Cecilia Dinardi mener Jan Bøhler trekker for kjappe beslutninger basert på et for tynt grunnlag for å finne løsninger på ungdomskriminalitet.
Cecilia Dinardi mener Jan Bøhler trekker for kjappe beslutninger basert på et for tynt grunnlag for å finne løsninger på ungdomskriminalitet.

Til mangemillionær som skal investere i boken «Østkantfolk»

Denne uken kom nyheten om at investor Jan P. Sissener har kjøpt inn haugevis med eksemplarer av Jan Bøhlers ferske bok «Øskantfolk» for å gi den i gave til politikere. Advokat Cecilia Dinardi mener at boken tegner et alt for enkelt bilde, skriver hun i denne kommentaren.

Publisert Sist oppdatert

Dette innlegget ble først publisert på Cecilia Dinardis Facebook-profil, og gjengis her med hennes tillatelse.

Jeg har nylig kjøpt og lest Jan Bøhlers bok «Østkantfolk». Mitt inntrykk er at den – ved siden av de mange beretninger om hans politiske liv og om hans forslag som ikke ble tatt inn og vurdert av Arbeiderpartiet/Raymond Johansen – i hovedsak handler om hans erfaringer om gjeng,- og ungdomskriminalitet på østkanten.

Boken handler om flere konkrete saker han har fått kjennskap til gjennom sin kontakt med involverte, særlig ofre og deres familier, samtaler med politiet, og ellers om rettssaker hvor han har vært til stede.

Bokens innledende del handler om hvem Bøhler er og kommer fra, om østkanten hvor han vokste opp og hvor han har levd et langt liv, og hvor han har hatt et sterkt engasjement i lokalmiljøet. Allerede her kjenner jeg at han setter lista høyt. Mine forventninger til en god dybdeforståelse om hva som rører seg på østkanten og om utfordringene der, er høye.

Vil du lese om Jan P. Sisseners storkjøp av Bøhlers bok, kan du trykke her!

En skuffende opplevelse

Han klarer imidlertid ikke helt å innfri. Å lese Jan Bøhlers bok «Østkantfolk» har rett og slett vært en skuffende opplevelse. Jan Bøhler skriver at «snillismen» ennå og i høyeste grad er aktuell. «Ordet snillismen blir altfor svakt» gjentas mange ganger gjennom hele boken og går igjen som en tykk rød tråd.

Han retter kritikk mot venstresiden som «nekter å ta i problemer knyttet til temaet kriminalitet og integrering.» Han har ellers et gjennomgående sterkt fokus på at det er for lite og synlig politi hjemme hos ham og østkantfolket.

Han kritiserer måten myndighetene, herunder også Høyre-siden, og politiet fremstilte situasjonen vinteren 2019 om ungdomskriminaliteten, og han betegner deres fremstilling som «skjønnmaling» (side 27).

Knivbærende ungdom

Det er helt greit å lese hans synspunkter rundt dette, men det er mer interessant å få lese hva han baserer dette på, hvorfor, og ikke minst hvilke løsninger han har.

Men, underveis stopper det seg opp for meg over ting jeg stusser over: Flere steder i boken sammenligner han «hvordan det var på østkanten på 50- og 60-tallet versus hvordan det er i dag, og han trekker noen slutninger ut av det: Han skriver for eksempel at «det slår han at da de hadde lokal politi bare 500 meter unna på 50- og 60-tallet på Kalbakken, ja da var det mye mindre kriminalitet osv» og setter dette opp mot at når politipostene på Romsås, Holmlia og Mortensrud ble lagt ned for noen år siden, ja da tok ungdomskriminaliteten seg kraftig opp i årene som fulgte (side 31).

Det fremstår som at han gjennom flere av sine erfaringer i enkeltsaker, trekker noen generelle slutninger om tingenes tilstand som det ikke er dekning for. Han tar i hvert fall ikke noen forbehold, og om de er ment å gjelde om den konkrete saken, eller generelt. For å nevne et eksempel så forteller han om en person som kan «gå rundt med kniv i nærmiljøene våre» og videre «Når jeg spør de unge som henger på senteret, sier de at de knapt kan huske sist politiet gjorde en knivundersøkelse. Særlig farlig blir det når knivbærerne er kjent som ustabile og aggressive.»

Jeg lurer på hva han egentlig mener her, at det er grunn til anta at det potensielt er ungdommer på sentere som bærer kniv og som vi bør passe oss for? At politiet i langt større grad burde kunne ha en lavere terskel for å ransake ungdommer? At politiet ikke foretar ransakelser i stor eller god nok grad?

