Wilhelm Matheson ville ikke blitt høyesterettsdommer hadde det ikke vært for kona. Den durkdrevne forretningsadvokaten må nå venne seg til å være den passive parten i retten, noe som nok vil bli annerledes enn den rollen han har vært vant til å ha i rettssalen.
Vi møter Matheson seks dager før hans første arbeidsdag i ny jobb. Han er allerede godt kjent i Høyesterett. Det er et helt år siden han ble utnevnt. På det året har han hatt et par store saker for Wiersholm, han har puslet med en artikkel om konkurranserett og sist, men ikke minst har han hatt fem måneder fri der han har vært hovedomsorgsperson i familien som også teller to barn på to og fem år. Middagen har stått klar når kona, som er dommer i Borgarting, har kommet hjem fra jobben. Fremover vil det bli et puslespill å få det praktiske til å gå opp, siden begge blir bundet opp i retten. Når retten skal settes kan man ikke komme et kvarter for seint, fordi ungene slo seg vrang eller det var kø i Festningstunnelen.
– Det blir en stor utfordring at vi nå begge blir helt låst på tiden vår, men vi har sørget for å ha noen vi kan ringe, om det skjer noe uforutsett, sier Matheson.
Matheson har søkt på stillingen som høyesterettsdommer en gang tidligere. Da ble han innstilt som nummer tre, og tok det som et tegn på at han faktisk var kvalifisert. At han i dag sitter ved landets høyeste domstol takker han kona for.
– Det er jo faser i livet der en spør seg selv hva en egentlig vil bli når en blir stor, og hun foreslo at jeg skulle søke stilling som høyesterettsdommer når et embete ble lyst ledig. Jeg ba henne holde opp å tøve. Men hun holdt på sitt og mente at jeg hadde evnene og interessen og burde gjøre et forsøk.
Fallhøyden er stor når man søker på dommerstillingene i Høyesterett siden søkerlistene er offentlige. Det var en ekstra terskel for Matheson, som var usikker på hvordan en slik søknad ville bli oppfattet internt i Wiersholm. De nærmeste kollegene ble derfor tidlig involvert i prosessen. Deres refleksjoner og oppmuntring var helt avgjørende for at det ble sendt en søknad. Etter at den var sendt ble resten av partnerskapet i Wiersholm orientert under den ukentlige partnerlunsjen.
– Man får ikke akkurat noe trampeklapp av det i et partnermøte. Jeg husker bare at det ble helt stille og at jeg der og da oppfattet stemningen som avventende. Men, senere kom mange og mente det var bra at noen fra vår del av bransjen ville søke. Til og med klienter syntes det var all right. Da jeg ikke fikk jobben etter første søknad, men ble innstilt som nr. 3, kom en kollega bort og sa: ”Vi samler ikke på bronseplasser. Du er fær’i som advokat du Wilhelm”. Men jeg fikk enda noen spennende år i Wiersholm etter det, sier Matheson.
Da Matheson, Bergljot Webster og Erik Møse ble utnevnt som høyesterettsdommere for ett år siden, kritiserte flere journalister dem for ikke å ville svare på spørsmål rundt hva de mener om prinsipielle spørsmål som forholdet mellom rasisme og ytringsfrihet, om Høyesterett går langt nok i å prøve grunnlovsmessigheten av lover etc. ” Både dommerne og vi andre hadde hatt mye å tjene på en bred offentlig debatt om Høyesterett og dem som sitter der. Så mye makt på så få hender trenger offentlighetens lys - hele tiden.” skrev VGs Hanne Skartveit. Senere kritiserte professor Gunnar Grendstad ansettelsesprosessen for å være «lite gjennomsiktig» . Grenstad hadde gjennomført en undersøkelse som viste at politiske holdninger er viktige for Høyesteretts dommere når de treffer avgjørelser, og at dommere som er utnevnt av Ap-regjeringer, støtter offentlige interesser, mens dommere utnevnt av ikke-sosialistiske regjeringer, støtter private interesser.
