Pål W. Lorentzen: Alt for Bergen og ytringsfriheten

Intervjuet ble foretatt i 2004

Alt for Bergen og ytringsfriheten

– Ord skal bekjempes med ord. Ikke med straff, mortifikasjon og erstatning. Ytringsfriheten er viktig i et demokratisk rettssamfunn, og det må være takhøyde for at den skal fungere. Alle inngrep må ha en sterk og god begrunnelse. Jeg tar ikke saker mot pressen, jeg vil være på ytringsfrihetens side, sier prosedyreadvokat Pål W. Lorentzen, som en rekke ganger har vært farlig nær status som kjendisadvokat.

Vi kommer til hans arbeidsplass i Strandgaten i Bergen først og fremst fordi han leder Advokatforeningens rettssikkerhetsutvalg, som skal legge frem foreningens rettssikkerhetsprogram i slutten av denne måneden. Når det er gjort, trekker han seg ut etter ti års innsats som utvalgsleder. Da er det antagelig slutt på foreningsverv for 62-åringen som var Advokatforeningens formann fra 1988 til 1991.
Av og til skjer det noe uventet under et intervju. Telefonen ringer selv om han er opptatt. Det er falt dom i injuriesaken mot Carl I. Hagen, Fremskrittspartiets sentralstyre og fylkesformannen i Rogaland. Dommeren i Oslo tingrett har gode nyheter til høyesterettsadvokat Lorentzen. Hagen & Co. har vunnet, den utstøtte stortingsrepresentanten Jan Simonsen har tapt.
Hete spissformuleringer etter det famøse programmet om Simonsens livsstil og omgangskrets i TV2s ”Rikets Tilstand” var fundert på tilstrekkelige faktiske holdepunkter, hadde retten kommet frem til.

Prosedyreadvokat
Det hadde gått som Lorentzen hadde håpet, men sikker hadde han ikke vært. Retten har vist at ytringsfriheten strekker seg langt i Norge, noe bergensadvokaten var veldig langt fra å hevde for bare noen få år siden. Pål W. Lorentzen har åpenbart en meget høy vinnerscore i retten. På midten av 80-tallet tok han et valg, han ville rendyrke rollen som prosedyreadvokat.
– Det er selvsagt hyggelig å få en slik beskjed etter å ha holdt på med denne saken i nærmere halvannet år, sier Lorentzen til Advokatbladet. Han trenger en halvtime for å spre budskapet videre til de involverte. Carl I. Hagen var på talerstolen i Stortinget, men Eli fikk beskjeden denne fredag ettermiddagen, og det var ikke nødvendig å ønske god helg.

– Hvordan føles det å spre så stor glede i nettopp Fremskrittspartiet?
– Det er seieren for ytringsfriheten som er viktig for meg. Selv hadde jeg lenge mitt politiske ståsted nær Venstre før jeg fant min politiske havn i Arbeiderpartiet. Jeg har stemt ja ved begge folkeavstemninger og meldte meg inn i partiet for litt over ti år siden. Prosessen i Arbeiderpartiet før den siste EU-avstemningen imponerte meg, sier Lorentzen.

– Er dommen viktig?
– Det prinsipielle i denne saken er tolking av muntlige uttalelser mens debatten bølger i mediene. I aktualitetsprogrammer med innslag på direkten er det vanlig at aktørene polariserer sine standpunkter, ikke minst ønsker programlederne kjappe og klare utsagn i starten. Spissformuleringer som Hagens ”moralsk forkastelig” og ”uakseptabelt for en stortingsrepresentant” kom i startfasen. Terskelen bør være høy, og dommen forteller noe om hvilke marginer man skal ha. Det er viktig å få avklart om det er det man sier først eller inntrykket når programmet går mot slutten som skal tillegges størst vekt. Det er viktig å vite om debattanter skal ha anledning til å reformulerer sine synspunkter. Man får mikrofonen oppunder nesen og blir avkrevet kommentarer til noe som alle nettopp har sett og hørt, i dette tilfellet en dokumentar om Simonsens omgangskrets og homsestedet ”Enka” i Oslo.
Vi har ikke parallelle avgjørelser hverken i Norge eller i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen fra tidligere. Ord bør prinsipielt bekjempes med ord ved å ta til motmæle. Carl I. Hagens utsagn var situasjonsbestemte verdivurderinger, ikke faktapåstander. Hans karakteristikker av den nå ekskluderte Jan Simonsen ville formentlig medført straff etter gammel norsk praksis, mener Pål W. Lorentzen og avstår fra å kommentere at det kan bli flere runder i rettsapparatet for saken Simonsen vs Hagen.

