Peter Frølich har aldri vært begeistret for minstestraff. Nå vil han gjøre straffenivået til et tema i regjeringsforhandlingene på nyåret. Foto: Nina Schmidt
Peter Frølich har aldri vært begeistret for minstestraff. Nå vil han gjøre straffenivået til et tema i regjeringsforhandlingene på nyåret. Foto: Nina Schmidt

- Ville økt salærsatsen om jeg var justisminister

Høyres nye justispolitiske talsperson er for høyere salærsats, for å slippe til finansielle eiere i advokatbransjen, og vil gjerne ha en politisk debatt om lavere straffer i sovevoldtektssaker. Men han varsler ingen justispolitisk kursendring med Venstre i regjering.

Publisert

– Dersom jeg hadde vært justisminister, hadde jeg prioritert å forhøye salærsatsen, sier stortingsrepresentant for Hordaland og andre nestleder i Justiskomiteen, Peter Frølich (30).

Han ble i oktober i fjor utpekt til ny justispolitiske talsperson i Høyre etter Anders B. Werp.

I dette intervjuet snakker han om salærsats, om advokatlov, om minstestraffer og om dommerskjønn, og om hvor godt han synes det er å kunne snakke litt «nerdete» om justispolitikk.

– Jeg ser at det er gode begrunnelser for å heve salærsatsen. Men samtidig forstår jeg at ulike justisministre har ulike prioriteringer, men med den bakgrunnen jeg har, har jeg nok ekstra stor forståelse for kravet om økt salærsats, sier Frølich.

Han er tidligere advokatfullmektig i Kluge, og sønn av Wikborg Rein-advokat Peter Frølich.

Langt fra forhandlingsrett

Frølich er fornøyd med at han i sin første periode på Stortinget skrev en juridisk lærebok om kontraktsrett, sammen med Hans Kjellby. – Jeg har stor arbeidskapasitet, sier han.
Frølich er fornøyd med at han i sin første periode på Stortinget skrev en juridisk lærebok om kontraktsrett, sammen med Hans Kjellby. – Jeg har stor arbeidskapasitet, sier han.

At det i den nye regjeringserklæringen heter at Advokatforeningen skal konsulteres før fastsettelsen av det offentlige salæret, er ikke en forhandlingsrett, understreker han.

– Jeg liker å kalle en spade en spade. En konsultasjon er ikke en forhandlingsrett. Noen har prøvd å spinne dette som en stor seier og et gjennomslag, men det er det ikke. Det er en lang vei å gå før Advokatforeningen får en lovfestet forhandlingsrett. Men dette betyr ikke at vi skal være helt blinde og døve for situasjonen rundt advokatsalær, sier Frølich.

Men han håper at det nye drøftelsesinstituttet, som ble presentert i den nye regjeringserklæringen, får betydning i praksis, forteller han.

– Det håper jeg jo.

Han vil heller ikke gi noen løfter til advokater som er i harnisk over halveringen av reisegodtgjørelsen.

– Jeg synes det egentlig er gode grunner for å differensiere mellom godtgjørelse for reise og kjernearbeid. Folk må gjerne være riv, ruskende uenig med meg i det.

Les også: Har forståelse for advokaters frustrasjon

– Alle tror det er lønnskamp

Han har mye godt å si om Advokatforeningen, men er ikke glad i det han kaller aksjoner.

– Jeg synes at Advokatforeningen er på sitt beste som en rettspolitisk maktfaktor. Det lyttes virkelig til foreningen i den rettspolitiske debatten, og foreningen har flinke folk som er prinsipielt gode, og som er dyktige debattanter. Men Advokatforeningen er mindre sjarmerende som aksjonister, når de sender oss femkroninger og aksjonerer for høyere salærsats. Jeg skjønner at de med dette ikke ønsker å mele sin egen kake, men det er slik de oppfattes i det politiske miljøet. Det blir ikke oppfattet som noen annet enn tradisjonell lønnskamp. Dette har de ikke mestret på en særlig elegant måte, synes jeg.

– Hjelper å være jurist

Han forventer ikke noen stor kursendring på det justispolitiske feltet med Venstre i regjering.

– Jeg tror den viktigste endringen faktisk vil være på personsiden. Det å få inn en jurist som Sveinung Rotevatn som statssekretær i Justisdepartementet, det tror jeg virkelig kan bære frukter.

