- Flere må få fri saksførsel i saker om økonomisk oppgjør etter samlivsbrudd 

Ved lovendring som trådte i kraft 1. januar 2017, endret lovgiver § 16 i rettshjelploven slik at saker om økonomiske oppgjør mellom ektefeller og samboere etter samlivsbrudd (§ 11 annet ledd nr. 1 og 2) ikke lenger er en prioritert sakstype på sakførselstadiet, altså i saker som bringes inn for domstolene. 

Av lovproposisjonen fremgår det at formålet med endringen var «å bidra til at flere saker løses utenfor rettsapparatet, og samtidig sikre at fellesskapets ressurser blir brukt der behovet er størst», jf. Prop. 14 L (2016-2017) pkt. 3.3.

Flere høringsinstanser var kritiske, og pekte med rette på ektefelleskifters kompleksitet, det økonomiske oppgjørets store velferdsmessige betydning for den det gjelder, og behovet for juridisk bistand i saker med ulikt styrkeforhold mellom partene og/eller andre sårbarheter (vold i nære relasjoner, flerkulturell bakgrunn med videre).

Også retten til å få sin sak avgjort av en uavhengig og upartisk domstol etter Grunnloven § 95 og retten til domstolsprøving og rettferdig rettergang etter EMK art. 6, ble problematisert i proposisjonen.

Departementet fremholdt likevel at «det er et mål å løse sakene så tidlig som mulig, blant annet av hensyn til fellesskapets ressurser». 

- Uttalt restriktiv praksis

Hensynet til retten til domstolsprøving ville være «tilstrekkelig ivaretatt ved adgangen til å innvilge fri sakførsel etter unntaksbestemmelsen i rettshjelploven § 16 tredje ledd, selv om praksis skal være restriktiv etter denne bestemmelsen», mente departementet.

Lovgiver landet altså på at det som klar hovedregel ikke skal innvilges fri sakførsel i denne sakstypen, men at det unntaksvis – og etter en uttalt restriktiv praksis – kan innvilges sakførsel etter en skjønnsmessig helhetsvurdering, der aktuelle vurderingstemaer er sakens kompleksitet, størrelsen på verdien det tvistes om, om søker har fremsatt et materielt rimelig forlikstilbud eller forsøkt mekling, skjevt styrkeforhold, eller om vold er involvert.

Både retningslinjene og praksis viser at unntaksbestemmelsen praktiseres strengt. I henhold til tall fra Statens Sivilrettsforvaltning har det bare blitt innvilget sakførsel i tretti til førti saker årlig siden 2017, mens det tidligere ble innvilget cirka 120.

Denne beskjæringen av rettshjelpsordningen er dypt problematisk, og bør snarest reverseres eller endres slik at vesentlig flere av dem med et sterkt rettshjelpbehov får tilgang til juridisk bistand på sakførselstadiet i denne sakstypen. 

- Behovet var ikke til stede 

Jeg vil særlig peke på følgende momenter:

Det svikter allerede i begrunnelsen for lovendringen på flere punkter. For det første viser departementet i proposisjonen selv til at det årlig finner sted om lag 20.000 – 25.000 samlivsbrudd, mens bare om lag tre hundre saker blir avgjort av domstolene (dette var før lovendringen, tallet må antas å være lavere nå). 

Dette viser at behovet for en radikal beskjæring av ordningen ikke var til stede – de aller, aller fleste økonomiske oppgjør mellom ektefeller og samboere løses uten bruk av domstolsapparatet. 

For det annet; når sakene på grunn av sin kompleksitet først ikke lar seg løse på fritt rettsråd-stadiet, ja da strekker ikke begrunnelsen lenger til. Da er det nødvendig å benytte domstolene. 

Det er lett å forstå et ønske om å begrense bruken av fri sakførsel i saker som gjelder små bo med relativt oversiktlige problemstillinger, som med fordel bør kunne håndteres på fritt rettsråd-stadiet (uten søksmål). Men om dette er formålet, er jo løsningen ikke å etablere en bredt anlagt og streng hovedregel om at heller ikke kompliserte saker og større bo skal være omfattet av fri sakførsel-reglene, og at det bare «unntaksvis» og «restriktivt» kan innvilges fri sakførsel etter skjønn.