Et musikalsk liv
Pål Wergeland Lorentzen er på alle måter en ekte bergenser, med ett unntak. Han bryr seg ikke om Brann vinner eller taper, siste gang han så laget spille var i 1963 på Kniksens tid. Fysisk trening skjer på vei til og fra kontoret i Advokatfirmaet Thommesen Krefting Greve Lund på Nordnes, en liten times gange fra Sandviken på den andre siden av Vågen. Der har han alltid bodd, bortsett fra i de ti årene han holdt til i Oslo med verneplikt i Gardemusikken, jusstudier og første jobb i 1969 som konsulent i Prisdirektoratet, som nå heter Konkurransetilsynet.
Han har sertifikat, men kjører aldri selv. Ektefellen Helga, som er rådgiver på Bergen Røde Kors’ Sykehus, sitter bak rattet når de skal til landstedet som ligger i Kvinnherad kommune tre fergestrekninger unna. Der har han ingen motorbåt, han ror stille i sin smekre oselver. Ekteparet har to døtre i 30-årene. Den ene er prest i Bøler menighet i Oslo. Den andre er organisasjonspsykolog, bosatt i London.

– Etternavnene Wergeland og Lorentzen virker fornemt og velstående?
– Det er riktig at jeg er i slekt med Henrik Wergeland på morssiden, men hvis du tenker på rederier, så tilhører jeg en annen Lorentzen-gren. Far var dommer, opprinnelig politiembetsmann, og jeg var fire år gammel da jeg så ham ordentlig for første gang. Han satt et par år som fange i Danzig i Øst-Preussen, det var mange norske politifolk som ble sendt til konsentrasjonsleirene.
Da nazistene senere oppdaget at han hadde arbeidet for London, ville de ha tak i ham for å gi ham en strengere dom. De fant ham imidlertid ikke i kaoset på tampen av krigen. Da krigen var over, kom det ingen livstegn fra ham, men det viste seg at han var blitt fraktet med en av Folke Bernadottes hvite busser til et lasarett i Sverige. Det var en spesiell opplevelse for en liten gutt da vi møtte ham på Sagdalen stasjon mellom Strømmen og Lillestrøm i juni 1945. Min far, Per Lorentzen, var jurist, statsadvokat og dommer, mens min farfar var ingeniør og rektor – Ragnvald Johan Lorentzen var Bergens ordfører i mange år og tilhørte Frisinnede Venstre.

– Hvorfor valgte du jus?
– Det vet jeg faktisk ikke. Jeg tok realartium med henblikk på medisin. Årene på Blindern Studenthjem ga meg mye sosialt. Jeg måtte alltid ha noe å drive med ved siden av livet på lesesaler. Jeg var aktiv i den årlige Blindern-revyen, revysjef, og fikk god bruk for trompeten. Jeg hadde mange år i skolekorps og Sandvikens Ungdomskorps bak meg.

– Du spiller fremdeles?
– Bare hjemme og for meg selv en gang iblant, sier Pål W. Lorentzen, før han kommer med to meget musikalske selvangivelser.
– Jeg har et sveitsisk alpehorn på feriestedet vårt på Borgundøy i Sunnhordland. Det er 3,20 meter langt. I lyse sommernetter finner jeg et godt ekko å spille mot. Lyden bærer mange kilometer, men jeg har ikke fått noen klager, tvert imot.
Den andre musikalsk meldingen sitter enda bedre, iallfall juridisk sett. Han var en student som satte betydelige spor etter seg på fakultetet i Oslo. Og da blekner det at han et helt år var nesten heltids utvalgsformann i det innflytelsesrike Juridisk Studentutvalg.
– Jeg stiftet Corpsus Juris i 1963. Sammen med noen venner, føyer han til.
– Det var en grå høstdag, vi hadde pause og satt i Aulakjelleren og hørte plutselig høy musikk utenfra. Der myldret det av folk. Det viste seg at Studentersamfundet feiret sitt 150-årsjubileum akkurat der og da. Vi så fremmøtte størrelser som Hambro, Øverland og Vesaas og merket oss Medisinsk Paradeorkester som spilte ’Washington Post’ så det gjallet. Vi lovet hverandre å få til noe tilsvarende på jus og trålet alle lesesaler på jakt etter egnede musikere. Vi ble en gruppe på 13 som kunne noe, tilfeldigvis det samme antallet som i jazzhelten Fletcher Handersons band i New Orleans.
Det skulle gå i en slags jazz, og vi utviklet konseptet med parykker og kapper. Vi rev ut innholdet av 13 lovsamlinger og fikk fine notepermer.
Lorentzen er stolt av første utgaven av Corpsus Juris, som han ledet i noen år.
– Mange dyktige musikere, enkelte så dyktige at de droppet studiene for å leve av å spille. Noen ble kjente jurister. Hans Flock på piano er høyesterettsdommer og spiller mye fremdeles. Høyesterettsdommer Eilert Stang-Lund og advokat Hans Skirstad alternerte på trommene. Førstelagmann i Borgarting, Nils Erik Lie, var glimrende på tuba. Ambassadør Håkon Hjelde spilte klarinett og saksofon. Pelle Falck i Forsvarsdepartementet spilte banjo…
Det svingte av Corpsus Juris!

