Krever åpenhet om rettskildene og ber om innsyn hos Lovdata

For to år siden i dag, på 17. mai 2018, publiserte Rettspraksis.no tusenvis av rettsavgjørelser fra Høyesterett som tidligere bare var tilgjengelige mot betaling.

Noen måneder senere sendte jeg en innsynsbegjæring til Lovdata, der jeg krevde å få innsyn i hvordan Lovdata velger hvilke rettskilder de skal ta betalt for, samt noen filfeldig valgte lover og rettsavgjørelser i maskinlesbart format.

Jeg ønsket å se dokumentene som beskriver hvem som har avgjort og skal avgjøre hvilket innhold som skal være gratis tilgjengelig, på hvilket grunnlag innhold har vært eller skal gjøres gratis tilgjengelig, samt hvor lenge rettsavgjørelser skal og kan være gratis tilgjengelig.

Motivasjonen var et ønske om åpenhet om hvordan viktige rettskilder i Norge tilgjengeliggjøres, og klarhet i hvilken grad Lovdata er pliktige til å gjøre rettskildene tilgjengelig.

Kravet ble blankt avvist av Lovdata, og avslaget opprettholdt av Justisdepartementet, med henvisning til et unntak i offentleglova for virksomheter som «hovudsakleg driv næring i direkte konkurranse med og på same vilkår som private».

Jeg håpet på drahjelp fra domstolene, ettersom tvisten mellom Lovdata og Rettspraksis.no pågikk parallelt. Men hverken lagmannsretten eller Høyesterett fant det nødvendig å ta stilling til spørsmålet om Lovdata er omfattet av offentleglova.

Saken ble i januar i år klaget inn for Sivilombudsmannen, som har bedt meg ta opp betydningen av EU-direktivet om viderebruk av informasjon fra offentlig sektor for innsynssaken med Lovdata, før de eventuelt selv behandler saken i sin helhet.

Jeg har i dag, på Grunnlovsdagen, bedt Lovdata om å gjøre en ny vurdering av hele innsynskravet jeg sendte i august 2018, denne gang basert på det såkalte viderebruksdirektivet.

Ville øke tilgjengeligheten

Da Grunnloven ble vedtatt i 1814, var ambisjonsnivået skyhøyt når det kom til tilgjengeliggjøring av landets lover og regler. Stortinget skulle etter § 94 gi ut en «ny almindelig civil og kriminal Lovbog», et prosjekt det viste seg å være vanskelig å få realisert. I forslaget til grunnlovsrevisjonen i 2014 kan man lese at det «ikke medfører noen realitetsendring, verken symbolsk, politisk eller rettslig, om disse delene av Grunnloven § 94 oppheves».

En de facto privatisering av Lovdatas databaser ble forsøkt unngått da Justisdepartementet og Lovsamlingsfondet opprettet stiftelsen. I vedlegg til avtalen om opprettelsen, kan man lese at formålet «har vært å legge forholdene til rette for en utvikling som vil øke tilgjengeligheten av rettskildene i henhold til aksepterte rettskildeprinsipper», og at det etter departementets oppfatning er «ønskelig å unngå en kommersialisering av det edb-assisterte rettslige informasjonssystem».

Man antok at styrerepresentasjonen, som består av styremedlemmer valgt av Justisdepartementet, Det juridiske fakultet ved Universitetet i Oslo, Advokatforeningen, Dommerforeningen og Stortinget ville ivareta det offentliges interesser.

«Utpreget næringsrettet»

Dette har ikke lykkes. Vi har i stedet endt opp med en drift av Lovdata som er «utpreget næringsrettet», for å bruke departementets egne ord fra begrunnelsen om hvorfor Lovdata ikke er omfattet av offentleglova.

Enkelte vil kanskje mene at innsynskrav i rettskilder burde være rettet mot staten og ikke Lovdata, men da har man gått glipp av noe viktig. Da Lovdata ble opprettet, vurderte man å organisere virksomheten som et sentralt forvaltningsorgan, men dette ble avvist for å sikre uavhengighet fra staten.

Direktør i Lovdata, Odd Storm-Paulsen, oppsummerer det fint i et intervju med Advokatbladet fra 2010:

«Det er viktig at vi har et informasjonssystem som er nøytralt i forhold til alle parter i rettssamfunnet og at vi ikke har noen ubegrunnet siling av hvilke avgjørelser som kommer ut. Man tenkte allerede i begynnelsen at statlige organer kunne bli fristet til å legge ut saker som er i favør av staten, og vi har sett eksempler på at domstoler kan ønske å unnta avgjørelser fra offentlighet i sin helhet uten at dette har dekning i Domstolslovens § 130. Da har vi stått på vårt.»

Dårlig regulert, mente Jon Bing

Da Lovdata ble opprettet kan det umulig ha vært meningen til Justisdepartementet og Lovsamlingsfondet at godene av en uavhengig organisering skulle begrenses til dem som har råd til det. Samtidig synes nettopp dette å være Lovdatas standpunkt, når de i forføyningssaken mente at Rettspraksis.no rettet baker for smed ved å kopiere stiftelsens databaser, heller enn å fremme et krav om innsyn mot staten.

I et notat fra 2003 skrev Jon Bing:

«Når man tenker på hvilket grunnleggende prinsipp publicato legis [at rettskilder gjøres tilgjengelig, min anm.] representerer for en rettsstat, kan man bli forbauset over at slike forhold ikke er bedre regulert. Man kan imidlertid også velge å se på dette som en indikasjon på at prinsippet er så grunnleggende, at det kan bygge på tradisjoner og sosiale normer som er en selvfølgelig forutsetning for vår rettsstat.»

Det er på tide å spørre seg om disse« tradisjoner og sosiale normer» vil overleve digitaliseringen. Dagens organisering med Lovdata som en uavhengig stiftelse gjør at spørsmålet i stor grad er overlatt til stiftelsens styre.

Ved å gjøre en ny vurdering av innsynskravet har de muligheten til å rette kursen til Lovdata. Jeg håper de legger seg på et ambisjonsnivå på høyde med Grunnlovens § 94 av 1814, og finner tilbake til idealismen som rådet når stiftelsen ble opprettet.

God grunnlovsdag!