha stjålet en fyllepenn. Ærekrenkelsessaken kom helt opp i Høyesterett, og Aspeflaten førte den til Herredsretten. Makrell-saken kom midt under valgkampen i 1953. To fiskere ble anmeldt for å ha solgt makrell i strid med prisloven. Siden dette var et hett tema i valgkampen fikk saken stort mediefokus. Etterpå "strømte det på med saker". I 1956 flyttet Aspeflaten til Porsgrunn og åpnet kontor sammen med en kollega. Der ble han fast oppnevnt forsvarer og hadde en del straffesaker og saker for kommuner. I 1962 tok han advokaturen, og han førte en lang rekke saker for Høyesterett, noe han anså som en stor opplevelse hver gang, spesielt da han en gang prosederte en sak for Høyesterett i plenum.
- Det var veldig høytidelig, går nesten ikke an å beskrive. Toppen av det du kan oppleve som prosederende advokat, mener jeg. Det var i 1988, da man avgjorde at man kunne bevege tomtefesteleien etter konsumprisindeksen, sier Aspeflaten som da var advokat for tomtefesterne..
Sakene er blitt for omfattende
Det er ingen tvil om at Lars Aspeflaten har sterke synspunkter på hvordan advokatrollen har endret seg de 50 årene han praktiserte. Han er heller ikke fornøyd med hvordan selve rettssakene har utviklet seg.
- Før kunne man avvikte en rettssak på et par dager. Etter hvert ble sakene bebyrdet med en masse stoff hvorav mye ikke hadde noen betydning. Særlig så vi at Oslo-firmaer slaget stevninger som liknet doktorgradsavhandlinger på femti sider og mer. Det irriterte meg kraftig. Sakene er blitt unødvendig omfangsrike. I en av de siste sakene jeg hadde ble det lagt frem hundre dokumenter. Bare få av dem var relavante, og det ble mye arbeid for oss å gå gjennom alle dokumentene for å finne ut hvorfor de i det hele tatt ble lagt frem, noe vi så på som et unødvendig arbeide, sier Aspeflaten.
Fra sofaen ser Aspeflaten nå mye han reagerer på, særlig på forsvarersiden. Han har lite sans for de såkalte kjendisadvokatene.
- Før hadde man Nordhus og Hestenes, som var enere på sitt felt. Ingen var lettere å prosedere mot enn de virkelig store, som Johan B. Hjort. I dag ser vi at advokaten rykker ut straks etter at noen er arrestert, og bedyrer at klienten stiller seg helt uforstående. Man vet godt at få blir siktet uten grunnlag. Advokater råder klientene til ikke å forklare seg, og da er det naturlig at folk tenker at de har noe å skjule. I min tid prøvde man å vurdere om dommen var riktig eller ikke. I dag ankes den uansett. Advokater baktaler hverandre for å kapre klienter, og det sitter folk igjen i bunnløs gjeld i erstatningssaker og sivile saker, saker man burde se ikke burde vært ført, sier Aspeflaten.
Selv har han sagt kraftig i fra dersom han mente at en sak ikke burde føres. I en sak kom en ordfører til ham med en sak han ville at Aspeflaten skulle redegjøre for sitt syn på. Aspeflaten så på saken og konkluderte med at kommunen ville tape saken. Kommunestyret vedtok likevel å kjøre saken - med Aspeflaten som advokat. Saken ble vunnet - men på et helt annet grunnlag enn det Aspeflaten mente var for svakt.
Aktiv politiker
Bare ett av de seks barnebarna og to barna til Lars Aspeflaten har valgt seg jussen. Dattera er sykepleier og sønnen tok over slektsgården. Alle bor i Bamble, og alle blir gjerne med på hytta om sommeren. "På fritiden" har Lars engasjert seg politisk for Venstre. En periode satt han som varamann på Stortinget, fra 1953 til 1957.
- Jeg fant raskt ut at jeg ikke kunne satse på politikken. Ene året hadde Venstre representanter, andre året var de helt ute, sier Aspeflaten.
De ble likevel 5 perioder i kommunestyret og 3 perioder i fylkestinget på den ivrige advokaten. Blant annet var han med på slaget for å få petrokjemisk industri til Bamble. Det skaffet arbeidsplasser til regionen på 70-tallet, og kommunen fikk store utfordringer med å løse alle praktiske oppgaver som følger med.
- Jeg lærte at dersom jeg skulle argumentere i kommunestyret nyttet det ikke å argumentere som jeg jurist, ler Aspeflaten før han tar seg en siste slurk kaffe før han setter seg i bilen til Kragerø på en av sommerens virkelig få soldager.