Mener Bøhler tegner misvisende bilder

Bare fra mine beskjedne, dog fortsatt relevante erfaringer som ungdomsadvokat, kjenner jeg til minst fem ulike ungdomssaker i østkant-Oslo fra i fjor, der jeg ble gjort kjent med at ungdommene som er av utenlandsk/afrikansk opprinnelse opplevde seg diskriminert da de ukentlig kunne bli stoppet av politiet på vei til og fra skolen, utenfor Stovner,- eller Mortensrud-senteret.

De hadde blitt bedt om å fremvise legitimasjon og åpne sine ryggsekker. Disse ungdommene opplevde dette som svært belastende, og særlig to av dem hadde fått direkte negative reaksjoner fra noen i butikker på senteret senere, som plutselig identifiserte dem som «kriminelle». Disse ungdommene hadde «rent rulleblad» og jeg lurer på om Bøhler har vært bort i denne type saker eller utfordringer blant unge på østkanten. Det virker ikke slik når en leser hans bok.

Bommer på ungdomsstraff og barnevern

Han kommer med noen feilopplysninger. For eksempel der han viser til at ubetinget fengsel bare kan idømmes fra 15 til 18 år når «det er særlig påkrevet» og hvorpå han legger til at «lista for dette er lagt svært høyt fordi det bare er fire plasser for Oslo og hele Østlandet i Ungdomsenheten på Eidsvoll. Åtte i hele landet» (side 71).

Jeg anser det som en feilinformasjon å påstå, eller i beste fall antyde, at retten, som jo er den offentlige instansen som i straffesaker behandler og fastsetter straffereaksjoner, skal angivelig ta med i betraktning hva som er av ledig fengselsplass, som grunnlag for sin vurdering.

Et annet eksempel er at han skriver at «alternativet er barneverninstitusjoner som kan holde på barn under 15 år som begår gjentatt alvorlig kriminalitet». Det han skriver her er feil eller i hvert fall veldig mangelfullt: Det er lovhjemmel for å tvangsplassere ungdom i barneverninstitusjon, men det gjelder ungdom både under og over 15 år.

Det er videre ikke bare når det foreligger «alvorlig gjentatt kriminalitet» at det er adgang til å tvangsplassere ungdommer; det er også adgang til det dersom det anses at ungdommen har alvorlige adferdsvansker «på annen måte» eller «ved vedvarende misbruk av rusmidler» jf. barnevernloven § 4-24.

Dype refleksjoner = mangelvare i boka

Jeg opplever videre at Bøhler kommer med noen påstander som jeg ikke kan se at han klarer å argumentere for på en særlig god eller overbevisende måte: Om ungdomskriminalitet: «Vold og annen kriminalitet får ikke konsekvenser. Samfunnet setter ikke grenser for dem» (side 71), og der han angir som hovedgrunn til ungdomskriminaliteten «at barn og ungdom fristes av lettjente penger, rus og status der de opplever at lovbrudd nesten ikke får konsekvenser» (side 71).

Dette finner jeg skuffende å lese, da jeg hadde forventet meg en større evne til å belyse de mange og sammensatte faktorene som gjør at unge bryter loven innen miljøer slik som på østkanten.

Både når det gjelder unge lovbrytere med innvandrerbakgrunn og temaet æresvold og sosial kontroll, hadde jeg forventet meg at Bøhler skulle klare å gjøre seg noen mer dyptgående refleksjoner om det kulturelle aspektet.

Og nei, jeg mener selvfølgelig ikke hvorvidt kultur eller religion skal kunne forsvare enkeltpersonens tankesett eller handlinger som er i strid med rettigheter og lov. Jeg sikter her til hva noens (multi)kulturelle eller religiøse bakgrunn og levesett kan fortelle oss for å kunne forstå deres handlingsmønster, og derav hvordan vi kan hjelpe den enkelte på vei ut av dårlige levekår og negativ eller lovstridig livsmønster.

Dette er en viktig tilnærming for å kunne hjelpe den enkelte til på best mulig måte å innrette seg i et godt integrert liv og en velfungerende tilværelse i det norske samfunnet.

For enkle løsninger på vanskelige utfordringer

Den sosiale og kulturelle konteksten vi forstår en ungdom i har også særlig betydning. En ungdom som for eksempel har utviklet en aggresjonsproblematikk og er voldelig, kan ha behov for konkret hjelp til å behandle regulering av følelser og til å bearbeide traume fra grov omsorgssvikt, vold i oppveksten eller seksuelle overgrep.

Eller fordi ungdommen har opplevd systematisk mobbing og rasisme, eller en alvorlig belastning i oppveksten som følge av utenforskap i lokalsamfunnet grunnet fattigdom, ekskludering i nærmiljøet fordi foreldrene ikke behersker det norske språket og ikke er integrerte. Eller det kan være at ungdommen er i konkret behov for hjelp til å bryte ut av et svært dårlig miljø ungdommen har blitt dratt inn i, som viste seg å drive med alvorlige og kriminelle aktiviteter som ungdommen nå ikke klarer å komme ut av.

