- Når en advokat svikter er det som regel enten fordi dømmekraften er for dårlig, eller fordi advokatens egne økonomiske interesser spiller en rolle. Det er viktig for advokaten å holde god avstand til overtredelser. Klienten ønsker det beste for seg selv, det må respekteres. Men du skal som advokat vise klienten at dette er galt ved å trekke deg, uansett hvor betydningsfull klienten måtte være. Ta ”knuteprøven”! oppfordrer høyesterettsadvokat Ole A. Bachke: - Ville du gjort det samme for en økonomisk sett ubetydelig klient? Denne testen gir deg svaret, sier den etikkengasjerte veteranen.
- Det er ikke uetisk å være dum. Flere overtramp som avdekkes og får stor oppmerksomhet gjelder forhold der økonomi og penger har vært en drivende kraft . Mange advokater vet bedre, men trår feil. Vi har eksempler på at advokater låner penger av klienten, også på gunstige vilkår. Da oppstår det et avhengighetsforhold. Klienten får en forventning om gjenytelse. Man er ikke lenger den uavhengige rådgiver som Regler for god advokatskikk forutsetter, sier Bachke, som fylte 67 år i fjor og derfor avsluttet et langt løp som partner i Oslos største advokatfirma ved årsskiftet. Han har vært i det samme advokathus helt siden han avsluttet tiden som dommerfullmektig i Onsøy i 1962. Nå heter det Wiersholm, Mellbye & Bech.
Dobbeltroller
I hele sitt advokatliv har han vært opptatt av yrkesetikk, at advokater må oppføre seg ordentlig. Han ble valgt inn i Advokatforeningens disiplinærnemd i 1987 og var nemdens formann fra 1989 til 1996. Etter det har han sittet i den regjeringsoppnevnte Disiplinærnemnden for advokater . Han har håndtert en del klagebunker
- Hvordan står det til med etikken?
- Generelt er det min oppfatning at den etiske standard er høy. Men det uroer meg at vi i den senere tid har hatt beklagelige eksempler knyttet til advokaters uavhengighet og advokaters økonomiske samhandling med klienten. Vi opplever at advokater har dobbeltroller og flere hatter. Jeg ser at det kan være uheldig, hvis en og samme advokat er medlem av styret i et børsnotert selskap samtidig som advokaten eller dennes firma også er selskapets juridiske rådgiver. Utfordringen for oss som yrkesutøvere må være at all virksomhet skjer innenfor aksepterte regler for advokatopptreden. Hvis man ikke er på vakt og holder god avstand til overtredelse av grensene for det etisk betenkelige, er integriteten og tilliten i fare.
- Var det bedre før?
- Vanskelig å si. Men jeg har gjort en interessant observasjon. Midt på 90-tallet fikk vi en ny disiplinærordning for advokater. Vi hadde tidligere en foreningsstyrt ordning som ble erstattet av en offentlig oppnevnt disiplinærnemnd. Der er advokatene i mindretall. Lederen er en dommer, næringslivet og forbrukerinteressene har hver sin representant, og to er advokater. Årsaken til endringen var hensynet til klagerne, man ville unngå syndromet med bukken og havresekken, at advokater beskyttet sine egne. Men jeg kan ikke se at avgjørelsene i den nye Disiplinærnemnden avviker vesentlig fra avgjørelsene under gammel ordning. Dette gjelder også salærklager. Man beskyttet altså ikke sine egne. Tvert imot tør jeg påstå at man var kanskje heller iblant for strenge.
- Tiden er kanskje inne for å offentliggjøre fullt navn på advokater som får reaksjon etter klage?
- Ikke noe lett spørsmål, dette. Det er hensyn begge veier. Kanskje tiden nå er moden for offentliggjøring i samsvar med at vi stadig i økende grad har fått et åpnere samfunn ellers. Offentliggjøring kan definitivt ha en preventiv effekt. Jeg ser det imidlertid som viktig at hvis man velger offentliggjøring, må forutsetningen være at det kun gjelder de mer alvorlige saker, etter en endelig avgjørelse, hvor reaksjonen overfor advokaten er streng.
