Møteplagerne går tøffere tider i møte med Anne Cathrine Vogt som nyinnvalgt hovedstyremedlem. Vogt er ingen myk og ettergivende kvinne av den typen som trives best i kulissene. Og hun hater møteplagere.
Selv oppfatter Vogt seg selv som et A4-menneske med et A4-liv. Ingenting spennende å melde derfra, hevder hun. At hun startet eget advokatkontor helt i begynnelsen av 80-tallet, var en pådriver for å kjempe frem en god bistandsadvokatrolle, har sittet i en rekke bankstyrer og nå er valgt inn i Advokatforeningens hovedstyre mener hun må bero på tilfeldigheter.
Vi treffet Vogt på kontoret hennes midt i Drammen sentrum. Kontorbygget er alt annet enn fasjonabelt. Advokatvirksomheten hennes beskriver hun som bakgårdsvirksomhet, og livets slitne fugler skal i alle fall ikke bli svette i håndflatene av en overdådig arkitektur og interiør. Tvert i mot, det er nesten vanskelig å finne den riktige døren inn til Advokatfellesskapet. En får mer følelse av å famle rundt i et gammelt skolebygg. Så er også kontoret skiltet som "rom 308". Sjarmerende nok.
Om kontorlokalene er spartansk, så er Vogt rausheten og imøtekommenheten selv. Frisk og sommerbrun etter en uke på fjellet. Og med nye tre ukers ferie etter at Advokatbladet har fått sitt. Da skal hun på hytta i Hvitsten, en hytte som ligger midt mellom brødrene Fred og Petter Olsen. Vogt snakker så fint om området at det bare er så vidt hun ikke inviterer oss på hyttetur.
Copa Cabana
På ett område innrømmer Vogt at hun ikke er A4. Hun snakker mer enn de fleste. Om det meste. Politisk engasjert har hun vært siden studenttiden da hun hev seg inn i kampen om å få reddet Karl Johan fra noen fryktinngytende høyblokker som var på tegnebrettet. Senere ble det mye styrearbeid for naturvernorganisasjoner og Fortidsminneforeningen. Byer trenger hus og hus trenger folk. Også bymiljø skal være gode miljøer å trives i. Da tunellsystemet i Drammen var under utarbeidelse, ble hun også politiker. For bylista i Drammen. Målet var å få reddet Drammen fra trafikkens svøpe. Drammen er fremdeles sett på som et kjedelig veikryss av alle som ikke har tilbrakt mer enn 10 minutter til fots i byen. Nå har Drammen fått både bymiljøpris og "vakre veiers pris". Byen har til og med kjempet i teten om å bli Norges beste sommerby.
- Drammen er blitt en kjempefin by. Som Copa Cabana. Folk bader og leker, og torget er blitt kjempeflott, sier hun og slår innbydende ut med armene.
Vogt har få skrupler med å ta med seg det politiske engasjementet i sine profesjonelle verv. Som styreleder i Saprebanken Øst vil hun gjøre en innsats for byen. Sparebanken, som er tuftet på cooperasjonsideologi og "medlemmes beste", kjøper opp tomme områder i byen og bygger noe nytt og fint der det før bare har vært graffiti og parkering. Også Norges Bank har Sparebanken Øst kjøpt opp, og restaurert. Banken var mildest talt dårlig vedlikeholdt, og Bandidos ønsket å kjøpe lokalene til sine kontroversielle aktiviteter. Da tok Sparebanken Øst skjeen i egen hånd, kjøpte bygget, renoverte det og investerte mye i en kunstnerisk utsmykking av bygget.
- Ordføreren var her på åpningen og lot seg imponere. Da spurte han meg om dette virkelig kunne lønne seg for banken. Jeg svarte at det kunne det ikke, men vi er en sparebank og skal ikke tjene penger for en hver pris. Da ble han stum, gitt, ler Vogt.
Vogt har tre barn med tingrettsdommer Peter Vogt. Første barn kom etter at Vogt hadde vært advokat i åtte år. Da hun ble gravid, tenkte hun at advokatvirksomheten kom til å gå rett i dass. Hun var fire år ute av yrkeslivet da hun gikk hjemme med de to første, og tre år da hun gikk hjemme med attpåklatten, som nå er 16. Til tider var det beinhardt å holde på advokatjobben.
- Du vet, når man er gammel eller syk, spiller karrieren ingen rolle. Det er et nært forhold til ungene som betyr noe, og at man ikke har dårlig samvittighet ovenfor dem. Jeg har gitt ungene alt det de trenger, og de har gitt meg så mye. Unger er så interessante. Du lærer å se verden på nytt. Ungene undrer seg hele tiden. Hvor mange bein har en maur? Finner de ut at deres maur har for få, bekymrer de seg. I det perspektivet synes jeg nesten at advokatyrket ikke er så viktig, ler hun.
