Varetektsfengsling og nødvendig helsehjelp: Hvordan er reglene?

I HR‑2020-1471-U avsnitt 13 slo Høyesterett fast at «dersom en varetektsfengsling innebærer at den siktede ikke mottar hjelp som er tilstrekkelig til å oppfylle minstekravene til nødvendig helsehjelp [etter pasient- og brukerrettighetsloven], vil det normalt foreligge et uforholdsmessig inngrep, jf. Grunnloven § 94 første ledd og straffeprosessloven § 170 a». 

I avsnitt 14 ble det presisert at «[d]et som skal vurderes, må være om den helsehjelpen siktede mottar, oppfyller minstekravene og dessuten er tilstrekkelig til at fortsatt fengsling etter en samlet vurdering ikke innebærer et uforholdsmessig inngrep».

Lagmannsretten i den saken hadde ikke gjort noen slik vurdering, og lagmannsrettens kjennelse ble opphevet. 

Temaet har også en side mot flere av menneskerettighetene, men det lar jeg ligge.

Domstolen har begrensede forutsetninger

I Agder lagmannsretts kjennelse 30. oktober 2023 (LA-2023-159835) hadde påtalemyndigheten begjært fengslingsforlengelse i fire uker. Tingretten begrenset fengslingsperioden til to uker under henvisning til usikkerhet knyttet til siktedes psykiske helsetilstand. Påtalemyndigheten anket, mens siktede påsto anken forkastet. Lagmannsretten forkastet anken.

Lagmannsretten bygde på rettsoppfatningen i HR-2020-1471-U avsnitt 13 og 14, og uttalte videre:

«Domstolene har begrensede faktiske, og ikke minst medisinskfaglige, forutsetninger for å vurdere ‘om den helsehjelpen siktede mottar, oppfyller minstekravene og dessuten er tilstrekkelig til at fortsatt fengsling etter en samlet vurdering ikke innebærer et uforholdsmessig inngrep ’». 

Og videre:

«Domstolene har likevel mulighet til å føre kontroll med at det er gjort vurderinger av helsebehovet til den som er i påtalemyndighetens varetekt og at vurderingen fremstår som forsvarlig. Intensiteten i kontrollen vil etter lagmannsrettens syn måtte bero blant annet på det objektive alvoret i behovet for helsehjelp, hvor akutt det er og ikke minst hvordan behovet for helsehjelp gjør seg gjeldende for den aktuelle siktedes situasjon i fengslet. Dette må så holdes opp mot de andre hensynene som begrunner fengsling i totalvurderingen som skal gjøres etter straffeprosessloven § 170 a. Behovet for helsehjelp i vurderingen etter § 170 a kan være av en slik tyngde at andre hensyn må vike, slik at utfallet eksempelvis må bli løslatelse, fengslingsalternativer etter § 188 eller en kortere fengslingsfrist for nærmere avklaring av behovet for helsehjelp.»

Denne delen av lagmannsrettens kjennelse er etter mitt syn velbegrunnet.

Påtalemyndigheten må dokumentere

Lagmannsretten gikk så gjennom siktedes pasientjournaler, og viste til opplysninger i saken som «etterlater et klart inntrykk av at [siktedes] tilstand er forverret og at han på ny er behandlingstrengende».

Det var lagmannsrettens syn at «domstolene ikke er gitt et tilstrekkelig godt grunnlag for å vurdere om siktede er gitt helsehjelpen som er tilstrekkelig til å oppfylle minstekravene til nødvendig helsehjelp».

Drøftelsen ble avsluttet slik:

«Det er påtalemyndigheten som må dokumentere at fengslingsvilkårene er oppfylt. Rettens oppgave er å kontrollere at de er oppfylt. Etter lagmannsrettens syn har tingretten derfor tatt et riktig grep, i samsvar med det som kan utledes av straffeprosessloven § 170 a, når fengslingsperioden reduseres i kombinasjon med en forventning om påtalemyndighetens bidrag til å avklare siktedes behov for helsehjelp før neste prøving av fengslingsvilkårene».

Lagmannsrettens lovanvendelse

Man kan spørre om lagmannsretten anvendte forholdsmessighetsregelen i Grunnloven § 94 første ledd og straffeprosessloven § 170 a riktig. Det kommer imidlertid an på hvordan man leser kjennelsesgrunnene.

