Baneheia-saken
To års forvaring for Andersen etter dissens i Høyesterett
Mer enn 25 år etter drapene er den endelig strafferammen fastsatt for Jan Helge Andersen (45).
Advokat Svein Holden representerte Andersen i Høyesterett.
Foto: Advokatbladet
Siste rettslige ord i saken om Baneheia-drapene ble sagt da Høyesterett kom med sin endelige avgjørelse (HR-2026-167-A) om strafferammen til Jan Helge Andersen (45) som allerede har sonet 19 år.
I RETTEN:
Jan Helge Andersen ble representert av advokat Svein Holden – til prøve.
Påtalemyndigheten ble representert av statsadvokat Andreas Schei.
Dommere: Cecilie Østensen Berglund (førstvoterende), Thomas Chr. Poulsen, Wenche Elizabeth Arntzen, Bergljot Webster og Christian Lund (dissenterende).
Viggo Kristiansen (46) ble i 2001 dømt til 19 års fengsel for drapet på Stine Sofie Sørstrønen (8) og medvirkning til voldtekt av henne og venninnen Lena Sløgedal Paulsen (10), men ble frifunnet for drapet.
Etter gjenåpning av frifinnelsen i 2023 og ny tiltale i 2024, ble Jan Helge Andersen i tingretten dømt til to års fengsel som etterskuddsdom. Lagmannsretten endret senere reaksjonen til forvaring med tidsramme to år, uten minstetid.
Anken til Høyesterett gjaldt reaksjonsfastsettelsen – om det skulle idømmes forvaring eller tidsbestemt fengsel.
Begikk nytt seksuallovbrudd
Høyesteretts flertall konkluderte med at vilkårene for forvaring var oppfylt.
I avsnitt 65–67 peker førstvoterende blant annet på at Andersen er dømt for svært grove handlinger som ville gitt grunnlag for forvaring allerede i 2001 dersom faktum hadde vært som nå, og at han senere – etter løslatelse – begikk et nytt seksuallovbrudd ved nedlasting av tekster som beskriver overgrep mot barn, mens han var under etterforskning for drapet på Sørstrønen.
Flertallet viser også til manglende erkjennelse og anger, alvorlige diagnoser og avvisning av behandling.
Flertallet uttaler at de – på grunn av tiden som er gått – har vært i «en viss tvil», men lander på at det foreligger en nærliggende fare for nye alvorlige seksuallovbrudd.
Videre peker flertallet på at usikkerheten ved en så kort tidsbestemt reaksjon er for stor til å ivareta samfunnsvernet: Maksstraffen er to år, mens forvaring (også med to års tidsramme) gir mulighet for forlengelse.
– De sakkyndige skal ikke uttale seg om jus
I dommens nøkkelavsnitt 32–33 presiserer Høyesterett rammene for rettspsykiatrisk sakkyndighet: Formålet er å gi domstolen nødvendig fagkyndig bistand, men «de sakkyndige skal … ikke uttale seg om jus».
Samtidig understrekes det at retten alltid må foreta en selvstendig vurdering av både premisser og konklusjon i erklæringen, siden det er domstolen som skal foreta farevurderingen etter straffeloven § 40.
Høyesterett innhentet også en rettspsykiatrisk tilleggserklæring i ankesaken. Den ble avgitt 23. desember 2025 og gjennomgått av Den rettsmedisinske kommisjon 1. januar 2026 før ny muntlig forhandling.
Mente det ikke var grunnlag for forvaring
Dommer Lund var uenig og mente det ikke var grunnlag for forvaring.
Han la større vekt på at A hadde vært løslatt i nær ti år uten andre lovbrudd enn forelegget etter straffeloven § 311, og mente en forvaringsdom i for stor grad måtte bygge på de sakkyndiges farevurdering fremfor objektive momenter.
Mindretallet ville endre lagmannsrettens dom til fengsel i to år.