Ikke flink til å underordne seg
I følge Vogt var det til og med tilfeldig at hun studerte juss fra begynnelsen av. Faren var jurist i staten, og Anne-Kathrine syntes det var en "fin utvei, som kunne brukes til hva som helst". I tiåret etter juridikum jobbet hun som dommerfullmektig og juridisk konsulent I 1982 var veien kort til egen forretning.
- Jeg er egentlig ikke så god til å underordne meg. Det er mye opprørskhet i meg. Egentlig er jeg veldig glad for at jeg bestemte meg for å starte egen virksomhet. Det er blitt mye arbeid på familie, arv, skifte og barnevern. Ikke fordi jeg har bedt om det, men fordi det er de som har stått utenfor og klort på døra mi. Antakelig har det noe å gjøre med at jeg er kvinne. Til tider synes jeg at det har vært veldig belastende å være advokat. Det er en kamp mot alle. Mot offentlige instanser og domstoler. Mot motparter og hans advokat. Tidvis også en kamp mot egne klienter. Samtidig som har det er en kamp om nok inntjening. Jeg skjønner godt at det ikke er mange kvinnelige partnere og selvstendige advokater rundt omkring. De fleste kvinner krever mer trygghets enn det advokatyrket kan gi dem, sier Vogt og trekker pusten dypt.
Selv bedyrer hun at hun aldri, på tross av at hun startet egen advokatvirksomhet i en periode der yrket var svært mannsdominert, har opplevd dårlig behandling fra domstoler eller kolleger fordi hun er kvinne. Noen klienter har imidlertid vært avmålte, og latt det skinne i gjennom at de trenger en mann for å få saken sin best mulig ivaretatt.
- Det paradoksale er at det ofte er kvinnelige klienter som tenker at de må ha en mannlig advokat. Personlig tror jeg det har en sammenheng med at kvinner fremdeles har en underdogstilling i samfunnet, og at det er noe som er galt med likestillingen selv i 2006. Samtidig er det mange menn som vil ha en kvinnelig advokat. Kanskje har menn større tro på at det er likestilling i Norge, enn det kvinner har, smiler hun.
Det er kanskje ikke så mange advokater som vil innrømme at yrket også er en kamp mot egne klienter, så vi ber Vogt om å utdype det. Har hun mange misfornøyde klienter å vise til?
- Først og fremst er det en kamp der man må bearbeide dem til å ha gode, fornuftige holdninger i saken. Dersom det går dårlig, er det en kamp å forholde seg til en misfornøyd klient, som hadde større forventninger til hva du som advokat kunne gjøre for ham eller henne i saken. Jeg tror det er mye alkoholmisbruk og utbrenthet blant advokater. Det er ikke noe rart. Vi har en utsatt jobb og en utsatt posisjon. Samtidig er det utrolig givende. Du får en voldsom respekt for folks liv. Hvordan de faktisk overlever på de dårligste vilkår. Jeg har klienter som ikke klarer å gå på gata. Nå har jeg en barnevernssak med en mor som ikke en gang klarer å møte meg på mitt kontor. Vi må møtes på en kafé i byen. Mange sliter, og jeg forstår inderlig godt de som må ty til alkohol og rusmidler for å dempe den uroen og angsten de har i kroppen, sier Vogt og ser ned i den halvlunkne kaffekoppen sin.
Vogt kjenner Helen Bjørnøy fra gammelt av. De hadde barn på samme skole, og tar av og til tog sammen. Da kretser samtalen rundt psykiatri, rus, botilbud og barns vilkår. Flere ganger har Vogt også gått ut i media og protestert på måten barn blir skadelidende. At ungdom kan bli sittende i hele to år på tvungen behandling, innesperret, uten at Høyesterett en gang vurderer det som dobbeltstraff. De kan dømmes til fengsel i tillegg til tvangsbehandling, og man har ikke kartlagt hva som skjer med ungdommene som har havnet på tvangsplass. Vogt mener at man undervurderer hvilket voldsomt inngrep dette egentlig er. På samme måte kritiserte hun Fylkesnemda i Buskerud i hovedstadspressen etter at en mor ble fratatt barnet sitt etter en måned, og saken var berammet syv måneder etter.
- Hva gjør ikke det med et lite barn? Slike saker skal raskt opp, men her skulle da en nyfødt være midlertidig plassert i syv måneder, i en tilknytningsfase man vet er utrolig viktig. Det går ikke an! Jeg bråkte og meldte Fylkesnemda til Barneombudet, og maste på departementet. Fylkesnemda fikk økte ressurser og saken ble avgjort to måneder tidligere enn berammet, men jeg vet jo ikke om det var min fortjeneste, sier Vogt.