Det problematiske er lagmannsrettens uttalelse om at «domstolene ikke er gitt et tilstrekkelig godt grunnlag for å vurdere om siktede er gitt helsehjelpen som er tilstrekkelig til å oppfylle minstekravene til nødvendig helsehjelp».

Leses dette slik at lagmannsretten mente påtalemyndigheten hadde dokumentert at fortsatt varetektsfengsling i to uker (men ikke fire uker) ville være forholdsmessig, herunder at helsehjelpen siktede fikk i denne perioden var god nok, er det neppe noe å utsette på lovanvendelsen. 

Mente lagmannsretten derimot at påtalemyndigheten ikke hadde dokumentert at fortsatt varetektsfengsling ville være forholdsmessig (ikke en gang i to uker), mangler et vilkår for varetektsfengsling. Da skal resultatet bli løslatelse.

Uttalelsen må nok leses i lys av at det var påtalemyndigheten som hadde anket, mens siktede hadde påstått anken forkastet. Uttalelsen må uansett leses i lys av resten av lagmannsrettens kjennelse, i tillegg til tingrettens kjennelse, som lagmannsretten jo sluttet seg til.

Saksbehandlingsfeil?

I det minste kan det spørres om lagmannsrettens kjennelsesgrunner er uklare.

Et annet spørsmål er om lagmannsretten – når den fremholdt at «domstolene ikke er gitt et tilstrekkelig godt grunnlag for å vurdere om siktede er gitt helsehjelpen som er tilstrekkelig til å oppfylle minstekravene til nødvendig helsehjelp» – overholdt plikten til å sørge for at saken er tilstrekkelig opplyst, jf. prinsippet i straffeprosessloven § 294. 

Adgangen til å innhente opplysninger i medhold av § 384 første punktum kan også innebære en slik plikt. 

Rekkevidden beror på i hvilken grad retten har grunn til å regne med at det kan bidra til en korrekt avgjørelse, jf. Rt-2008-1102 avsnitt 18. Videre går selvsagt plikten lenger til siktedes gunst enn til siktedes ugunst. 

Alt dette skulle tilsi at plikten til å avklare hvilken helsehjelp siktede fikk, var relativt streng i vårt tilfelle.

Ankegjenstanden er fengslingsspørsmålet

En del vil nok også her vise til at det var påtalemyndigheten som hadde anket, mens siktede hadde påstått anken forkastet. 

Slik jeg ser det, er imidlertid ankegjenstanden i en fengslingssak fengslingsspørsmålet, ikke enkelte deler av det, eller hele eller deler av siktelsen for den saks skyld. 

Videre er ikke retten bundet av partenes påstander på samme måte som i en sivil sak. 

Under enhver omstendighet hadde lagmannsretten en selvstendig plikt til å vurdere om tingrettens lovanvendelse var riktig, jf. Rt-2006-1688 avsnitt 15.

Noen reservasjoner må riktignok gjelde dersom prøving vil være til siktedes ugunst, men det kommer ikke på spissen her.

Lagmannsretten ville etter dette stadig hatt plikt til å løslate siktede dersom påtalemyndigheten ikke hadde dokumentert at fortsatt varetektsfengsling ville være forholdsmessig. Forutsetningene er selvsagt at lagmannsretten har overholdt plikten til å sørge for at saken er tilstrekkelig opplyst og kravet til kontradiksjon.

Det skal legges til at løsningen på flere av disse spørsmålene ikke er klar. 

For eksempel bygger Johs. Andenæs, Norsk straffeprosess, 4. utgave, Universitetsforlaget 2009, side 567–568 på en noe annen tilnærming. Her gis også uttrykk for at det er «vanlig antatt at ankedomstolen er avskåret fra å endre en avgjørelse til skade for den ankende part (jf. Salomonsen II s.142, Bratholm, Pågripelse og varetektsfengsel s.273, Bjerke, Fengsling s.158, Bjerke/Keiserud II s.1215)», men at noe prejudikat om dette ikke foreligger. 