En ungdom som for eksempel har utviklet aggresjonsproblematikk og er voldelig kan også ha opplevd flere eller alle de tingene jeg har ramset opp her, og noe som igjen kan tilsi behovet for et omfattende, dynamisk og tverrfaglig hjelpeapparat, og veiledning til omsorgspersonene rundt ungdommen.

En ungdom som nevnt her kan i tillegg og som følge av belastninger og alvorlige relasjonsskader, ha generert et rusproblem som kan oppleves som selvmedisinering for psykiske vansker i påvente av at noe bedre i livet kan kompensere for dette. Ja, lista her kan bli veldig lang og graden av kompleksitet høy.

Men, når vi leser Bøhler sin bok blir ikke noe av dette drøftet, og alt virker så mye enklere og løsningene så mye klarere: det blir gitt et mørkt, dystert og deprimerende bilde av noe som blir fremstilt som en alvorlig, eskalerende og katastrofal gjeng- og ungdomskriminalitet på Østkanten i Oslo, og der løsningen er å møte dette med strengere straff, mer synlig politi, og der en må tørre å si mer ifra. Dette blir rett og slett altfor enkelt for meg.

Hva med de andre faktorene?

Når jeg nærmer meg slutten av boken og søker etter noen mer konkrete og substansielle løsninger på den mørke elendigheten jeg så langt har lest om, kommer jeg omsider til en kapittel som sier noe om det.

Bøhler viser til at vi trenger felles verdier. Han trekker frem her at en særlig andel innvandrere har vanskelige levekår og lavere inntekt mv, og viser (igjen) til at folk i drabantbyene på 50- og 60-tallet også hadde dårlig råd og bodde trangt, men at «vi ble ikke ungdomskriminelle som kalte politiet «morrapulere» av den grunn». Han legger til at vi hadde «felles verdier og en samfunnsmoral som hindret det» (s. 174).

Han går videre: «Jeg mener at om vi sier at det ikke er rart at de unge i drabantbyene blir kriminelle, når familiene har så dårlig råd og bor trangt, gjør vi en stor feil – hvor velment slik utsagn en måtte være. Selvsagt er det viktig å bekjempe sosiale forskjeller. Men de må aldri bli noen unnskyldning for å bli kriminell. Da bryter vi ned ryggraden og moralen til ungdommene våre. Vi skal i steden bygge dem opp, uansett hudfarge og levekår, til å ha stolthet og verdier til å stå imot kriminalitet og rus» (s. 174).

Her tenker jeg at ja Bøhler, det er klart at vi ikke på noen som helst måte kan forsvare at noen blir kriminelle som følge av dårlig råd og det å bo trangt. Men finner du det ikke relevant eller i det minste av en viss betydning for å forstå og å finne egnede løsninger, at det også trekkes frem hva fattigdom, utenforskap, psykiske vansker innad i familier, arbeidsledighet, mangel på kunnskap og utdanning, mangel på fritidstilbud til barn som ikke har råd til det, presset fra sosiale medier, ukulturer og kriminelle miljøer gjør med barn og unge, og hvordan alt dette er med på å virke inn i den enkelte ungdommens valg i livet, hens vurderinger og hindringer på vei ut til et lovlydig liv og til en godt fungerende deltakelse i samfunnet?

Jeg synes det blir litt vel enkelt å si at det ikke er noe unnskyldning å ha dårlig råd uten å samtidig trekke inn disse andre og viktige utfordringene som også spiller inn.

«Needs», ikke «deeds»

Det er bred forskningsmessig støtte for at fengselsstraff eller frihetsberøvelse ikke har en avskrekkende virkning ovenfor unge lovbrytere og at det i stedet kan bidra til økt risiko for tilbakefall av kriminalitet (Løsel 2012 s 989-990, Corrado mfl 2006, særlig s 545-559).

Når et barn idømmes en frihetsberøvende reaksjon fratas barnet muligheten til å lære seg positiv eller såkalt prososial atferd i frihet. Sjansen for at barnet skal «vokse av seg» atferdsproblemene reduseres. I en rutinepreget anstalt med omfattende sikkerhetsregime vil barnet ikke bli forberedt på de utfordringene det møter når det skal ut i den virkelige verden.

I arbeidet med å finne hvilke type straffereaksjoner som virker, er det først og fremst barnets «needs» og ikke «deeds» som bør være førende. Det bør reageres mot handlinger på grunnlag av hva som er barnets behov og ut fra hva som vil være til barnets beste.

Jeg skulle ønske Jan Bøhler hadde tatt med noe mer av dette blant sine lange beretninger om sin kontakt med grasrota og om kunnskapen om barn og unge i konflikt med loven.