– Jeg var rask til å si nei til å svare på Skartveits spørsmål. Spørsmålene krever analyse. Så her måtte det i tilfellet ha blitt svart med den største forsiktighet og etter å ha brukt atskillig tid. I ettertid har jeg spurt meg selv hva spørsmålsstillingen og kritikken mot de manglende svarene sier om samfunnets forventninger til dommerrollen. Det en dommer - som alle andre samfunnsborgere - har i ryggsekken av grunnholdninger og forhåndsoppfatninger, må ikke få overskygge dommerens plikt og evne til å lytte, lære og la seg overbevise av de forskjellige argumentene i saken. Hvis vi ikke har noen tro på det; hva skal da advokatene slite i skranken for? I et slikt perspektiv synes jeg kanskje spørsmålene vi fikk ikke tilstrekkelig reflekterte det grunnleggende kravet til en fordomsfri dommerstand. At en rettsavgjørelse avdekker dommerens holdninger og ikke bare er en utgravning av den såkalt sanne juss som partene har strides om, er selvsagt. Det synes jeg Høyesteretts dissensavgjørelse i Se&Hør/de Lillos-saken fra 2008 om rekkevidden av privatlivets fred, er et godt eksempel på. Når det er sagt, bør mitt eventuelle forhåndsstandpunkt i et konkret sakskompleks kunne beveges av å høre advokatenes prosedyrer. Jeg vil altså ikke nødvendigvis gå ut av rettsforhandlingene med samme standpunkt som jeg kom inn i saken med. De svarene pressen var på jakt etter behøver derfor ikke være representative for hvordan søkeren vil utføre dommergjerningen. Selv om det er mange nyanser her, mener jeg et krav til søkerne om å klargjøre sitt syn i komplekse spørsmål, ville innebære en underkjenning av troen på argumentenes iboende kraft og mulighetene for domstolskapt rettsutvikling i lys av det som skjer i rettssalen.
– På hvilken måte vil bakgrunnen din som forretningsadvokat prege avgjørelsene dine som dommer i Høyesterett?
– Min bakgrunn fra en forretningsjuridisk praksis vil nok kunne gjøre at jeg har andre reflekser enn jeg ville hatt om jeg kom fra det offentlige. Vi kan jo bruke saker med staten som part som eksempel. Selv om også jeg har arbeidet noen år i staten, tror jeg den brikken i min mosaikk som heter ”staten” kan se annerledes ut enn hos den dommer som er rekruttert fra det offentlige. Men det er jo derfor domstolen skal være bredt sammensatt. I saker jeg har ført mot staten, har jeg sett at dersom staten vil bruke makt, så bruker den makt. Det skal svært mye til for at domstolene slår ned på det. Kan hende meg god grunn, men mot staten blir selv gigantene små. Jeg representerte i sin tid flere legemiddelselskaper som saksøkte staten for manglende forutsigbarhet i rammevilkår og urimelig forskjellsbehandling av legemiddelaktørene, og tapte. Søksmålet var nok dristig, men selv om industrien tapte saken i domstolene oppnådde den at systemene som lå til grunn for saksanlegget ble endret og gjort mer spiselige. Selv om saken jeg refererer til ikke er noe godt eksempel på det, kan man altså tape slaget, men likevel vinne krigen mot en mektig motpart, sier Matheson.
Matheson har 21 års erfaring som forretningsadvokat, og er høyt aktet i miljøet. Det vises også på likningen. Bare skatten i fjor var på fire millioner kroner, og formuen er betydelig. Hvordan vil det bli å gå ned til skarve 1,3 millioner? For et par år siden spurte Dagens Næringsliv ham om dette, og da svarte han kjekt: ”Det er overveiet og funnet i orden. Jeg har tjent mine penger i livet.”
– Hehe, etter den uttalelsen kom det en kollega bort til meg og sa at hvis det var på den måten kunne han kanskje få noen penger… Nei, dommerlønnen er ok. Har man lyst på jobben, så er den lønnen ikke noe problem. Jeg gikk noen runder med meg selv og fant at den betydelige nedgangen i lønn ikke måtte hindre meg i å forsøke noe jeg hadde lyst til. I det lyset ble det ikke viktig å tjene alle millionene. Slike millioner kommer da heller ikke gratis.
– Nå er du jo i en posisjon der du kunne fått utrolig mange spennende jobber. Hvorfor støve ned i Høyesterett?
– Praksisen min har vært veldig juridisk rettet med mye prosess og betenkninger, og Høyesterett fremstår for meg som toppen av pyramiden. Å få lov til å være med på rettsskapende virksomhet virker veldig tiltrekkende på meg. Det som vil bli krevende er å skulle være prinsipiell hele tiden og uttale tydelige og godt begrunnede normer, sier Matheson.
