Opphevelsen av rettsrådsmonopolet: Sårbare mennesker i blindsonen

Ved årsskiftet 2024/2025 ble rettsrådsmonopolet opphevet. Etter endringen kan «enhver» yte rettshjelp, ikke bare jurister. Formålet var å gi det rettssøkende publikum tilgang til rimeligere juridiske tjenester, samt å legge til rette for mer innovasjon og konkurranse i bransjen.

Tanken er pragmatisk – med flere aktører på markedet, får advokatene kamp til døren og må tenke nytt for å tiltrekke seg klienter.

Utfordringen er at det ikke i tilstrekkelig grad er vurdert hvordan endringen vil kunne slå ut for de sårbare brukerne av slike tilbud. Konkurranseutsettingen av rettshjelpsmarkedet åpner for at de som har størst behov for rettshjelp blir henvist til en sektor som verdsetter lønnsomhet over rettssikkerhet. Dette er problematisk siden det ikke er stilt krav til kompetanse, tilsyn eller sikkerhet for disse aktørene.

Åpner for useriøse aktører

Poenget med opphevelsen av rettsrådsmonopolet er å åpne for at personer uten formell juristutdanning skal kunne gi rettsråd. Det finnes imidlertid ingen tilsynsordning for disse aktørene, de er ikke underlagt etiske retningslinjer eller taushetsplikt, og det kreves ikke at de tegner ansvarsforsikring. Dersom skaden først inntreffer, har ikke brukeren andre repareringsmidler enn alminnelige erstatningsregler.

Hverken advokatlovutvalget eller departementet har gjort vurderinger av hvor stor risikoen er for at useriøse aktører etablerer seg. De har imidlertid erkjent at dette er en bekymring, og at det kan være vanskelig for det rettssøkende publikum å orientere seg i et marked med flere aktører.

Løsningen deres er å styrke advokat- og juristtittelen, og å innføre ordninger som synliggjør hvorvidt man har formell kompetanse. For den som kun har råd til å besøke det budsjettvennlige nabolagskontoret bestående av glade amatører, spiller det imidlertid liten rolle at advokatfirmaet på Aker Brygge har et kompetansebevis å skilte med.

Urealistiske forventninger til brukerne

Videre forutsetter advokatlovutvalget at det rettssøkende publikum selv klarer å vurdere kvaliteten på rettshjelperen de mottar, og at de derfor ved å oppsøke en useriøs aktør ikke kan ha en forventning om «advokatstandard» på den rettslige bistanden. Da vil publikum ha akseptert risikoen for at rettshjelpen ikke er god, noe som begrunner lempeligere krav til sikkerhetsstillelse og tilsyn.

Dette synet stemmer ikke med Jussbuss’ erfaring fra rettshjelpsarbeid rettet mot utsatte grupper. De som oppsøker gratis og rimelige rettshjelpstilbud, er ofte i en situasjon hvor de tar til takke med den hjelpen de kan få. De har stort sett ikke erfaring med juridisk argumentasjon, og har ofte ulike språkutfordringer. Mange av dem har snakket med kunstig intelligens på forhånd, og stoler blindt på all rettighetsinformasjon de har blitt matet derfra.

Det er ingen selvfølge at disse menneskene ser forskjellen på kvalifisert og ukvalifisert rettshjelp, eller at de er i stand til å vurdere de mulige konsekvensene av å bruke rettshjelp av lavere kvalitet. For de fleste er det heller ikke noe alternativ å velge den dyrere hjelpen, fordi de ikke har råd. Da faller argumentet om at disse menneskene har akseptert risikoen for dårlig eller mangelfull rettshjelp. 

Hva må gjøres?

Disse svakhetene betyr likevel ikke at rettsrådsmonopolet må gjeninnføres. Roten av problemet er at det ikke er godt nok vurdert hvilke konsekvenser lovendringer kan få for mer sårbare brukere, og hvordan man kan bøte på disse konsekvensene.

Hvis rettsrådsmonopolet skal forbli på rettshistoriens skraphaug, må det settes inn tiltak for å redusere risikoen for økonomisk tap og rettighetstap som følge av ukvalifisert rettshjelp. For eksempel en pliktig registreringsordning og kompetansebevis som må være synlig for publikum. Dette vil også forenkle Advokattilsynets arbeid med å vurdere om en person bør forbys å yte rettslig bistand, siden de vil ha oversikt over aktørene. Rettshjelperene bør videre underlegges etiske retningslinjer, og i det minste må de være omfattet av taushetsplikten i advokatloven § 69.

Der skaden først er skjedd må det også stilles strengere krav til ansvar for rettshjelperen. Til dette har departementet pekt på at det vil være i tjenesteyterens interesse å ha en ansvarsforsikring, og at det må antas at seriøse aktører vil sørge for å være forsikret. Her faller argumentet på sin egen urimelighet, all den tid et krav om ansvarsforsikring er til for å sikre det rettssøkende publikum mot de useriøse aktørene.

Sårbare grupper har blitt en blindsone

Opphevingen av rettsrådsmonopolet kan ha gode grunner for seg, og Jussbuss sympatiserer uansett med formålet om å sikre lavterskel rettshjelp. Å åpne for at samfunnets aller mest utsatte blir henvist til rettshjelpskontorer med lavt faglig nivå, uten tilstrekkelige kontrollmekanismer, er imidlertid ikke veien å gå.