Slik blokkeres veien til tingretten

Tvisteloven er tydelig på at saker om formuesverdier med en tvistesum over 200.000 kroner er lagt opp til å gå direkte til tingretten dersom begge parter er bistått av advokat. Lovgiver har her lagt vekt på prosessøkonomi, komplekse saker med store verdier bør behandles der den juridiske kompetansen er størst.

Likevel ser vi en økende tendens til at denne «snarveien» blokkeres. Problemet er at det formelle representasjonsbegrepet i § 6-2 (2) a inviterer til strategisk passivitet. Ved å unnlate å opptre med prosessfullmektig, blokkeres den lovpålagte snarveien til domstolen.

Tvinger saken gjennom en fordyrende prosess

Dette reiser spørsmål ved om tvisteloven § 6-2 (2) a har blitt en kilde til taktisk prosessoverstyring, der parter bevisst unnlater å la seg representere utad av advokat for å tvinge saken gjennom en fordyrende prosess i Forliksrådet, i håp om at klager gir opp til slutt.

Mønsteret forsterkes ved at det gjerne er de samme partene som heller ikke samtykker til dom. Dermed blir Forliksrådet stående som en tom prosessuell mellomstasjon fremfor å sikre den prosessøkonomiske effektiviteten lovregelen var ment å fremme.

Rettssikkerheten og klienten taper

Forliksrådet gjør en viktig jobb i mindre tvister. Men som arena for taktisk drøying i omfattende og rettslig krevende saker, mener jeg ordningen bommer på mål.

Når utmattelse blir en del av strategien, er det rettssikkerheten og klientens lommebok som taper.

Som advokater har vi et ansvar for å bidra til at tvister løses så effektivt som mulig. Etterlater ikke denne praksisen et behov for en revisjon som sikrer at prosessuelle særregler ikke benyttes til å undergrave domstolsbehandling?