– Men er det ikke slik at korpset er blitt mest kjent for å spille surt og omtrentlig?
– Det kjenner jeg ikke noe til, jeg har ikke hatt gleden av å høre dem på mange år. Jeg er sikker på at de spiller bra, det er jo langt flere jusstudenter å velge blant nå.
Pål W. Lorentzen spilte på flere strenger i studietiden. Det var penger å tjene på å være protokollsekretær i Arbeidsretten – hver tirsdag i Oslo og ute på reiser dit det for eksempel var en streik. I sommerferiene prøvde han seg både her og der. Han var patruljerende konstabel i Bergens gater, lensmannsbetjent i Sund og Austevoll og barkeeper til sjøs på Bergenskes båter – til England og på cruise helt til Afrika-kysten. Han hadde ikke noen studiegjeld å snakke om da han ble cand. jur. Resultatet var såpass bra at det ble stipendopphold i Cambridge og London.
Selv om advokat Lorentzen ikke spiller mye selv lenger, så er han i høyeste grad fremdeles en bidragsyter til Bergens kulturliv.
– Bergen er en av verdens vakreste byer, det er en glede å høre til her og bidra litt, sier han. Han hadde var styremedlem i Festspillene i Bergen i åtte år fra 1992. Siden 1997 har han vært styreformann i Stiftelsen Harmonien og Bergen Filharmoniske Orkester, og det er et orkester med stort potensial, om Oslo-filharmonien har fått langt større internasjonal oppmerksomhet.
– En av Europas best bevarte hemmeligheter, sa en kjent amerikansk dirigent. Det sier vel litt.

Til Lofoten
– Før jeg bestemte meg for å prøve meg som advokat i min hjemby, var jeg dommerfullmektig i Lofoten.
Oppholdet ble både hyggelig, interessant og spesielt, forteller Lorentzen.
– Det var spesielt å bli kastet inn i Lofotfisket. Den ekstraordinære domstolen for Lofotfiskeriene innebar for eksempel utrykning midt på natten til Stamsund for å dømme i tvister. Mange saker gjaldt fiskeredskaper som hadde filtret seg inn i hverandre på havet. Avgjørelsene måtte skje raskest mulig, båtene skulle ut igjen.
Jeg gikk mye på ski i jobben den vinteren, og en siberian husky som jeg hadde kjøpt av Helge Ingstad på Vettakollen var min faste følgesvenn der oppe. Jeg bodde i Svolvær, den gang var det ni kilometer vei til Kabelvåg og elendig bussforbindelse.
Det skjedde hele seks drap i Lofoten det snaue året jeg var der, faktisk like mange som i Oslo. Det var gjeldende praksis at retten deltok på likskuet i slike saker. Jeg var grønn i trynet hver gang jeg kom ut igjen. Langt mer givende var den nære kontakten jeg fikk med Lofotfiskets mangeårige oppsynsmann, høyesterettsadvokat Hans Johan Bjørnstad, som har skrevet en rekke bøker om folk og fiske i Lofoten.

