- Vanlig økonomisk logikk er satt ut av spill i Nordsjøen

De som følger med vet at Norge er i utakt med resten av verden. EU, Bidens USA og nå også Kina vil over på fornybar energi, vi vil produsere olje og gass som før.

Det snakkes varmt om elektrifisert oljeproduksjon, men Norge tør ikke ta det med på skrytelisten over norske klimatiltak sendt til EU.

Om årsaken er at man vet at tilbakemeldingen vil være at dette er dårlig klimapolitikk og vil øke de totale klimautslippene, og mest handler om å føre kostnaden med økte karbonavgifter over på norske skattebetalere, vet jeg ikke.

De store partiene sier de tenker grønt, men vil ikke diskutere sluttdato for norsk petroleumsindustri. Vår produksjon er jo den reneste og bør fortsette så lenge verden trenger olje og gass, ellers vil jo vi gå glipp av store skatteinntekter.

- Et av verdens største klimafotavtrykk

Og vi er jo så små og vårt bidrag uansett lite – hvorfor skal vi gå foran og tape gode penger mens andre fortsetter som før? Dette er myter.

Vi er få i antall hoder, men har et av verdens største klimafotavtrykk som eksportør av olje og gass og rik importør av det meste.

Vår produksjon er heller ikke den reneste, selv med elektrifisering. Det som utelates i regnestykket, er de enorme operasjonene ved å finne og utvinne på store dyp i ruskete farvann langt fra land og markeder.

Også de høye skatteinntektene er en myte, næringen betaler ikke skatt, men får statlig støtte – normalt kalt subsidier. Men skatt og finans kan være komplekst, så myten er vanskelig å få has på.

Utvinner fellesskapets ressurser

Så la meg forklare:

Oljenæringen utvinner felleskapets ressurser. Dette er begrunnelsen for at den skal betale grunnrente i form av høyere skattesats. Men vanlig økonomisk logikk er satt ut av spill i Nordsjøen, så vi kan ikke sammenligne med vanlig skatt.

Andre næringsdrivende må selv stille med kapitalen, betale 22 prosent selskapsskatt av overskudd og ta tapet om det blir underskudd. Olje- og gassproduksjon krever store, langsiktige investeringer og er derfor økonomisk risikofylte.

Her er det innført refusjonsordninger som gir selskapene krav på å få dekket 88 prosent av underskudd fra staten. Denne statsgarantien mot å tape, sikrer gunstige banklån, og er også en kassakreditt der de som for eksempel har investert, kan kreve 88 prosent refundert av staten.

En skattesats på 78 prosent betyr at man beholder 22 prosent av overskuddet mot å stille med 12 prosent av risikokapitalen. Det vanlig i finansmarkedene er (selvsagt) at overskudds- og underskuddsandel er lik.

- 600 milliarder investeres

Skulle næringen betalt vanlig selskapsskatt, måtte skattesatsen vært 90,6 prosent (der 88 prosent er statens kapitalinntekt og 2,6 prosent utgjør 22 prosent av oljeselskapenes rettmessige overskuddsandel på 12prosent).

Den nye pakken man fikk i 2020 vil, med bransjens anslag, føre til at cirka 600 milliarder som ellers ville gått til statskassen, nå brukes til investeringer i Nordsjøen.

Norge har tjent store penger på oljenæringen og kan komme til å tjene penger på feltene som nå utvikles, dersom verden ikke lykkes med grønn omstilling slik at oljeprisene blir høye i flere tiår til.

De mange arbeidsplassene er viktige, men det handler også om privilegier for nærings- og kapitalinteresser. Oljebransjen har dyktige folk, men det er liten grunn til å stå med lua i hånda og takke for store skattebidrag.

Utfra kapitalismens lover skulle staten hatt mer, før vi regner skatt. Oljenæringen betaler negativ grunnrente. Spørsmålet staten må stille seg som stor oljeinvestor, er følgende:

Er dette noe som gir så stor avkastning at vi bør investere enda mer? Fallet for oljeaksjene på børsene siden 2016 gir svaret; privat kapital anser potensialet som for lavt i lys av den store risikoen. Det er derfor næringen ber staten om pengene.