Som bakgårdsadvokat har Vogt opparbeidet seg en imponerende holdning til vanskelige klienter. En holdning som ligger passe midt i mellom sosionomenes hang til å "forstå dem i hjel" og kynikernes holdning om at de bare skal "ta seg sammen". Vogt forstår dem, og ber dem om å ta seg sammen. Kort sagt.
- Jeg har en grunnleggende holdning om at disse menneskene har opplevd grunnleggende svik i barndommen, så man kan ikke forvente at de er rettlinjede og ærlige. Samtidig er jeg kjent for å være streng. En klient jeg hadde fikk beholde barnet sitt mot alle odds. Etterpå sa hun til meg at hun hadde forstått allerede ved første klientsamtale, at jeg var veldig streng. Likevel var det et bevisst valg av henne at hun holdt på meg som advokat. Hun så at det tjente saken hennes. Jeg stiller krav til klienten, og sier rett ut at dersom de oppfører seg slikt, så vil saken deres ikke ende positivt. At de har ansvar for sitt eget liv, og at de ikke bare kan syte og klage på andre. Mange av klientene mine har tydeligvis personlighetsforstyrrelser og er skadet. Men, jeg blir mer og mer slått av respekt for dem. De har likevel greid å stå noenlunde oppreist, sier Vogt.
Bakgårdsadvokaten ble bistandsadvokat på midten av 80-tallet, da ordningen startet. Så ble hun en "myk" advokat, hun som hadde rettsfilosofi som spesialfag og ville ut i diplomatiet. Med erfaring fra diverse bankstyrer kom hun ikke nærmere forretningsjussen enn å ha noen saker rundt arveavgift. Noen forsvareroppdrag har det blitt, men hennes mest kjente sak er som bistandsadvokat for bombeofferet i Drammen. En sak hun kjente godt allerede før bomben sprang. Eks-mannen til offeret hadde allerede hatt flere runder i rettssystemet, og politiet ønsket å ilegge besøksforbud.
- Her så man svakheten i ordningen. Politiet prøvde å hjelpe denne livredde kvinnen med besøksforbud, men retten opphevde forespørselen som politiet sendte inn skriftlig. Eks-mannen møtte derimot i retten, med sin advokat. De fikk da sitte der alene og argumentere, og hvem tror du retten lyttet til? Vi var helt målløse. Som bistandsadvokat og offer ble vi ikke en gang varslet om møtet. Det er bedre nå, men Høyesterett har kommet med en avgjørelse om at den som vil ha besøksforbud ikke er part i saken, og at de strider med bevisumiddelbarheten å ha dem i salen. Som om besøksforbud er en ren offentlig sak! Et besøksforbud er ikke en gang straff, men beskyttelse. Selv da insisterer Høyesterett på at offeret bare er et vitne. Hvor virkelighetsfjern går det an å bli?, tordner hun.
Vogt hevder at bombesaken ikke var så mye annerledes enn de fleste andre sakene hun har. Den var bare mer spektakulær, med en bilbombe som gikk av i et boligstrøk og en ung og pen kvinne som ble lemlestet for livet.
- Siden saken var så spektakulær, så ble alle parter tatt mer på alvor. Også jeg som var bistandsadvokat. Tidligere hadde jeg opplevd at rollen som bistandsadvokat har vært en kamp der man i nesten hele det juridiske miljøet ikke ble tatt på alvor. Selv om Stortinget har sagt at ofrene skal få bistandsadvokat, har ikke domstolene villet hatt deg der. I hele karrieren min har jeg hatt to kvinner som har ønsket å sitte i salen gjennom hele saken. Vi fant ut at dersom vi reiste erstatningskravet selv, ville hun ha rett til å sitte der. Vi møtte opp med et dokument fra professor Andenes der det stod svart på hvitt at dersom man har levert erstatningskravet selv, så er man part i saken, og får sitte i salen. Likevel satt det så langt inne at offeret skulle få være til stede, at Lagmannen satte henne på pidestall rett foran juryen og spurte henne om hun virkelig ville sitte der under saken, med de belastningene det ville medføre for henne. Det hjelp ikke at jeg innvendte at dette var noe hun allerede hadde tatt stilling til. Jeg ble bare avfeid, sukker Vogt.
I bombesaken opplevde offeret og Vogt å bli tatt på alvor på en helt annen måte. Saken gikk til Høyesterett, og straffen ble skjerpet betydelig for hver ankeinstans. I Tingretten fikk eks-mannen 10 års fengsel, i Lagmannsretten fikk har 15 år og i Høyesterett fikk han 15 års forvaring. Det var etter at Vogt hadde fått tillatelse til å vise en svært grotesk videofilm.