Norge – Strasbourg: 0-3
Som jurist er nok høyesterettsadvokat Pål W. Lorentzens navn sterkest knyttet til debatt og saker om ytringsfrihet og ærekrenkelser. Han har gjennomført en rekke store oppgjør med tap og seire oppover i rettsinstansene til Høyesterett og endog til menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. Han har vært meget kritisk til vår høyeste rettsinstans for manglende vern omkring nordmenns rett til å ytre seg fritt og ha sterke meninger.
Selv bedyrer han at interessen for dette rettsfeltet slett ikke er av nyere dato. Den har vært der lenge.
– Jeg tok steget inn i debatten om ytringsfrihet mens jeg var dommerfullmektig i Lofoten. Skrev en kronikk i Dagbladet i 1969. Jeg husker at daværende redaksjonssekretær Arve Solstad honorerte den med 300 kroner. Pengene ble brukt til innkjøp av en vinterfrakk som holdt meg varm i mange år. I 1969 var jeg som frittstående engasjert i kampen om Aurlandsdalen. Som motstander var jeg opptatt av de hydrologiske vurderingene. I kronikken skrev jeg om hvor vanskelig det kan være å få informasjon fra eksperter som argumenter mot staten. Jeg hadde erfaring med at ekspertene som hadde argumenter mot vannkraftutbyggingen, ikke ønsket å stå frem. Men informasjonen nådde oss i det skjulte. Det forundret meg at man ikke åpent eksponerte faglig begrunnet uenighet med det offentlige i slike saker. Motekspertisen måtte forholde seg til sterke krefter, og det syntes klart for meg at det hersket feighet blant en del forskere. Dette har jeg opplevet gang på gang senere i saker der fagfolk og Staten har hatt ulike synspunkter.
Hvis ytringsfrihet skal ha noen mening, må den ikke minst gjelde for fagfolk, hevdet jeg. Nå er det mer fokus på slikt. Begrepet ’whistleblowing’ – at noen innenfor sier fra – har fått større oppmerksomhet. Det er bra.

– Norge – Strasbourg: 0-3. Du provoserte kraftig i tidsskriftet Lov og Rett i 2001?
– Ja, i løpet av to år hadde den europeiske menneskerettsdomstolen avsagt tre dommer mot Norge, norske rettsavgjørelser på injurierettens område var blitt underkjent av EMD som stridende mot menneskerettighetskonvensjonen. Anders Ryssdal og jeg førte den såkalte Røv-saken for Bergens Tidende til full frifinnelse i Strasbourg med dom 2. mai 2000. BT hadde brakt intervjuer med misfornøyde kvinner etter kosmetiske kirurgiske operasjoner. Avisen ble dømt med et brak i Høyesterett og risikerte mange millioner i oppreisning og erstatning. Skapet kom på plass i Strasbourg.
I en tiårs-periode før denne avgjørelsen hadde Norges Høyesterett i liten grad tatt signalene fra EMD innover seg. Ytringsfrihet og ærekrenkelser er regulert i straffelovens paragrafer 246 og 247. Der kreves det sannhetsbevis for beskyldninger, og sanksjonene er straff, mortifikasjon og erstatning. En mekanisk regelanvendelse.
I EMDs artikkel 10 fokuseres det på retten til å meddele, informasjonsfriheten, og ikke minst folks rett til å bli informert uten hensyn til hva myndighetene måtte mene. Der skal unntak bare gjelde når det er nødvendig for personvern i et demokratisk samfunn. Linjen er å ha en høy grad av vern om meninger, et høyere nivå enn norsk praksis. Alle inngrep krever en sterk og god begrunnelse. EMD har utviklet en lang rekke underliggende prinsipper som i utstrakt grad gir pressen rett til å formidle ytringer. Med unntak er det i Strasbourg ikke avgjørende om det dreier seg om beskyldninger eller fakta.
Det har vært en strøm av avgjørelser i Strasbourg som man må kjenne. Det er ikke et fastlåst rettsområde. Bildet nyanseres stadig.Det er få advokater som arbeider på dette rettsområdet.

– Fornøyd nå?
Nå, i 2004, er det utvilsomt at Høyesterett har tatt signalene, og det var særlig Lio-dommen i 2002 som viste at forskjellene viskes ut, sier Lorentzen.