Man kan ikke navngi advokaten bare fordi noen har klaget. Jeg har holdt på med disiplinærsaker lenge og kan forsikre at det også er mange helt ubegrunnede klager. Noen klager kan skyldes vanlige menneskelige feil. Det kan være overtrådt en frist, noe som selvsagt ikke bør skje. Men det skjer dessverre. Etter min mening bør offentliggjøring forbeholdes de alvorligste overtrampene hvor reaksjonen forsterkes med at advokaten meddeles en irettesettelse eller en advarsel.
En helt annen side er at vi har for liten oppmerksomhet om vår disiplinærordning. Den bør bli bedre kjent. Den er velfungerende bare når folk flest vet om den. Blir den bedre kjent, så får vi vel også flere saker til behandling, men det må vi tåle.
- Hva med BAHR-saken, har du noen synspunkter på den?
- Jeg har medfølelse med mine kolleger i BAHR. Tiden vil vise om det er begått noe straffbart eller uetisk.
Jus, selvfølgelig!
Ole Andreas Bachke jr. er Oslo-gutt, født og oppvokst på beste vestkant, på Frogner ved Gimle kino. Han har ikke tenkt å gi seg på mange år selv om han i fjor passerte aldersgrensen som etter firmaets regelverk betyr at man skal tre ut som partner og bli kontorfelle hvis man ønsker å fortsette. Bachke ventet seg standardspørsmålet ”Hvorfor ble du advokat?” og kom oss i forkjøpet. Han hadde aldri tenkt tanken om å bli noe annet! Derfor gjorde han ikke mer lekser enn nødvendig på gymnaset.
- Jeg er jurist i fjerde generasjon på farssiden. Jeg pleier å si at jeg fikk jussen inn med farsmelken. To oldeforeldre var dommere i Høyesterett, både bestefar og far var høyesterettsadvokater. For øvrig var min morfar også jurist, men først og fremst gårdbruker som eier av Voksen gård ved Bogstad. Skoleinnsatsen min og den artiumen jeg fikk tilsa på ingen måte at jeg aspirerte til noe lukket studium. Jus var åpent.
Det var morsommere å spille bridge i Aulakjelleren enn å sitte på lesesalen. Karakterene ble gradvis bedre etter hvert. Den siste eksamenen våren 1960 var desidert den beste og sørget for at jeg havnet på en akseptabel laud. Min far var lettet , forteller Bachke.
For det var helt nødvendig med laud for å følge faren, som var en av tre partnere i firmaet Høyesterettsadvokatene Wiersholm, Bachke & Helliesen. Partnerne hadde en avtale om at deres etterkommere skulle ha en fortrinnsrett til å begynne i firmaet, men firmanavnet forutsatte at partnerne var høyesterettsadvokater. Ingen laud, ingen advokatur og følgelig intet partnerskap heller.
- Så jeg gikk ikke helt til dekket bord. Jeg vet at jeg er kommet inn på grunn av slektskap. Jeg vet ikke om jeg var den faglig sett beste for fullmektigstillingen jeg fikk. Jeg håper imidlertid at jeg har gjort en all right jobb i mine 40 år i firmaet. I 1990 fusjonerte vi med to andre større forretningsadvokatfirmaer og ble et av Norges største og størst i Oslo. Vi har klienter fra hele landet, men vår filosofi er at de enkelt kommer hit hvis de trenger oss. Vi har heller ikke kontorer i utlandet, selv om vi også gjør mye ute. Vi samarbeider i stedet med gode og anerkjente firmaer i andre land. Jeg har vært med under oppbyggingen av et firma som i dag har 35 partnere og 115 advokater totalt.
Hvis noen lurer, så er det ikke lenger noen ”arverett” for partnernes barn. Nokså problematisk med så mange avkom! Og tittelen høyesterettsadvokat er jo avleggs og borte fra firmanavnet for lengst. Det ble et svare strev å skaffe seg prøvesaker for Høyesterett.
Bachke har god grunn til å være stolt av sitt firma. Ifølge Dagens Næringsliv ble Wiersholm, Mellbye & Bech nylig rangert som Norges beste advokatfirma.
