John Christian Elden forlot hovedstyret i fjor etter fire år. Sjefen hans tok over plassen og er like flink. Kanskje er de veldig flinke i Advokatfirma Elden? Anders Brosveet er daglig leder i firmaet og har ansatt alle sammen.
I fremtoning er de forskjellige. John Christian Elden kan synes grå og tørr. Anders Brosveet er farverik og munter. Inni er de like, i alle fall når det kommer til jussen. De er flinke.
– John Christian og jeg har fokus på å dyrke frem rettsavklaringer gjennom sakene vi fører. Som fast forsvarer i Høyesterett får jeg anledning til å møte ofte med saker som i større og mindre grad kan bidra til rettsavklaring. Juridisk tenker vi påfallende likt, selv om vi ikke har lik stil. Jeg snakker ikke på langt nær så fort… sier Brosveet.
Også i hovedstyret har de fellestrekk. Begge er engasjert og arbeidsvillige, tar på seg utredninger og bakgrunnsnotater. – Jeg synes det er viktig å bidra i foreningen både i rettspolitisk arbeid og for advokaters rammevilkår. Jeg har alltid vært aktiv i organisasjonslivet, sier Brosveet.
Elden har også skyld/ære for at Brosveet i det hele tatt begynte på jussen. Egentlig skulle han jobbe med tall. Allerede i gymnastiden jobbet han med økonomi og regnskap, bl.a jobbet han tre år som økonomisekretær i Norges Gymnasiastsamband. Der jobbet han også med elevrettigheter og fant stor glede av å ”banke rektorer i hodet med lovverket”. Samtidig ble han kjent med John Christian Elden, som hadde begynt å studere jus. Elden ble advokatfullmektig i farens firma, og Brosveet ble jusstudent med ekstrajobb hos Elden.
Da Brosveet fikk bevillingen sin, startet de Advokatfirmaet Elden DA. På få år endret de den gamle advokatpraksisen til å bli et moderne prosedyrefirma. I dag er det 15 partnere, 8 ansatte advokater og 6 advokatfullmektiger i full sving i den gamle bygården der de holder til. Der har de spist seg oppover i etasjene år for år.
Nå skal de flytte inn i mer moderne kontorlokaler der heisen er større, doene er større og en takterrasse som kan friste med litt sol mellom slagene. Advokatfirmaet Elden trenger flere folk. Anders Brosveet har vært daglig leder i firmaet siden starten. Vi har hørt at han styrer prosedyrefirmaet med millimeterpresisjon. – Definitivt ikke, sier han selv. –Det er dessverre en stor utfordring å ha tid til både å være advokat og bedriftsleder. Men han liker å ha oversikt over det meste. Særlig tall. Han liker tall og regnskaper og er opptatt av kontrakts– og selskapsrett. Han tar gjerne på seg forsvareroppdrag i økokrimsaker.
Nøkkelen til suksess holder han tett til brystet. Han nevner at man må ha balanse i hvor mange oppdrag man tar på seg, men det i seg selv har ikke ført advokatfirmaet Elden til å bli det mest suksessrike forsvarerfirmaet i landet.
– Sett utenfra virker det som at dere har en klarere arbeidsfordeling enn andre strafferettsfirma.
– I de større sakene er man som oftest to. Da er en fullmektig med som tilrettelegger faktum og går i fengslingsmøter. Men, det er lang igjen til vi er der amerikanerne er med sine paralegals. Samtidig ser vi en tendens til at det blir stadig mer faktum i alle typer straffesaker, bl.a. på grunn av elektroniske spor i alle fasonger. Elektroniske spor og kommunikasjonskontroll skaper et mye mer omfattende faktum som må analyseres i forkant, sier Brosveet.
– En jobb som en stakkars fullmektig neppe klarer alene?