– Lio-dommen?
– Nordlandsposten laget reportasjer om en håndballtrener i Bodø. Om bokettersyn og reiseregninger. Det ble ingen straffeforfølgning, og treneren gikk til sak mot avisen. Begge parter anket en delvis frikjennelse av avisen i lagmannsretten til Høyesterett. Nordlandsposten fikk medhold, Høyesterett anvendte Strasbourg-prinsippene på en overbevisende og klar måte i frikjennelsen. Jeg vil kalle det en endelig avklaring.
Og nå bærer det trolig mot en ny Strasbourg-tur for Pål W. Lorentzen. Styret i Tønsbergs Blad ønsker å prøve den såkalte Rygh-saken for EMD. Avisens styre fremmer saken for menneskerettighetsdomstolen etter at Høyesterett i juni i fjor forkastet anken etter at lagmannsretten hadde dømt avisen for ærekrenkelser av tidligere konserndirektør i Orkla, Tom Vidar Rygh. Rygh saksøkte Tønsbergs Blad etter en artikkel sommeren 2000 om eiendomsforhold knyttet til en bolig på Hvasser, boplikt. Rygh tapte søksmålet i Tønsberg tingrett, men vant i Agder lagmannsrett med krav om oppreisning. Avisen anket dommen til Høyesterett, som forkastet anken med en flertallsavgjørelse.
Lorentzen er ikke redd for en ny runde i Strasbourg.
– Jeg er allround, en generalist. Jeg engasjerer meg og har vært innom alle mulige saker – valutajus, selskapsrett, garantirett, odelsrett og store erstatningssaker, for å nevne noe. Jeg vil ha en bred praksis. Furunkulose-saken i 1991 var spesielt fascinerende. Jeg førte saken på vegne av fiskeoppdretterne i Høyesterett. Det var forbud mot import av levende fisk, likevel godkjente veterinærmyndighetene importert settefisk som førte til nedslakting i over 30 anlegg. Oppdretterne vant i herredsretten, tapte i lagmannsretten og vant 3-2 i Høyesterett etter fire uker der over 100 millioner kroner i erstatning sto på spill.

– Din formannsperiode i Advokatforeningen, hvordan var den?
– Den var fin, spennende og utfordrende. Jeg traff mange hyggelige og interessante kolleger. Det var nye vinder, et ønske fra grasrota om noen nye grep. Mange hadde følt at foreningen var litt alderdommerlig, de ønsket modernisering. I min formannstid iverksatte vi en strategi for et tettere forhold til medlemmene, med permanente møter med kretslederne. Vi fikk en skarpere profil i en rekke saker, blant annet i rettspolitiske spørsmål, dessuten et felles undervisningssystem i samarbeid med Juristforbundet.
Vel så dristig var det vel at Advokatforeningen forlot Kongens gate 6 og kjøpte det som nå er Juristenes Hus i Kristian Augusts gate uten en øre i egenkapital. – Huset kostet 37 millioner kroner, og foreningen har klart å betale. Slik vi trodde, sier Lorentzen, som var formann etter Hans Stenberg-Nilsen og før Helge Jakob Kolrud.
– Jeg er veldig tilfreds med at Advokatforeningen senere rekrutterte Arvid Jacobsen som informasjonssjef for å få en mer vital og strømlinjet profil utad. Jeg mener at det var en genistrek å få den tidligere sjefredaktøren i Arbeiderbladet inn i våre rekker. Et samfunnsmenneske, et politisk dyr. Han ble en veldig viktig kanal for oss til det politiske Norge. Ingen advokat, men en person som kunne argumentere for andre standpunkter enn de gjeldende, sier Pål W. Lorentzen.

– Og nå er det slutt på foreningsverv når Rettssikkerhetsutvalget har lagt frem en ny strategiplan?
– Ja, vi skal ha en samling på Fjelberg prestegård i Sunnhordland før den endelige utformingen av strategien. En samling av ressurspersoner, sentrale folk fra Redaktørforeningen, utvalget, vår generalsekretær og noen fra sekretariatet. Resultatet kommer i slutten av mai. Programmet skal være konsist, overordnet og uten for mange ord. Ønsket er å finne et ståsted og en retning i en lang rekke viktige rettspolitiske spørsmål.

– Og hva blir nytt?
– Utvalget har vurdert samfunnsutviklingen og omstillingen i samfunnet. En teknologisk revolusjon og globaliseringen stiller mange nye krav til advokater. Vi har på mange måter fått et kø-samfunn – på sykehusene, men også i retten. Vi har soningskøer. Vi har også fått grov og organisert økonomisk kriminalitet og terrorfrykt. Vi advokater må spørre oss selv om det er nødvendig å modifisere våre klassiske advokatposisjoner. Utvalget mener at det ikke er grunnlag for vesentlige endringer. Vi er skeptiske til endringer som ytterligere begrenser personvernet, for eksempel nye metoder som avlytting. De senere års lovforslag går alle i samme retning og vil svekke det personlige rettsvernet. Vi har fått en utfordring.
Vi har vært kanskje for lite opptatt av advokatens rolle i et rettspolitisk perspektiv. Kostnadsnivået er for høyt for folk flest. Utvalget reagerer på en betydelig grad av kommersialisering. Det er for sterk fokusering på økonomi, og dette innvirker på arbeidsmetodikken i forhold til klientene. Advokatene må som stand ha et kritisk søkelys på egen virksomhet, mener Pål W. Lorentzen.

