10 bud for god vitneutspørring

Når unge advokater skal i retten for første gang, er det særlig én del av prosessen de ofte gruer seg ekstra for: Vitneutspørringen. Det er her Frode Innjord kommer inn.

Innjord er en saksførselsvirtuos. Hjort-partneren, som har gjort konflikter innenfor eiendom og entreprise til sitt levebrød, har blitt kåret til landets beste tvisteløsningsadvokat av Kapital JUS hele åtte ganger de siste ti årene.

Skal man lykkes med eksaminasjon i retten, er Innjords første tips dette:

– Man må gjøre seg opp en vurdering av om man har behov for en vitneforklaring i det hele tatt. I de fleste sivile saker vil veldig mye av faktum ligge i dokumentene. De er begivenhetsnære bevis som har større tyngde enn forklaringer. Ofte vil ikke et vitne bringe med seg ny informasjon. Man må kritisk vurdere på hvilke punkter det er nødvendig å bygge opp faktumredegjørelsen med vitneforklaringer, konstaterer han.

– Mitt hovedinntrykk er at det er for mye vitneførsel sammenliknet med hva det er behov for.

Forberedelsene

Det å føre vitner, er en risikosport, fortsetter Innjord.

– Hvis man kommer til at det er behov for supplerende vitneforklaringer, er det vesentlig at man forbereder egne vitner godt. Man må snakke med dem på forhånd og være tydelig på hva man har behov for at de forklarer seg om. Man må også være målrettet på hva man ønsker å få frem, sier han.

– Deretter må man gjennomføre avhøret så effektivt som mulig. Vær kort og konkret om det du vil at vitnet skal si noe om. Kardinalfeilen er å stille ledende spørsmål til egne vitner. Still åpne spørsmål og stopp når du har fått frem ditt poeng.

Bruk vitner så lite som mulig, og bare der det er nødvendig, råder Innjord.

– Det avgjørende punktet er hvorvidt vitnene kan tilføre noe nytt til saken eller ikke. Til utspørring av egne vitner, legger jeg en plan på forhånd med forberedte spørsmål. Det er også gjennomgående lurt å snakke med motpartens vitner før saken starter i retten.

Konfrontasjonen

Det er særlig to tilnærminger man kan ha til utspørring av motpartens vitne, ifølge Innjord. Nummer en handler om å konfrontere hvis man kan.

– Første regel er å vurdere kritisk hva man realistisk kan oppnå ved å stille spørsmål til motpartens vitner, slår han fast.

– Dukker det opp en mulighet til å svekke vitnets troverdighet ved å påvise at det forklarer seg uriktig, kan det være lurt å få vitnet til å gjenta eller bekrefte sin historie først, før man går til konfrontasjon. En slik situasjon kan typisk være om vitnet forklarer seg om noe som objektivt sett er feil, og som man kan dokumentere at er feil, forklarer Innjord.

Troverdighetskollapsen

Ved tilnærming nummer to, kan man forsøke å skape usikkerhet rundt hvor godt vitnet egentlig husker.

– Dersom man ikke har mulighet til å konfrontere, kan man heller forsøke å så tvil om hvor trygg vitnet er på det som har blitt forklart. Eksempelvis i en situasjon hvor vitnet husker enkelte ting fra et møte, som kanskje er avgjørende for saken, veldig godt. Da kan man sondere og kartlegge hvor mye vitnet egentlig husker ved å spørre om andre detaljer knyttet til dette møtet. Det er viktig å stoppe når man har kommet så langt at man har fått etablert at vitnet husker veldig lite av andre ting enn akkurat det saken gjelder. Spør man hvorfor vitnet husker nettopp dette så godt, kan det være man får en god forklaring på det.

Det er vanskelig å forberede en krysseksaminasjon, mener Innjord.

– Det er noe annet å snakke med motpartens vitner enn sine egne. Da er man ikke like godt forberedt, og foreligger det ikke en skriftlig vitneforklaring, må man gjerne ta de fleste spørsmål på sparket. For det første er man usikker på hva de kommer til å si, og for det andre er det en grunn til at disse vitnene er innkalt av motparten, sier han.