Meninger
Et hull i kontrollen med psykiatrisk tvang
En pasient kan frihetsberøves, behandles uten eget samtykke eller legges i medisinske belter. Tvisteloven § 36-1 bør endres slik at retten kan prøve lovligheten av gjennomført psykiatrisk tvang selv om vedtaket faller bort før hovedforhandlingen, skriver jurist Spinghar Saeydi.
Dette er et innlegg som gir uttrykk for skribentens meninger.
Psykiatrisk tvang griper direkte inn i pasientens frihet, kroppslige integritet og selvbestemmelse. Slike inngrep krever rask og uavhengig kontroll. Dagens regler sikrer likevel ikke alltid at kontrollen skjer mens den fortsatt har betydning.
Ved varetektsfengsling må påtalemyndigheten raskt bringe frihetsberøvelsen inn for retten. Domstolen prøver hjemmel, nødvendighet og forholdsmessighet.
Påtalemyndigheten er dessuten underlagt en objektivitetsplikt og skal klarlegge både det som taler mot den mistenkte, og det som taler til vedkommendes fordel.
Psykisk helsevern kan bruke minst like inngripende tiltak. Likevel har helsepersonell som forbereder, treffer og gjennomfører tvangsvedtak, ingen tilsvarende uttrykkelig og gjennomgående objektivitetsplikt.
Vedtaket oppheves, saken heves
Etter tvisteloven § 36-1 andre ledd skal saken heves dersom tvangsvedtaket faller bort etter at rettslig prøving er krevd. Erstatningskrav og andre krav kan heller ikke trekkes inn i den samme saken.
Oppheves eller endres vedtaket før hovedforhandlingen, kan domstolen dermed unnlate å prøve om tvangen var lovlig da den ble besluttet og gjennomført. Pasienten kan allerede ha vært frihetsberøvet eller behandlet uten eget samtykke i flere uker.
Opphevelsen gir ikke friheten eller den kroppslige integriteten tilbake. Den avklarer heller ikke om vedtaket bygget på riktig faktum, om mindre inngripende tiltak ble vurdert, eller om tvangen var nødvendig og forholdsmessig.
Pasienten kan etter omstendighetene reise et nytt søksmål etter de alminnelige prosessreglene. En ny, mer tidkrevende og økonomisk belastende sak er imidlertid ikke et fullgodt alternativ til den prioriterte prøvingen etter tvisteloven kapittel 36.
Kontrollhullet er tydelig: Tvangen er gjennomført, men lovligheten kan forbli uprøvd.
«Straks» må bety straks
Etter tvisteloven § 36-5 skal hovedforhandlingen berammes straks, og saken skal behandles så hurtig som forsvarlig saksbehandling tillater.
Høyesteretts ankeutvalg har i HR-2016-2431-U understreket at rettssikkerhetshensyn veier tungt ved meget inngripende psykiatrisk tvang.
Ferieavvikling, rettsferie, helligdager eller manglende dommerkapasitet bør derfor ikke påføre en frihetsberøvet pasient ytterligere ventetid. Når behandlingen trekker ut, øker også risikoen for at vedtaket oppheves før hovedforhandlingen og at saken heves uten realitetsavgjørelse.
Forsvarlighet er ikke det samme som objektivitet
Helsepersonelloven krever faglig forsvarlig og omsorgsfull hjelp. Forsvarlighetskravet skal sikre at undersøkelse og behandling holder nødvendig helsefaglig standard.
En objektivitetsplikt vil ha en annen funksjon. Den skal sikre at tvangsvedtaket bygger på et helhetlig og balansert beslutningsgrunnlag, der både medisinske vurderinger og rettslige vilkår undersøkes. Opplysninger som svekker behovet for tvang, må vurderes på samme måte som opplysninger som støtter inngrepet.
En diagnose, alvorlige symptomer eller et behandlingsbehov er ikke i seg selv et tvangsgrunnlag. Tvangsinnleggelse gir heller ikke automatisk adgang til behandling uten eget samtykke, fastholding eller mekaniske belter. Hvert inngrep krever selvstendig hjemmel og en konkret vurdering av nødvendighet og forholdsmessighet.
Mekaniske tvangsmidler kan bare brukes når det er uomgjengelig nødvendig for å hindre skade, og når lempeligere tiltak er utilstrekkelige. Pasientens frustrasjon, protester eller kritikk må ikke uten videre omdefineres til fare eller manglende innsikt.
Har situasjonen utviklet seg etter mangelfull informasjon, krenkende kommunikasjon eller utilstrekkelig medvirkning, må også institusjonens egen opptreden vurderes.
Tvang må aldri fungere som disiplinering, gjengjeldelse eller straff.
Objektivitetsplikten må lovfestes
Når domstolskontrollen kan komme for sent eller falle bort, må rettssikkerheten styrkes allerede når vedtaket blir til. Psykisk helsevernloven bør derfor pålegge beslutningstakeren å undersøke og dokumentere både det som taler for tvang, og det som taler mot den.
Pasientens forklaring må gjengis korrekt, mindre inngripende alternativer må vurderes, og institusjonens egen rolle må undersøkes dersom situasjonen har eskalert. Det må også skilles tydelig mellom den medisinske vurderingen av pasientens tilstand og den rettslige vurderingen av om lovens vilkår er oppfylt.
En slik plikt vil ikke hindre nødvendig inngripen i akutte situasjoner. Den vil redusere risikoen for at tvang besluttes på et ensidig, subjektivt eller rettslig mangelfullt grunnlag.
Psykiatrien trenger juridisk kompetanse
Den som beslutter psykiatrisk tvang, foretar en medisinsk vurdering, men utøver samtidig offentlig myndighet over pasientens frihet og kropp. Derfor er medisinsk kompetanse alene ikke alltid tilstrekkelig.
Helseforetak som regelmessig bruker tvang, bør ha jurister med kompetanse i psykisk helsevernloven tilgjengelig for å kvalitetssikre hjemmel, saksbehandling, beslutningskompetanse, dokumentasjon og forholdsmessighet.
Juristen skal ikke overta legens medisinske ansvar eller forsinke nødvendige akuttiltak, men sikre at medisinsk bekymring ikke forveksles med rettslig adgang til tvang.
Loven må tette kontrollhullet
Tvisteloven § 36-1 bør endres slik at retten kan prøve lovligheten av gjennomført psykiatrisk tvang selv om vedtaket faller bort før hovedforhandlingen. Det bør samtidig innføres bindende frister for domstolsprøving av frihetsberøvelse, behandling uten eget samtykke og mekaniske tvangsmidler.
Psykisk helsevernloven bør dessuten få en uttrykkelig objektivitetsplikt, og helseforetakene bør gjøre juridisk kompetanse tilgjengelig ved særlig inngripende vedtak.
Forsvarlighetskravet skal beskytte pasienten mot uforsvarlig helsehjelp. Objektivitetsplikten skal beskytte pasienten mot tvang som bygger på et ensidig eller rettslig mangelfullt grunnlag. Psykiatrien trenger begge deler.
