Google gir nesten 18.000 treff på 26-åringen Hadia Tajik. I tillegg har hun nesten 3000 tilhengere på Twitter, et verktøy hun bruker ivrig – også utenom valgkampen. Stortingskanditaturet sitt lanserte hun på youtube, og nå sjonglerer hun mellom å gi politiske råd og å mene noe selv.
Etter å ha blitt headhuntet av Bjarne Håkon Hansen for tre år siden, har hun gjort en kometkarriere. Hadia Tajik ble for alvor kjent for det norske folk da Knut Storberget var sykemeldt og departementet i januar sendte ut en pressemelding om at de ville åpne for bruk av hijab i politiet. NRK hevdet tidlig at statssekretær Astri Aas-Hansen og politisk rådgiver Hadia Tajik var drivkreftene bak pressemeldingen. Både Storberget og Stoltenberg stilte seg bak sine rådgivere, og den uheldige pressemeldingen fikk ingen andre konsekvenser enn en politisk spissrotgang over noen dager.
Rå på nett
Ungdommen kjente imidlertid til Tajik fra de sosiale mediene på nett. Hun er kjent som en av de flinkeste politiske nettbrukerne, og de politiske historiene hun legger ut på youtube er personlige og til tider hjerteskjærende. På twitter er hun ikke bare flink til å melde fra hva hun mener, hun er også flink til å svare andre brukere, noe mange av de andre politikerne glemmer.
Tajik vokste opp i Strand utenfor Stavanger sammen med broren og foreldrene som innvandret fra Pakistan på 70-tallet. Hun beskriver selv oppveksten sin som en ”vanlig middelklassebakgrunn”, men motsetningene mellom familiens pakistanske bakgrunn og hennes egen norske oppvekst fikk henne til å reagere. Siden foreldrene drev butikk der det fløt over av aviser, ble leserinnlegg og kommentarer en naturlig måte for Tajik å få ut tanker og frustrasjoner på.
- På den tiden var jeg opptatt av diskriminering og at skolen skulle være god.. Fra tidlig av diskuterte jeg politikk med far, og han tok meg på alvor uansett hvor barnslige synspunktene mine måtte være. Det hadde stor betydning for meg, sier Tajik som fikk flere gode råd i oppveksten. Norsklæreren hennes mente blant annet at hun burde skrive om andre ting enn bare egne erfaringer. Tajik søkte journalistvikariater og kom til Aftenposten som 18-åring for å jobbe i kulturseksjonen.
- Folk var skeptiske da jeg sa at jeg skulle til Oslo for å skrive i avis, så etter hvert sa jeg bare at jeg skulle gå med avisen. Da fikk jeg ingen oppfølgingsspørsmål, så det var tydeligvis mer troverdig at jeg skulle gå med aviser, enn skrive dem, sier Tajik i en av sine valgkampvideoer på youtube.
Fra lesesal til departement
Som journalist mente Tajik at det ikke var nok å kunne skrive. Hun ville ha noe å skrive om, og det førte henne inn i jusen. Midt i studiet fikk hun overraskende en telefon fra statssekretær Rieber-Mohn.
- Jeg satt på lesesalen og fikk en forespørsel om jeg ikke kunne komme inn til departementet å snakke politikk med Bjarne Håkon Hanssen, som hadde lest kommentarene jeg da skrev regelmessig Morgenbladet. Jeg ble paff, men visste jo ikke helt hvordan man jobbet i departementet. Kanskje var det vanlig at man av og til ringte ”folket” og spurte hva de mente om saker og ting, sier Tajik.
Den politiske samtalen var i følge Tajik en ”merkelig setting”, der hun satt ovenfor statsråden og to medarbeidere og snakket politikk og integrering. Etter en uke fikk Tajik en SMS fra Rieber-Mohn der hun spurte henne om hun ikke kunne komme tilbake på et nytt møte.
- Jeg tenkte at mest sannsynlig ville de be meg om å sitte i et integreringsutvalg av noe slag, og hadde tenkt at i så fall ville jeg takke nei. På møtet satt jeg alene med Hanssen, og han spurte om jeg ikke ville bli hans politiske rådgiver. Jeg brukte helgen på å tenke meg om. Dette var et viktig veivalg for meg. Skulle jeg legge jusen på hylla for å jobbe politisk en periode?
- Du vil med andre ord tilbake til jusen?
- Jeg har bare halvannet år igjen, og har det morsomste igjen, nemlig strafferetten. Det er et område jeg har gledet meg lenge til å lære mer om. Jeg vil absolutt tilbake for å fullføre jusen. Og jeg vil gjerne jobbe med justispolitikk som politiker, sier Tajik.
- Går velgerne mot høyre kan du jo raskt havne tilbake på lesesalen.