Etter mitt syn er det i alle fall diskutabelt om det er grunnlag for noen slik generell regel ved anke over kjennelse eller beslutning i straffeprosessen. Hva når endringen vil være til siktedes gunst? 

Her kan det også vises til Erik Keiserud mfl., Straffeprosessloven: Kommentarutgave, § 385, note 9, Juridika, revidert 1. juli 2023: 

«I tilfelle bare påtalemyndigheten anker for å få fastsatt en lengre fengslingsfrist enn fastsatt i underinstansen, må ankedomstolen likevel kunne forkorte den fastsatte fristen eller kunne løslate siktede når fengslingsvilkårene ikke (lenger) finnes å være til stede, etter at påtalemyndigheten er gitt adgang til å uttale seg om en slik forandring.»

Hva med anke?

Lagmannsrettens kjennelse kan også illustrere noen andre spørsmål vedrørende anke i fengslingssaker.

Når tingrettens fengslingskjennelse ankes til lagmannsretten, eller når lagmannsretten har truffet fengslingskjennelsen som første instans, og kjennelsen ankes til Høyesterett, har ankeinstansen full prøvingskompetanse, jf. for eksempel Rt-2008-1035 avsnitt 5. Det innebærer at ankeinstansen kan prøve både saksbehandlingen, lovanvendelsen og bevisbedømmelsen (som er ankegrunnene ved anke over kjennelse eller beslutning i straffeprosessen).

Dette var situasjonen for lagmannsretten i vår sak. Full prøvingskompetanse er for øvrig – i alle fall for alle praktiske formål – en forutsetning for at ankeinstansen skal kunne treffe realitetsavgjørelse og løslate. Ved begrenset kompetanse blir resultatet opphevelse dersom anken fører frem.

Ved anke til Høyesterett over lagmannsrettens avgjørelse av en anke over tingrettens fengslingskjennelse – såkalt videre anke – er derimot Høyesteretts kompetanse begrenset til å prøve lagmannsrettens saksbehandling og lovtolkning, jf. straffeprosessloven § 388 første ledd. Subsumsjonen kan ikke prøves. Det samme gjelder bevisbedømmelsen.

Et viktig unntak

Her er det likevel et viktig unntak. Når det gjelder forholdet til Grunnloven, EMK og øvrige konvensjoner inkorporert gjennom menneskerettsloven, kan Høyesterett også prøve subsumsjonen. 

De grunnleggende avgjørelsene er Rt-2007-404 avsnitt 40 og 88 og Rt‑2009‑1025 avsnitt 10. Stikkordet som gjerne benyttes om dette, er «subsumsjonskompetanse». 

Så kommer noe annet sentralt i akkurat vår sammenheng: Subsumsjonskompetansen gjelder etter fast praksis selv om anførselen ikke er forankret i de overordnede normene, så lenge det anføres at varetektsfengsling er uforholdsmessig.

For helhetens skyld kan det også nevnes at subsusjonskompetansen ikke gjelder når påtalemyndigheten anker til siktedes ugunst, jf. for eksempel HR-2017-1679-U avsnitt 14. Da er vi i stedet i de alminnelige reglene, og det er bare saksbehandlingen og lovtolkningen som kan prøves.

Stor praktisk betydning

Hvis vi i saken fra Agder lagmannsrett ser for oss at det var siktede som hadde anket til lagmannsretten med påstand om løslatelse, men lagmannsretten forkastet anken, innebærer det som er skrevet ovenfor at siktede ville hatt muligheten til å anke til Høyesterett over både lagmannsrettens lovtolkning og subsumsjon (i tillegg til saksbehandlingen). 

Anførselen ville helst vært at lagmannsretten har anvendt forholdsmessighetsregelen i Grunnloven § 94 første ledd og straffeprosessloven § 170 a feil (og kanskje subsidiært at kjennelsesgrunnene er uklare og at saken ikke var tilstrekkelig opplyst). Når det er sagt, ville det ikke vært nødvendig å påberope grunnlovsbestemmelsen. Høyesterett ville uansett hatt kompetanse til å prøve subsumsjonen.

Subsumsjonskompetansen kan ha stor praktisk betydning i et tilfelle som dette. Slik lagmannsretten ordla seg i kjennelsen, er det kanskje først og fremst subsumsjonen som er diskutabel.