– Mengden papirer i store saker er blitt så stor at det går langt ut over hva man klarer å håndtere med tusj og gule lapper. Nå tester vi ut ulike dataverktøy for å analysere og systematisere faktum bedre. Slike verktøy er ressurskrevende å ta i bruk, men når sakene når et visst ressursnivå ser vi at vi tjener inn tiden vi bruker, samtidig som at vi får bedre oversikt i saken og kan gi en enda bedre kvalitet i forsvarerarbeidet, sier Brosveet.
Allerede i 1999 tok Brosveet i bruk dataverktøy i en stor Økokrimsak. Han scannet inn et titalls store permer og tok dem med seg på en laptop på et 5-ukers bevisopptak i USA. Der Økokrim bare hadde tatt med seg noen utvalgte permer de regnet med å få bruk for, hadde Brosveet alle dokumentene tilgjengelig til en hver tid. Erfaringen overbeviste ham om at ny teknologi gir åpenbare fordeler. Nå tar han med seg dokumentene på en liten Galaxy pad som lesebrett og har dataverktøy som hjelper ham til å kunne finne frem til informasjonen i løpet av sekunder. Dermed er det lett å arrestere aktor dersom han slumser i fremstillingen. Nå kurses resten av firmaet i de nye teknologiske løsningene, og stadig nye verktøy tas i bruk. Med en snittalder på under 40 er det ikke vanskelig å få resten av staben med på notene.
– Jusbusserne spøker med at alle som har jobbet hos dem blir tilbudt jobb i advokatfirmaet Elden etterpå. Ansetter du disse ungdommene fordi de er digitale innfødte, eller er det deres politiske engasjement dere er ute etter?
– Mange her har startet rett fra studiet, men halvparten av partnerne har en fortid som stats- og politiadvokater. Noen har vært forretningsadvokater men ønsket mer fokus på prosedyre . Jussbussernes erfaringer med å håndtere klienter er uvurderlig, og et rettspolitisk engasjement er viktig for å kunne engasjere seg i mange av sakene vi fører. I retten står man vanligvis alene, og da må man være modig. Da er det ingen prinsipal som står ved siden av deg til veiledning. Myse skjer også der og da, slik at du ikke kan lene deg på noe manus. Kreativitet er svært viktig for å bli en god prosedyreadvokat. Det gjelder å se de vinklingene som ikke står rett opp og ned foran deg. Man må se mulighetene og stille spørsmålstegn ved tilvendte ting. Få jurister stilte spørsmål ved Norges isolasjonspraksis før FNs torturovervåkingskomite kom på besøk i 1997, selv om ingen Europeiske land utenfor Skandinavia praktiserte brev- og besøksforbud på en like streng måte. Oppleste sannheter bør ikke tas for gitt.
– Er det noe ved dagens rettssituasjon som vi vil ryste på hodet av om 10-20 år?
– Jeg er betenkt over at mange dommere legger bevisterskelen for lavt i straffesaker. Man sier at en hver tvil skal komme tiltalte til gode, men når det kommer til stykket dømmes det i for stor grad etter magefølelsen i norske rettssaler. De vitenskapelige tilnærmingene til bevisene er nærmest fraværende, det dømmes stort sett på helhetvurderinger. Det er synd at ikke Høyesterett har større anledning til å gripe inn mot denne kulturen. Høyesterett har etter min erfaring en mer prinsipiell tilnærming til rettssikkerhet enn andre domstoler, men skal ikke vurdere bevisene i straffesaker. Det vi har av prinsippavklaringer fra Høyesterett om beviskrav er defor stort sett fra sivile saker, der Høyesteretts kompetanse ikke er begrenset på samme måte.
