I et titalls innlegg og artikler i Dagens Næringsliv og Finansavisen har Beate Sjåfjell, Trygve Hegnar og andre diskutert hvorvidt aksjeeiere juridisk sett eier selskapene de har aksjer i, eller om de bare eier aksjene. Beate Sjåfjell mener forskjellen ikke bare er språklig.
– Rettslig sett kan det ha en betydning for styrets rolle dersom man lar forståelsen av aksjonæren som selskapseier farge ens oppfatning av aksjelovenes regler. Det kan ha betydning for hvordan man oppfatter styrets rolle, og spesielt selskapsinteressen som styret skal fremme. Skal styret fremme kun aksjeeiernes interesser, eller selskapets, med den balansering av interesser som det innebærer? Basert på en analyse av rettskildene, mener jeg at styret har et ansvar for å fremme selskapets interesser, og at det ikke er synonymt med bare å maksimere aksjeeiernes profitt. Det er konsensus i norsk selskapsrett om det er en økonomisk kjerne. Det er det er uenighet om er om denne økonomiske kjernen er profitt for selskapet, som aksjonærenes profittinteresse er avledet av, eller om det er aksjonærenes profittinteresse. Det er også noe uenighet om hvor stor plass de andre interesser som styret skal balansere skal ha. Å kalle aksjeeiere for selskapseiere kan være en del av eller bidra til det jeg ser som en negativ utvikling, mot mer kortsiktig, snever profittmaksimering, sa Beate Sjåfjell på et seminar i mars.
Holmgang
Debatten vekker interesse også ut over næringsavisenes spalteplasser og facebookinnlegg. Hele 70 stykker kom på det Finansavisen dagen etter kalte «Holmgang om eierskap». Trygve Hegnar var til stede, for å forsvare sitt syn på saken; at det er aksjeeierne som eier selskapet. Først var det en 45 minutters forelesning fra professor dr. juris Sjåfjell, som har forsket på nettopp forholdet mellom aksjonærer og selskap, og forholdet mellom selskap og samfunn.
– Dette er et selskapsrettslig spørsmål, ikke et rettsfilosofisk. Det er ikke rart at det har utbredt seg en oppfatning om at aksjonærer er eiere, siden eierskapsmyten er en del av språket. Det er enkelt og lettforståelig å snakke om heleide datterselskap. Men juridisk sett er dette galt. Et selskap er et eget rettssubjekt, og det er en juridisk konstruksjon. Faktisk er det en genial konstruksjon, som gjør det mulig for mange å satse penger på et prosjekt, uten å satse gård og grunn. Gründere kan sette ideene sine ut i live, også de uten å risikere hjemmet sitt, og de kan få finansiert prosjekter som de ikke ville ha fått lån til i banken. Det er en spennende og brokete rettshistorie som ga oss modellen med aksjeselskap, og det var slett ikke gitt at det skulle bli slik, sa Sjåfjell.
Ikke bare et språklig spørsmål
At Sjåfjell har rett i at debatten rundt eierskapsmyten ikke bare handler om terminologi, viser den enorme responsen hun har fått etter at hun 15. februar gikk ut i Dagens Næringsliv og mente at Espen Sirnes’ innlegg to dager før viste en selskapsrettslig brist i skattelogikken. Sjåfjell har til og med fått sinte sms’er fra meningsmotstandere midt på natten.
– Det imponerer meg ikke. Jeg har telefonen avslått på natten, og sletter bare meldingene på morgenen, sa Sjåfjell og dro en grundig gjennomgang av de ulike formene for næringsvirksomhet.