Selv kjenner han Rotevatn fra studietiden ved juridisk fakultet i Bergen.

– Det er ikke til å legge skjul på at det i justispolitikken hjelper å være jurist. Som jurister er vi opptatt av en del saker som massemedia ikke er noe opptatt av, og kan «nerde» om advokatlov, arvelov, straffeprosesslov – ting som er kjempeviktige for jurister, men som VG aldri kommer til å skrive en notis om, sier Frølich.

– Gammeldags eierskapspolitikk

Selv har han klare oppfatninger om mange av forslagene til ny advokatlov. Han synes for eksempel det er på tide å tenke nytt rundt hvem som skal kunne eie advokatselskaper.

– At kun advokater skal kunne sitte på eiersiden, er en litt gammeldags tankegang. Å åpne for andre forretningsmodeller tror jeg vil kunne komme forbrukerne til gode. Jeg er ikke ubetinget positiv, og ser fallgruver, men synes det er spennende å se hva som skjer i England, der man jo har åpnet for finansielle eiere.

For eksempel vil digitalisering av advokatbransjen kreve investeringer, påpeker han.

– Jussen er tankeintensiv, og man kan aldri digitalisere et godt skjønn, eller en god, juridisk hjerne. Men hjelpe meg, det er mye i jussens verden som kan digitaliseres. Et estimat er at nærmere sytti prosent av juridiske tjenester kan digitaliseres, helt eller delvis. Men i Norge skjer det lite, delvis fordi vi har et utdatert regelverk som hindrer ekstern kapital i å bidra, noe som igjen gir dyrere advokattjenester til forbrukerne.

Mener monopolet er utdatert

Han støtter forslaget om å oppheve rettsrådsmonopolet.

– Det er også utdatert. Jeg er tilhenger av å løse opp på det. Ikke all juss er rakettvitenskap, og mange juridiske tjenester bør kunne tilbys av andre enn fullverdige advokater. Det vil kunne føre til tjenester i en helt annen prisklasse enn i dag, men det må gå tydelig frem hvilke rådgivere som ikke er sertifiserte, sier Frølich.

Han er ikke tilhenger av et advokatsamfunn med obligatorisk medlemskap, slik Advokatlovutvalget har foreslått.

– I utgangspunktet steiler jeg litt av alle slags obligatoriske organisasjonskrav. Jeg mener at friheten til å organisere seg også må innebære en frihet til ikke å organisere seg. Dette gjelder ikke bare i tradisjonelle fag- og interesseforeninger, men også i laug. Hvis det er mennesker som ikke vil være innordnet et slikt samfunn, kan ikke det, isolert sett, være et hinder for at de skal få kunne utøve sitt yrke.

21 år ikke skrevet i stein

I fjor foreslo Regjeringen å øke maksstraffen til 26 år, et forslag Frølich støttet.

– Jeg skjønner ikke at 21 års maksstraff skal være hellig og skrevet i stein. Jeg beskriver meg selv som hard mot de harde og myk mot de myke, og er for lavere straffer i enkelte tilfeller, og strengere i andre. Ruspolitikken er den mest lavthengende frukten. Jeg mener at ved offerløs kriminalitet kan vi ha andre reaksjonsformer, og  jeg synes vi binder for mye politi- og fengselsressurser opp i tull.  Sexkjøpsloven binder ikke opp fengselskapasitet, men er en meningsløs bruk av politiressurser. Det er nok av andre uhyrligheter vi kunne ha satt inn politiet mot.

Debatten om å øke maksstraffen var ikke en vanlig debatt om høyere straffer, sier han.

– Det handlet om i større grad å differensiere mellom enkeltforbrytelser og konkurrens-forbrytelser. I dag er det samme straff om en person dreper en eller to, hvis du dreper ti, så er du over i forvaring, men det er en gråsone mellom de ytterpunktene, hvor lovbruddet ikke gjenspeiles i straffen.

Advokater på autopilot

Saken er ikke død, sier han, men «ligger i koma».