Da han ble utnevnt, fikk han gratulasjonskort fra Anders Bratholm. Det var nemlig som vit.ass. for Bratholm og Johs Andenæs det hele startet. Ikke bare fikk Matheson brynt seg mot de to strafferettslegendene, han ble sendt til Tyskland med stipend for å studere internasjonal og komparativ strafferett. Bratholm tok Matheson også med seg i flere bokprosjekter, blant annet ”De unges lovbok” fra 1981. Men, det var ikke strafferetten som skulle bli Mathesons skjerv i livet. Han kom inn i lovavdelingen, jobbet med straffeprosess- og erstatningslovgivningen, men valgte senere advokatlivet. Som forretningsadvokat har han jobbet bredt innenfor sivilretten med hovedvekten på EØS-rett og norsk og internasjonal konkurranserett.
– Det er litt som å være snekker. Kan man snekre, så snekrer man like gjerne en garasje eller en hytte, som et hus, sier Matheson lett.
Han har også fått brynt seg i EFTA-domstolen flere ganger, og lært hvordan den mindre muntlige rettstradisjonen fungerer.
– Den første gang jeg skulle prosedere for EFTA-domstolen, hadde ikke domstolen faste lokaler, og vi måtte sette rett på et hotellrom. Det var en nedtur. EFTA-domstolen baserer seg først og fremst på det skriftlige. Du får 20 minutter til å prosedere en sak som i Norge ville tatt 14 dager, og du får ikke lov til å gjenta det du har levert inn av skriftlig argumentasjon. Etter 20 minutter blir du klubbet ned. Jeg liker ellers muntlighetsprinsippet. Det som skjer i retten gjør noe med deg. Du kan av og til høre om det du selv sier vil bære eller ikke. Og jeg har under muntlig bevisføring opplevd å se nye dimensjoner ved beviset jeg har dokumentert. Samtidig ser jeg at denne veldig muntlige tradisjonen er særnorsk, og at det går bra å ha en større grad av skriftlighet. Nå legger den nye tvisteloven noe mer opp til dette på enkelte punkter. Jeg har også opplevd hvor effektivt mer bruk av skriftlighet kan være i såkalt styrt forhandling. Det er en privat tvisteløsningsprosess der partene får anledning til å gi et konsentrat av sin sak før man går over i en forhandlingsfase. Det er effektivt, men krever jo at partene har et forhandlingsmandat og at forhandlingslederen har lest og satt seg inn i sakens detaljer på forhånd. Men, jeg merker at ryggmargsfølelsen trekker mot den muntlige prosessformen. Da kan man i retten lettere se og kontrollere om dommeren faktisk har skjønt bevisene og argumentasjonen, sier Matheson.
Matheson kommer ikke fra noen juristfamilie. Faren drev innenfor skogbruksnæringen og treforedlingsindustrien og moren var hjemmeværende. Han er født og vokst opp på Oslo Vest, og er utpreget rolig og behersket både i kroppsspråk og når han ”artikulerer”. I tillegg til to små barn, har Matheson to store barn fra sitt første ekteskap. Han har hytte som nok kan benyttes i større grad nå som han ikke skal jobbe dag og natt for Wiersholm, og en båt som like godt kan selges, siden kona blir sjøsyk og ungene er for små til å tumle rundt på havet. Selv liker han seg best når han kan sitte hjemme med sine videoprosjekter.
– Apropos dommerholdninger, så tenker jeg mye på det preget samtiden setter på oss. Jeg har med ulike virkemidler laget noen collager der jeg har forsøkt å feste min og andres ”tid” til videotapen. Jeg konstaterer at mange har kjent seg igjen i resultatet. Opptakene fra sommerferier og barnebursdager, blir lett liggende usett og uredigert. Men i høst har jeg tilbrakt litt tid i barnehagen hos de minste barna mine og laget noen DVD’er med utgangspunkt i deres hverdag.
Til det siste partnermøtet i Wiersholm som Matheson deltok i hadde han laget en tidskoloritt som han viste sine gamle kolleger. Filmen ble avsluttet med et splitthopp foran høyesterettsbygningen. Men, man kan merke at gleden det skulle illustrere ikke kommer av å skulle slutte i Wiersholm.
– Ja, jeg kommer til å savne Wiersholm. Det er en tid jeg vil se tilbake på som noe positivt. Jeg har nære venner der som jeg vil ta med meg videre. Når man skal bygge opp en organisasjon slik vi har bygget opp Wiersholm, knytter man spesielle bånd. Jeg har tilbrakt store deler av livet mitt der. Særlig de siste 10 årene har vært intense, spennende og givende, sier Matheson med overbevisning.
Sitat:
Dommeren har plikt og evne til å lytte, lære og la seg overbevise. Hvis jeg ikke har noen tro på det; hva skal da advokatene slite i skranken for?