– Driver man nærings i enkeltpersonsforetaks form, er ingen juridisk person etablert. Man eier selv alle midler, og er fullstendig ansvarlig for egen gjeld. Et ansvarlig selskap er et eget rettssubjekt, og deltakerne er ansvarlig for egen gjeld. Dette er i en mellomposisjon, hvor det er nærliggende å kalle deltakerne for eiere, selv om det ikke er et sameie i vanlig, rettslig forstand. Et aksjeselskap er også et eget rettssubjekt, hvor aksjonærene er gitt en rekke organisatoriske og økonomiske rettigheter. Det ser ut til å være et bevisst valg at aksjelovene gjennomgående ikke betegner aksjonærer som eiere av selskapet, men som aksjeeiere, også der hvor det er mye mer tungvint språklig. Aksjonærene har intet ansvar for aksjeselskapet gjeld – de kan kun risikere å tape det har betalt for aksjene. Blant annet dette viser at aksjonærene ikke er eiere i juridisk forstand. Det er jo nettopp dette som er poenget med å stifte et AS. En ene- eller majoritetsaksjonær kan ha kontroll som i mange praktiske situasjoner minner om en eiers kontroll, men så snart det blir økonomiske problemer hos aksjonær eller selskap, ser man forskjellen på formuesgoder som man eier, og et aksjeselskap som man kontrollerer. Formuesgoder, som hus, kan eies av fysiske eller juridiske personer. Alle vet at aksjonæren ikke mister sitt eget hus, dersom noe går galt med selskapet. Og om et AS eier et hus, er det AS’et som eier det, ikke aksjonærene, slik at aksjonærenes kreditorer heller ikke kan ta utlegg i huset som et av selskapets formuesgoder, sa Sjåfjell.
Lock in
Sjåfjell poengterte at aksjeselskapet også eier selskapskapitalen, som vi ser ved at aksjonærene ikke kan ombestemme seg, og hente ut pengene igjen, slik man kan når man har satt penger inn i en bankkonto. Den såkalte «lock in»-effekten gjør at aksjonærene ikke kan hente ut kapitalen igjen før etter at de har oppløst selskapet og betalt tilgodehavende som lønn og utestående fordringer. Aksjonærene kan få ut penger gjennom utbytte i henhold til aksjelovens regler, men kan ikke ta ut selve kapitalen. Sjåfjell var enig i en av debattantene som påpekte at det også finnes regler om nedskriving av kapitalen, og utbetaling i den forbindelse. Også dette er styrt av aksjelovenes regler, hvor beskyttelse av selskapskapitalen er sentralt. Så lenge selskapet eksisterer, eier ikke aksjonærene kapitalen og kan ikke disponere fritt over den.
– Aksjonærene har ingen kontraktsfestede rettigheter, som ansatte og leverandører har, og derfor gir aksjelovene aksjonærer organisatoriske og økonomiske rettigheter, som beskytter aksjonærenes investering, understreket Sjåfjell.
Underslag av seg selv
For ytterligere å vise at aksjeeierne ikke eier selskapet, pekte Sjåfjell på rettspraksis, som viser at også en som eier 100 % av aksjene, kan dømmes for underslag. Det er straffbart for en aksjonær å disponere over selskapets midler som om det var hennes egne. Erstatningsmessig er heller ikke aksjonæren ansvarlig for selskapets gjeld eller lovbrudd, dersom aksjonæren selv har holdt seg innenfor lovens rammer.
Sjåfjell er ikke den eneste som for tiden forsker på og problematiserer disse spørsmålene. Også i EU diskuterer man dette, med en bekymring om den overdrevne kortsiktigheten man har sett som en del av årsaken til finanskrisen. Spenningen mellom konsernet som økonomisk enhet, på den ene siden, og det selskapsrettslige faktum at det består av en gruppe selvstendige selskaper, på den annen side, gir en rekke utfordringer.
– Morselskapet eier ikke datterselskapet. Datterselskapet styre har plikt til å ivareta datterselskapets egne interesser. Det er en debatt i EU nå, om hvorvidt et datterselskap skal tillates å legge vekt på konserninteresser. Jeg mener det er problematisk dersom man vil foreslå at datterselskapet skal kunne ivareta konsernets interesser uten at man da samtidig ser på den andre siden av dette: skal da morselskapet eller konsernet som helhet ta ansvar hvis datterselskapet ikke kan gjøre opp etter seg? spurte Sjåfjell. Hun pekte på at muligheten for å la et datterselskap gå inn i et risikofylt prosjekt som er i konsernets interesse dersom det går bra, uten at konsernet rettslig sett har noe ansvar dersom det ender med store miljøødeleggelser og et konkurs datterselskap.