- Nå står jeg på sjetteplass på Oslo AP sin liste, noe som er en relativ trygg plass så lenge vi gjør et like godt valg denne gangen som sist. Samtidig kan det hende jeg ikke har noe å gjøre etter 14. september. I så fall begynner jeg på jusen etter jul, og kan ta meg en lang ferie. Nå har jeg ikke hatt så mye ferie i sommer, men jeg pleier å si at i verste fall kan det bli mye ferie på meg i høst, ler Tajik.
- De fleste politiske rådgiverne er veldig forsiktig med å mene noe selv, men du må jo nå både rådgi og mene noe selv. Er ikke det en vanskelig balansegang?
- Sjefene mine har forståelse for at jeg må drive valgkamp. Jeg snakker mye med Dag Terje Andersen om hva jeg kommer til å gjøre fremover. Rent praktisk krever det mer koordinering av dagen min, slik at jeg blir ferdig med det jeg skal gjøre på kontoret før jeg kan gå ut og dele ut roser. Så lenge jeg ikke har egen familie har jeg nesten bare meg selv å ta hensyn til etter jobb. Jeg beundrer virkelig statsråder og politikere med familie som klarer å stå sånn på i jobben, samtidig som at de har en familie som venter hjemme, sier Tajik.
Blander seg inn
Hun beskriver jobben sin som en bindeleddsjobb og en oppsamlingsjobb, der hun både følger opp informasjonsavdelingen i departementet og de komiteene på Stortinget som er tilknyttet områdene som Arbeids- og inkluderingsdepartementet dekker. Tidligere har Tajik rådgitt både statsministeren og justisministeren. Hun føler ikke at andre er skeptisk til henne på grunn av at hun er såpass ung.
- De sjefene jeg har hatt har jo valgt meg uavhengig av alderen min, men jeg vet jo ikke hva andre kan tenke, og er ikke skrudd sammen slik at jeg vier slikt særlig oppmerksomhet uansett. Sjefene mine spør meg om råd, men jeg mener jobben min er å blande seg inn også når de ikke spør. Men jobben som rådgiver er slik at man mange ganger kan gå hjem fra jobben og tenke ”hva har jeg egentlig drevet med i dag?” samtidig som kroppen sier at man jobbet masse, sier Tajik.
- Hvilke saker kunne du tenke deg å kjempe for som politiker?
- Arbeidet mot vold i nære relasjoner, ungdomskriminalitet, forebygging av kriminalitet og menneskerettigheter – for eksempel, sier Tajik.
- Enn som jurist. Hvilken vei ville du ha valgt?
- Jeg har mest lyst til å jobbe i politiet først, for å få praktisert jusen konkret og få god innsikt i faget. Jeg tror ikke jeg kunne ha vært en god forsvarer, fordi jeg ikke tror jeg kan prosedere mot bedre vitende, sier Tajik.
- Ville det ikke vært vanskelig å jobbe som vanlig saksbehandler i politiet etter å ha vært med på å utarbeide lovene sammen med justisministeren?
- Å jobbe i politiet er jo også en del av jobben i straffesakskjeden. Jeg vil bare gjøre jobben min skikkelig, og utvikle forståelsen min av jusen, sier Tajik.
Lover hjelper ikke mot alt
Det er tydelig at engasjementet for integreringspolitikk også stikker dypt. Nylig gikk hun ut i media og oppfordret innvandrermødrer om å legge mindre press på ungene.
- Noen ganger opplever ungdommen mors press som så tyngende at barna overbeviser seg selv om at de bare må gifte seg med den foreldrene har pekt ut. Dette er selvsagt mindre dramatisk enn mange av de historiene man hører om tvangsekteskap, men det er likevel tvang. I tillegg er det vanskelig å arbeide mot politisk, for det er ikke noe lovverk eller politiske tiltak som kan hindre en mors tårer, sier Tajik.
Både Tajik og broren, som er lege, har vært mye i Pakistan i løpet av oppveksten. Hun snakker både urdu og dari. Familien kommer fra Quetta, en millionby nær den afghanske grensen. Nå får hun god bruk for omstillingsevnen sin.
- Sjefene mine klarer å omstille seg fra møte til møte. Det imponerer meg, og jeg håper jeg er blitt flinkere til det selv. Jeg har også måttet lære meg tålmodighet og forståelse for prosess, sier Tajik.
- Hva har du lært som du kan ta med deg videre i jusstudiet?
- Bevissthet rundt lovverkets utilstrekkelighet og tilfeldighet. Ofte som student lurte jeg på hvorfor lovverket hadde ulogiske hull og brister, men som politiker ser jeg at det kan ha vært et resultat av en politisk mellomløsning som ingen egentlig ville ha. Det gjør lovverket sårbart og viser hvor viktig det er med et dynamisk lovverk, sier Tajik.