Mitt inntrykk er at det i mange sammenhenger er lettere for påtalemyndigheten å få gjennomslag i en straffesak, enn for en sivil saksøker å få gjennomslag for tilsvarende problemstilling i en sivil sak. Ta for eksempel en sivil sak om avtalerettslig svik, og en straffesak om bedrageri basert på samme faktum. I tillegg til at den sivile saken behandles langt grundigere etter sivilprosessens regler – bl.a. med omfattende skriftlig saksforberedelse, er det dessverre mitt inntrykk at den reelle bevisbyrden som legges på påtalemyndigheten i straffesaken, er lempeligere enn den tunge bevisbyrde som påviler en sivil part som hevder seg sveket.
Jeg mener det er en svakhet med straffeprosessloven er at man ikke har krav til skriftlig saksforberedelse i de komplekse sakene, slik man har i sivile saker. Økokrimsaker er jo egentlig en sivil sak pluss en straffepåstand, men her hopper man over den skriftlige saksforberedelsen og skriver bare ut en tiltale.
– Blir vanlige folk dømt for hardt i forhold til vanekriminelle?
– Vanlige folk bekymrer seg for å komme i fengsel, kriminelle gjør det ikke.
Siden opplysningstiden har man i utgangspunktet begrunnet bruk av straff med nytteeffekten av å straffe: Å styre borgernes adferd slik at de overholder loven. Vi jurister er vant til å kalle det allmennprevensjon og individualprevensjon. I en slik kontekst er det logisk å straffe relativt strengt i situasjoner der man kan regne med at gjerningsmannen gjør rasjonelle overveielser før handlingen.
Straff er i seg selv en loose/loose-situasjon. Det koster samfunnet penger og tilfører den dømte pine. For at en straffetrussel skal virke forutsettes det en rasjonell overveielse, og det er det f.eks. sjelden i drapssaker, sier Brosveet.
Jeg mener det er prinsipielt uheldig at politikerne er på vei til å vri straffene på en måte som ikke er motivert etter straffens nytteeffekter, men mer ut fra begrunnelser om “rettferdig gjengjeldelse”, slik vi ser de gjør det ved å øke straffene for drap, vold og seksuelle overgrep i forbindelse med ny straffelov. Politikerne bør kunne påvise en straffemessig nytte, ellers er vi tilbake til en middelaldersk hevntankegang.
Brosveet, som sitter i Advokatforeningens Advokatvirksomhetsutvalg har selv ansatt mange advokater og fullmektiger, og er sterkt kritisk til at man har kuttet jusstudiet med halvannet år.
– Vi som bransje har forsømt oss da vi ikke protesterte mot at jusstudiet skulle gå ned til fem år. Legestanden klarte å demme opp for det samme, mens vi lot undervisningsbyråkratene kutte viktige semestre, hvilket bl.a. gikk ut over sentral formuesrett. Jeg mener at man burde ta prosessfagene ut av masterutdannelsen og legge på et sjette år med prosessfag som en “bar exam” etter masterstudiet for å få embetseksamen. Vitnemålene er en utfordring å lese. Det var veldig greit å lese det som hadde to desimaler – særlig når man er kjent med innholdet av egen erfaring. Nå må vi se mer på hva folk har gjort ved siden av. Jeg leser også gjerne særavhandlingen deres. Jeg satt i Juridisk Studentutvalg på universitetet da man begynte arbeidet med “profesjonsmodellen” i 1993, og siden har den ene studiereformen avløst den andre, sier Brosveet oppgitt. – Nå er man tilbake til 5 avdelinger, men med færre semestre og mye mindre pensum.
Det siste året har mesteparten av fritiden til Brosveet gått med på å være byggeleder for et større oppussingsprosjekt på Ris, der han bor sammen med kona (som også er prosedyreadvokat), to stetenåringer og datteren på fem år. I ferien er de ofte i Frankrike, der de har en feriebolig. Og så prøver han å komme seg på fjellet – gjerne til Hemsedal for å holde alpinferdighetene ved like. Men de siste to vintrene har det blitt mest kjøring i barnebakkene med 5-åringen…
Dessuten tapte han bouleturneringen i hovedstyret i fjor.