Hegnar eier ikke Hegnar
Trygve Hegnar er en av de som har lagt mye følelser i debatten rundt eierskapsmyten. Det er som å vifte med en rød klut å si at Hegnar ikke eier Hegnar Media.
– Hvorfor er følelsene i debatten så sterke? Jo, det er fordi det faglige innholdet i dine synspunkter er svakt. Uhyre svakt. Det du forsøker å gjøre, er å fjerne eiendomsretten fra aksjonærene. Det er ikke lurt på sikt, for aksjonærene har et stort ansvar, sa Hegnar da det ble åpnet for debatt. En kommentar som også ble referert i Finansavisen. Hegnar argumenterte også med at aksjeeierne må være regnet som eiere av selskapet, siden myndighetene hvert år sender aksjeeierne regning når formuesskatten skal betales. Hegnar viste også til forarbeidene til aksjeloven, som slår fast at «en aksje er en betegnelse på en eierandel i et selskap».
Sjåfjell varsler at hun sannsynligvis vil foreslå endringer av rettsreglene ved avslutningen av det internasjonale forskningsprosjektet Sustainable Companies (Bærekraftige selskaper). Filosof og jurist Morten Kinander advarte i debatten i går mot å lovfeste at selskaper skal ta langsiktige, og ikke bare kortsiktige profitthensyn. Det kan gi totalitære konsekvenser, hevdet Kinander. Dermed er neppe siste ord sagt.
Nattlige sms’er
Beate Sjåfjell er ikke overrasket over at hun har fått mye motstand med innleggene sine. - Jeg har utvilsomt utfordrer en etablert sannhet og en seiglivet myte understøttet av vanlig språkbruk. At det vekker så sterke følelser som vi har de siste ukene, at jeg har påpekt at aksjonærer rettslig sett eier aksjene og ikke selskapet, har jeg imidlertid blitt litt forundret over. Jeg argumenterer jo rettslig for mitt syn, mens mye av motstanden er av typen «vi har alltid kalt aksjonærer for eiere». Jeg tror også en del av forklaringen til intensiteten er at man i Norge ikke er så vant til at selskapsrettsprofessorer utfordrer etablerte sannheter, slik jeg har gjort. Jeg forsker imidlertid ikke bare på enkeltregler, som er viktig nok. Min forskning går også inn i grunnleggende selskapsrettslige spørsmål som hva et selskap er og hva selskapers formål er. I tillegg forsker jeg på sammenhengen mellom selskapsretten og overordnede rettsregler, og dermed på sammenhengen mellom selskaper og samfunnet. Det gjør nok at jeg formidler forskningsinnsikt av en annen type enn det man har vært vant til, sier Sjåfjell.
På tross av mange, tunge motforestillinger, mener hun at det fremdeles er snakk om en myte.
- Ja, det er slik at en aksjonærs posisjon i visse tilfeller kan sammenlignes med en eiers. Det er for så vidt også greit for meg om man velger å bruke uttrykket «eier», bare man da er oppmerksom på og gjør klart at det ikke er eier i vanlig, rettslig forstand. I en rekke praktiske sammenhenger har nemlig ikke aksjonærer de rettigheter og plikter som en eier har, sier Sjåfjell.
Beate Sjåfjell har ertet på seg mange aksjonærer, blant annet Trygve Hegnar, ved å si at aksjonærene juridisk sett ikke eier selskapet de har aksjer i.
Hvorfor er følelsene i debatten så sterke? Jo, det er fordi det faglige innholdet i dine synspunkter er svakt. Uhyre svakt, sa Trygve Hegnar som satt i salen.