– Enkelt og greit fordi det ikke var stortingsflertall for det da, og er det ikke nå. Men jeg mener at en stor del av advokatverdenen reagerte på autopilot fordi de er motstandere av strengere straffer. Men jeg synes det er prinsipielt interessant å diskutere om vi kan lage et straffesystem som reflekterer den enkelte forbrytelse. Da må rammene for konkurrens økes. Forslaget var ikke et jag om strengere straffer, men å lage en buffer for at den enkelte forbrytelse reflekteres i straffenivået.

Sovevoldtektssaker er klassiske eksempler på at straffenivået kan bli urimelig strengt, mener han.

– Jeg vil først presisere at sovevoldtekter kan være vel så jævlige som andre voldtekter, fordi det tillitsbruddet som forekommer kan være vel så emosjonelt skadelig. Men i en del tilfeller er det også snakk om uhell, kommunikasjonssvikt, ulykkelige omstendigheter, uerfarenhet og ungdommelige, idiotiske valg som leder til personlige katastrofer for begge parter. Ond vilje trenger ikke å ha vært inne i bildet, bare dårlig dømmekraft og feilvurderinger.

– Da har man den absurde situasjonen at minstestraffene gjør at et slikt tilfelle – som er en typisk uheldig og fortvilet greie, straffes like strengt som en gjengvoldtekt.

Vil ha debatt om sovevoldtekt

Han er personlig for å redusere minstestraffene for sovevoldtekt.

– Jeg vet ikke til hvilket nivå, det blir som å tenke på et tall. Det viktigste er retningen, at det åpnes for en debatt. Dette er ikke noe vi kan gjøre alene, men noe hele det politiske Norge må være med på. Jeg ser håpefullt i retning av Arbeiderpartiet, men dette er en politisk øvelse der det ikke er rom for retorikk, billige poenger og politisk spill. Jeg håper det er mulig å ta en sånn debatt, men det hjelper ikke så mye om jeg tar den alene, hvis det blir en slagordkonkurranse hvor store partier skal kappes om å være mest mulig mot voldtekt. Da kræsjer debatten rett i grøfta med en gang.

Rom for dommerskjønn

Høyesterettsdommer Magnus Matningsdal er blant dem som har tatt til orde for at de detaljerte straffesignalene fra Stortinget binder dommerskjønnet alt for mye, og fører til ubalanse i nivået på dommene for sammenlignbare lovbrudd. Frølich synes det er på tide å løsne litt opp.

– Jeg har ment, og vil alltid mene at dommerskjønn og et stort rom for dette er viktig. Vi har verdens fremste dommere i Norge, og dette sier jeg ikke som smiger. Norske dommere har en herlig kombinasjon av sunt bondevett og en utpreget rettferdighetssans, noe som i aller høyeste grad gjør at vi bør gi rom for stort dommerskjønn.

– Vi må også avlive mytene om at dommerne er straffeliberalere i den forstand at de gir puslete, myke straffer. Men det var et problem, en liten stund, at en del straffer for uhyrlige forbrytelser var for lave, og at spesielt straffenivået i voldtektssaker hang etter. Hva gjør politikere i en slik situasjon? Jo, i søken etter tiltak som virkelig kan monne, så går man inn og innsnevrer dommerskjønnet, enten ved å heve minstestraffen eller ved å sende signaler som binder dem på hender og føtter. Det var ikke helt ufortjent på det tidspunktet det skjedde.

Irreversible innstramninger

– Er det på tide å løse opp litt?

– Ja, men problemet er nok at en del av disse tingene er irreversible, fordi det er få politikere som tør å ta den upopulære avgjørelsen det ville være å løsne på snippen til dommerne. De tabloide overskriftene vil være at man reduserer straffene for voldtekt og uhyrlige forbrytelser. Jeg er ikke nødvendigvis opptatt av å redusere straffenivået, men av å utvide dommerskjønnet. Hvis en dommer er bundet til å gi drakonisk strenge straffer i en enkeltsak der det ville være mer fornuftig med en rimeligere løsning, er vi på ville veier.

– Hvilken justispolitisk sak brenner du mest for?

– Temaet for masteroppgaven min på jussen var om det grunnlovsstridige regelverket vi hadde for bruk av militærmakt mot norske innbyggere, og dette har jeg jobbet med fra jeg kom inn på Stortinget i 2013.  Da saken ble behandlet i Stortinget, var jeg saksordfører, og situasjonen er nå ryddet opp i. Dette har vært min største hjertesak.