Straff uten skyld – et rettssikkerhetsproblem

Vår strafferett bygger på en forutsetning som ikke lenger kan forsvares vitenskapelig, nemlig at skyld og forsett er årsaker til handling. Strafferetten hviler dermed på et psykologisk verdensbilde som moderne nevrovitenskap har forlatt.

Dette er ikke først og fremst et moralsk problem. Det er et rettssikkerhetsproblem.

Skyld uten kausal kraft

Nevrovitenskapen viser i dag entydig at bevisste intensjoner ikke har kausal kontroll over handlinger. Det vi juridisk betegner som vilje, forsett og skyld, er mentale etterkonstruksjoner – forklaringer hjernen produserer etter at handlingen i realiteten er initiert av ubevisste nevrale prosesser.

Dette er ikke et marginalt eller omstridt syn i faglitteraturen. Likevel videreføres et strafferettslig system der mennesker dømmes som om forsettet var en faktisk handlingsårsak. Retten behandler dermed en normativ fortolkning som om den var en kausal forklaring.

Straffens manglende virkning

Den andre bærebjelken i strafferetten – forestillingen om at straff virker – er like problematisk. Kriminologiske metaanalyser viser at straffens strenghet har liten eller ingen effekt på tilbakefall. Likevel opprettholdes et system der frihetsberøvelse og påført lidelse er hovedvirkemiddelet.

Straff virker ikke fordi den ikke kan virke slik man antar. Straff reprogrammerer ikke hjernen. Tvert imot forsterker den ofte de samme mønstrene av fiendtlighet, impulsivitet og mistillit som bidro til lovbruddet i utgangspunktet.

Når både skyldbegrepet og straffens antatte virkning svikter, står vi overfor et dobbelt sammenbrudd i strafferettens begrunnelse.

Fra moral til funksjon

Dette innebærer ikke at samfunnet skal gi avkall på reaksjon, ansvar eller beskyttelse. Men reaksjonen må forankres i funksjon, ikke i strafferettens moral.

Det avgjørende spørsmålet kan ikke lenger være om en person fortjener straff. Det relevante spørsmålet er om vedkommendes handlingsmønstre utgjør en risiko, og om disse mønstrene kan endres.

Et rettssystem som tar vitenskap på alvor, må vurdere risiko, omprogrammering via læringsevne og endringspotensial – ikke skyld som metafysisk kategori.

Et mer humant og mer effektivt system

Et ansvarliggjørende system basert på nevrovitenskap vil være mer humant, men også mer samfunnsøkonomisk rasjonelt. Målrettet trening i ansvarlige tenke- og handlingsmønstre gir bedre resultater enn passiv soning.

For de få som ikke lar seg endre, vil fortsatt innesperring kunne være nødvendig – ikke som straff, men som samfunnsbeskyttelse. Forskjellen er avgjørende: formålet er funksjon, ikke gjengjeldelse.

Rettssikkerhet i vår tid

Rettssikkerhet handler ikke bare om prosedyrer, men om riktige forutsetninger. Når strafferetten bygger på forestillinger om mennesket som ikke samsvarer med hvordan hjernen faktisk fungerer, er det rettsstaten selv som svekkes.

Vi trenger ikke mindre ansvar. Vi trenger et ansvarsbegrep som er forenlig med virkeligheten.

Kilde:  Gazzaniga, M. S. (2011), Who’s in Charge? Free Will and the Science of the Brain, Ecco