- Hovedregelen snudd på hodet

Det hjelper lite å innta utlegninger om for eksempel skiftets kompleksitet og ujevnt styrkeforhold som vurderingstemaer i kan-skjønnet, så lenge den klare hovedregelen og pålegget fra lovgiver er at det ikke skal innvilges fri sakførsel.

Om lovgivers intensjon derimot er å sikre rettshjelp på sakførsel-stadiet i komplekse saker, i boer med verdier av noen betydning og i saker med skjevt styrkeforhold, er løsningen selvsagt heller å gå tilbake til en hovedregel om at sakstypen omfattes av fri sakførsel, men med en særregel om at ukompliserte saker og saker som gjelder små bo (definert for eksempel etter boets dokumenterte nettoverdi) ikke skal omfattes. 

Lovgiver har her snudd hovedregel og unntak på hodet.

- Samsvarer dårlig med programerklæringene

Jeg legger til at den bekymringsfulle beskjæringen av rettshjelp-ordningen som lovendringen i 2017 representerte, samsvarer dårlig med så godt som alle programerklæringer i lovforarbeider fra lovgiver om betydningen av fri rettshjelp.

I den nye proposisjonen om endringer i rettshjelploven (Prop. 124 L 2022-2023), hvor det ikke er foreslått noen endringer på dette punkt av materiell betydning, fremholdes blant annet følgende (pkt. 2.1 og 2.2): 

«Rettigheter har imidlertid liten verdi for dem som ikke er kjent med dem, eller som ikke har ressurser til å forfølge dem. Lovverket blir stadig mer omfattende og komplisert, med økt innslag av internasjonale rettskilder. Det å forfølge sine rettigheter forutsetter en juridisk kompetanse som de færreste har.

 Juridiske tjenester er kostbare, og for dem som har dårlig råd, vil det ofte ikke være noe reelt alternativ å kjøpe denne type tjenester. Dersom rettssikkerheten skal være reell for alle, er samfunnet derfor avhengig av ordninger med rettshjelp til dem som har dårligst råd. De fleste vestlige land har rettshjelpsordninger. 

Prinsippet om at alle skal ha mulighet til å få prøvd sine rettigheter for domstolene, uavhengig av økonomiske forutsetninger, er også anerkjent i menneskerettighetene». 

«For å oppnå rettssikkerhet, er det nødvendig at den enkelte har mulighet til å ivareta sine rettigheter og plikter. Ordningen med fri rettshjelp er viktig for å ivareta borgernes grunnleggende rettssikkerhetsbehov i saker av stor velferdsmessig betydning.

Behovet for rettshjelp er stort, særlig for de mest ressurssvake gruppene i samfunnet. Økt rettsliggjøring og økte økonomiske og sosiale forskjeller i samfunnet understreker viktigheten av å utvikle rettshjelpsordningen i takt med samfunnsutviklingen og borgernes behov. Internasjonale konvensjonsorganer har ved enkelte anledninger hatt kritiske merknader til den norske ordningen med fri rettshjelp».

- Assymetrisk styrkeforhold mellom partene

Med unntak for saker om barn, er det objektivt sett få saker med større velferdsmessig betydning for parten enn nettopp saker om det økonomiske oppgjøret etter samlivsbrudd. 

Utfallet av saken er ofte avgjørende for om den det gjelder kan etablere seg med egen bolig eller ikke, og slik kunne tilby trygge og gode hjem for seg og sine barn etter et samlivsbrudd.

I svært mange saker er det dessuten ofte tale om sårbare klienter som på en eller flere måter står i et asymmetrisk styrkeforhold til sin tidligere ektefelle eller samboer, for eksempel de som kommer fra et annet land og både har språkutfordringer og få eller ingen forutsetninger for å forstå eller forfølge rettigheter uten kompetent advokatbistand.

I disse sakene er det dessuten ofte den sterke part som rår over verdiene, slik at den sårbare parten er den som er nødt til å agere, og som står uten verdier om man ikke får kompetent bistand.

- Kompliserte spørsmål

Det økonomiske oppgjøret etter samlivsbrudd, særlig mellom ektefeller, reiser ofte svært kompliserte spørsmål om blant annet beregningen av skjevdelingskrav, gjeldsavleggelse og vederlag. 

Det er ofte behov for å innhente og gjennomgå omfattende dokumentasjon, gjerne fra mange år tilbake i tid. Og når tvistespørsmålene er løst, skal det gjennomføres et generaloppgjør med alle boets poster.