- Påtalemyndighetene hadde i denne saken vært forutseende nok til å ta videoopptak av henne på sykehuset, like etter attentatet. Da fikk salen se hvor lemlestet hun var, og de fikk se en sårbehandling, der de byttet bandasjer og renset sårene. Det var veldig stille i saken etter at videoopptaket ble vist. For meg var dette å bringe lidelsen inn i saken. Ofte blir straffesakene så fjerne, teoretiske og uvirkelige, der skadene bare leses opp. Her fikk vi legene til å forklare skadene, og hvilke følger de ville ha på henne på lang sikt. For offeret var det viktig at han fikk en lang straff. Hun er virkelig livredd ham, sier Vogt.
Sammen med Regine Ramm Bjerke og Anne Robberstad har Vogt flere ganger diskutert offerets dilemma. Hvor svak man blir etter et overgrep, og hvor vanskelig det er å ta en posisjon i saken. Dermed blir det desto viktigere at man har en bistandsadvokat som kan ta en posisjon. Selv om mye er blitt bedre, er Vogt kritisk til at man ikke på noen måte har partsrettigheter. Om man da ikke reiser erstatningssøksmålet selv.
- Erstatningssakene blir et slags kunstgrep. Noen av klientene ønsker jo ikke å ha noen erstatning. De sier at det skal han i alle fall ikke ha på henne, at hun var ute etter pengene, sier Vogt, som bare to ganger har opplevd at offeret faktisk har ønsket å sitte i salen under rettssaken.
Før 1982 jobbet Vogt med arveavgift hos skattefogden i Oslo, hun var dommerfullmektig i Eiker, Modum og Sigdal, og juridisk konsulent i Drammen kommune. De siste ti årene har hun også hatt forsvareroppdrag, bobestyrelse, og odelssaker. Men, det er arv og barnevern som har blitt jobbhverdagen.
- Det har nok sammenheng med at jeg er kvinne at jeg har endt opp her, med typiske kvinnesaker som arv og barnevern. En viktig årsak er nok også at jeg har villet vært i nærheten av ungene mine, og har prioritert dem. Så har det vært veldig interessant å sitte i bankstyrer. Jeg er interessert i sparebanktanken, også i verdenssammenheng. Siden jeg har en svigerinne på Stortinget, og hun er en av få som kan foreslå til Nobels Fredspris, har jeg presset på for å få henne til å foreslå professor Muhammad Yunus fra Bangladesh. Han har drevet med mikroøkonomi og startet Grameen Bank som gir kvinner i Bangladesh lån til egen virksomhet. For å få mobildekning i områder som tidligere ikke hadde dekning, måtte han både starte et mobilselskap, og et solcellepanelselskap for å få strøm. Jeg var på en konferanse med ham i Berlin, og de tre av oss som reiste fra Norge, ble så grepet av arbeidet hans at vi satt og grein. Er det ikke slike som fortjener Nobels Fredspris, spør hun retorisk.
Når vi spør henne om hvilke idoler hun har, trekker hun frem regjeringsadvokat Bernhard Dunker fra midten av 1800-tallet.
- Han sparket alltid oppover og fikk rettergangsbot for å ha startet sin prosedyre i Høyesterett med "høyst merkverdige herrer". En gang titulerte han sin motpart med "min ærede motpart som ikke har oppfunnet kruttet". Da han så fikk rettergangsbot, rettet han seg selv til "min ærede motpart som nå har fått rettens kjennelse for at han har oppfunnet kruttet", ler Vogt.
- Det flotte med å være advokat, er jo nettopp at du har mulighet til å stå på for dine klienter på tross av all verdens autoriteter, sier hun og legger til Vigdis Finnbogadottir og Helen Bjørnøy på listen over forbilder.
- De må nesten ha et videre perspektiv på livet for å komme på den listen. Vøre opptatt av sosial rettferdighet og å forhindre urett. Mange jurister er bare interessert i juss, og det holder jo ikke!
Hennes politiske engasjement har ikke bare ført henne inn i styrene i Fortidsminneforeningen, Drammen byliste og naturvernorganisasjoner. Hun har også sittet i styret i Sparebankforeningen.
- Det var veldig spennende, og vi jobber på et veldig overordnet plan. Jeg satt i styret da vi gjennomførte omdannelsen av sparebanker til aksjesparebanker, en ganske stor endring der sparebankene ble likere forretningsbanker. Det var ingen lett prosess, konkluderer hun.
Vogt tror hun regnes for å være "relativt uformell og munter", og håper hun har karismatiske evner.
- I alle fall er jeg begeistret og engasjert, sier hun overbevisende. At engasjementet ble tatt ut gjennom jussen, tror hun var en tilfeldighet. Faren var jurist i Staten, men ellers er det få jurister i familien. Søsknene hennes valgte annerledes, og en endte opp som historiker, den andre komponist. Da hjelper det å ha en mann som er tingrettsdommer. De har vært gift siden 1969, og han slipper hun ikke med det første.