Kriseår
– Vi må kommunisere med samfunnet rundt oss. 2003 var et kriseår for advokatstanden. Flere saker var uheldige og skapte debatt om tilliten til oss. Foreningen og disiplinærorganene kan nok være litt fastere i klypen. Jeg har sett mange saker der standen kunne vært tjent med en mer resolutt inngripen, mener Lorentzen.
Ikke minst gjelder dette interessekonflikter. – Reglene står der, men det er mange tolkninger og tendenser til å utvanne tolkningene, sier han.
– Prinsippene er viktige. Det sier seg selv at en stadig mer kommersiell tenkning blant advokater er bekymringsfullt. Når man i stadig større grad tenker som aktører i vanlig forretningsvirksomhet, kan advokatrollen forskyves. Det må være noe fundamentalt å være advokat, noe må være fast. Hensynet til vår egen økonomi må ikke overstyre våre prioriteringer. Det er uakseptabelt hvis advokattjenester blir så dyre at menigmann ikke har råd, det blir et demokratisk problem, mener Lorentzen.
Dagens Næringsliv hadde akkurat trykket en rankingliste med de beste norske advokatfirmaene. Thommesen Krefting Greve Lund, TKGL eller Thommesen til daglig – toppet listen sammen med Wikborg Rein. Lorentzen har vært i det samme firmaet siden 1971 da det var helt bergensk og het Greve, Greve og Greve. Etter sammenslåinger med Oslo-firmaer er han en av ca. 40 partnere i et system med omtrent 140 advokater, vel 20 av dem har tilhold i Bergen. Firmaet har kontor i London og i Brüssel.
– Det er selvsagt hyggelig å bli rangert på topp, hyggelig med fin bedømmelse utenfra. Men så stor praktisk betydning har ikke slike lister som dukker opp fra tid til annen. Mange dyktige advokater faller utenfor disse rankinglistene.

Samfunnsengasjert
Pål W. Lorentzen har mye annet enn juridisk etikk og moral å snakke om. Han har og har hatt en rekke styreverv. Kavli-fondet, som eier ostekonsernet Kavli samarbeider tett med Frelsesarmeen. Det deler også ut stipendier i et utvekslingsprogram for ungdom i Norge og i den tredje verden. Fondet finansierer en forskningsstiftelse mot demens til fremme for internasjonal forskning på et lite påaktet forskningsfelt, Alzheimer, som rammer så mange familier så hardt. Mer forskningsmessig prestisje på dette feltet er viktig.
Men det er som styreleder i Sparebanken Vest at han har en posisjon der sosialdemokraten i ham får friest spillerom.
– Banken har bestemt at 25 prosent av overskuddet skal gå til allmennyttig virksomhet, det betyr i praksis at det settes av omtrent 50 millioner kroner årlig innenfor bankens nedslagsfelt. Jeg er en tilhenger av en sterkere regionalisering av Norge og opplever kongeriket som meget sentralstyrt. Jeg har for øvrig kritisert Høyesterett for den store Oslo-dominansen der. Det vil være bra med en slankere stat som kunne spille sammen med regioner som i en del sammenhenger kan være autonome.

– Vestlandet mot resten?
– Nei, ikke i det hele tatt. Jeg ønsker mer makt til landsdelene, for eksempel på et område som undervisning. Banken er opptatt av regionen vår og støtter blant annet såkalte think tanks – tenkebokser – økonomisk for å styrke utviklingen av vår del av landet.

– Mer regionalisering, er det god Arbeiderparti-politikk også?
– Det vet jeg ikke sikkert. Det håper jeg da virkelig!

– Uten verv i Advokatforeningen blir det kanskje aktuelt å gjøre som din farfar, avslutte som ordfører i Bergen?
– Nei, det har jeg ingen tanke om. Jeg er ikke politisk aktiv, og Bergen har jo en meget god ordfører selv om han tilhører Høyre. Å være advokat er i sannhet et tilstrekkelig stort privilegium, sier patrioten Pål W. Lorentzen.

———–