Det er med andre ord gode grunner til at disse sakene ikke løses på rettsrådsstadiet, med sju timer stykkpris. Når de ikke lar seg løse i advokatkorrespondanse, må lovgiver sørge for en rettshjelpsordning som sikrer de som trenger det mest en reell mulighet til å få prøvet skiftet i domstolene.

- Oppnår ikke reell prøving av eget rettshjelpsbehov

Lovendringen i 2017 hadde naturligvis også den konsekvens at flere av dem med et sterkt rettshjelpbehov i denne sakstypen – og med prosedable krav og skifteposisjoner – ikke bare avskjæres fra å få prøvet sin sak i domstolen, men heller ikke oppnår en reell prøving av sitt rettshjelpsbehov i en søknadsprosess. 

Med dagens ordning er det for alle praktiske formål utenkelig å få fri sakførsel etter unntaksbestemmelsen med mindre man får hjelp til å utforme en grundig, godt begrunnet og dokumentert søknad fra en advokat som både kjenner ektefellejussen og rettshjelploven godt.

Og advokater som arbeider med saksfeltet må nødvendigvis fortelle sine klienter at man som hovedregel ikke får fri sakførsel, og at klienten selv må betale for en eventuell søknad etter unntaksbestemmelsen om søknaden ikke fører frem.

Flere gir dermed opp allerede her, og dette er dypt problematisk vurdert mot retten til domstolsprøving etter Grl. § 95 og EMK art. 6.

- Et sikkerhetsnett

Jeg legger også til at rettshjelpsordningen er en støtteordning og et sikkerhetsnett som skal sikre at klienten skal få prøvet sin sak, men som ikke nødvendigvis blir benyttet selv om den kan benyttes. 

Fri sakførsel kan gis etter betinget søknad (for eksempel betinget av at skiftemotparten ikke blir idømt omkostningsansvar, jf. Rt-1989-1037), hvilket betyr at parten som har krav på fri sakførsel prinsipalt kan holde sin skiftemotpart ansvarlig for sine utgifter (med ordinær timesats) dersom man vinner frem med et søksmål. 

I slike tilfeller vil rettshjelpsordningen ikke bli belastet overhodet, hvilket også er i tråd med ordningens subsidiære karakter, jf. rhjl. § 5 (som for øvrig og av flere grunner bør få et tillegg om at rettshjelpsordningen er subsidiær også til omkostningsansvar idømt motpart).

- Har ikke fått kompetent juridisk bistand

Realiteten etter lovendringen i 2017 er at mange som ville ha fått et høvelig skifteoppgjør og en anstendig livssituasjon med kompetent juridisk bistand, ikke har fått det, og heller ikke har hatt anledning til å få prøvet sin sak for domstolene. 

Dette har svært store negative konsekvenser for dem det gjelder, som ikke kan forsvares med den nokså beskjedne økonomiske besparelsen lovendringen ga.

Loven bør mot denne bakgrunn endres, slik at det som hovedregel gis sakførsel i saker om økonomisk oppgjør etter samlivsbrudd mellom ektefeller og samboere.

Dessuten bør kompetansen til å avgjøre fri sakførsel ligge hos domstolene som før, og ikke hos statsforvalteren. Det er ikke tvilsomt at domstolen som mottar og behandler de søksmål som blir reist eller imøtegått av part med fri rettshjelp, er den nærmeste til å vurdere eventuelle kriterier og retningslinjer for skjønn som måtte oppstilles for fri sakførsel ved en eventuell lovendring.

- Stor grunn til bekymring

Om våre stortingspolitikere mener alvor med sitt uttalte ønske om å «ivareta borgernes grunnleggende rettssikkerhetsbehov i saker av stor velferdsmessig betydning», må man sørge for en robust og fungerende rettshjelpsordning og spille på lag med de flinke advokatene som yter denne rettshjelpen.

Den siste tiden har realiteten imidlertid vært at rettshjelpsordningen beskjæres på budsjettets alter med sviktende begrunnelser, og at den offentlige salærsatsen holdes så lav at flere og flere kompetente advokater nå ikke lenger påtar seg rettshjelp-oppdrag.

Samlet gir dette stor grunn til bekymring for dem som er opptatt av reell rettssikkerhet også for de sårbare blant oss.