Ødelagt signatur
Ole A. Bachke fikk sin tittel og sitt partnerskap i 1971, men hans første erfaringer som jurist var som dommerfullmektig i Onsøy. Han søkte mens han var et halvår i England for å lære språket.
Det var i Onsøy at Ole A. Bachke ødela sin underskrift fullstendig. Den er så uleselig at innehaveren ikke kan oppspores av selv den beste skrifttyder.
- Onsøy var et stort rettsdistrikt, det omfattet alle kommunene rundt Fredrikstad. Onsøy var det embetet i Norge som den gang hadde flest tinglysningsdokumenter, ikke minst på grunn av de mange fritidseiendommene som sognet til embetet. De ukentlige dokumentbunkene som skulle ha min underskrift ødela signaturen. Den var tydelig da jeg ankom, men ble verre og verre og til slutt uleselig.
Det var noen spennende år i Østfold. Etter to dager på jobb skulle jeg lede en sjøforklaring etter en båtkollisjon utenfor Fredrikstad. Jeg var kjempenervøs og redd for mange vanskelige, tekniske ord som jeg skulle nedtegne i forklaringene. Det som reddet meg var den skipssakkyndige bisitteren som hadde rikelig med kompetanse på området.
Jeg var 27 år og opplevde i min første stilling å ha større makt og myndighet enn noen gang senere i livet. Det føltes farlig og skummelt, men var sikkert sunt. Hver dag var en opplæring i å måtte ta avgjørelser . Det var tyngst med straffesakene. Vanskelig å være ung og bestemme om folk skulle settes i fengsel og hvor lenge de eventuelt skulle være der. Det kunne jo ødelegge liv. Men jeg følte at jeg hadde kontroll, og Østfold er blitt mitt andre fylke. Jeg ble spesielt glad i Hvaler og skaffet meg senere sommersted der. Det var dessuten en jeg ble kjent med i Fredrikstad som sørget for at jeg traff Astri, som senere ble min kone, sier Ole A. Bachke.
Hun er fra Nøtterøy på den andre siden av fjorden og studerte til kjemiingeniør på Blindern. Sjansen for å treffes uten ”hjelp” var kanskje ikke så stor.
Angrep og forsvar
Før vi går løs på Ole A. Bachkes gjerning som advokat, må vi korrigere bildet av ham litt. Han var ikke altfor flittig før innspurten til cand. jur., men han var slett ikke lat. Han var meget aktiv som idrettsmann i Sportsklubben Ready, og slikt tar mye tid.
- Frogner var Ready-land da jeg var gutt, forklarer han. Senere har den vært klubben på Holmen rundt Gressbanen. Bachke spilte fotball, håndball og bandy på A-laget, og senere i Old Boys-klassen. Nå er han blitt ”for old”, sier han, men ser meget veltrent og sprek ut. Han var formann i Ready i tre år og har stadig tillitsverv. For innsatsen på banen og i administrasjonen er han tildelt klubbens høyeste utmerkelse, Readystatuetten. Den er han stolt av. Han har mange kretsmesterskap og var indreløper på Oslos kretslag i fotball.
En angriper, altså.
- Men som advokat har du holdt deg i forsvaret. Hvorfor?
- Forsvar er mer utfordrende, kommer det spontant. – Jeg vil heller være forsvarer enn anklager i straffesaker. Du kommer tett inn på mennesker. Jeg har hatt alle typer straffesaker, også de ubehagelige og motbydelige. Det verste er sexovergrep mot mindreårige barn. Som fast forsvarer må man ta slikt også. Du gjør det ikke med glede, akkurat, men du gjør det. Man må være profesjonell. Vi skal ikke identifiseres med klienten eller handlingen klienten er tiltalt for. Vi forsvarer personen. Vi har en rolle å spille innen strafferettspleien. Påtalemyndigheten bebreider og gyver løs. Systemet krever en forsvarer på den andre siden som sørger for motvekt og får frem momentene som taler til klientens fordel. Jeg har alltid likt forsvarerrollen .
Bilder av lik som på forhånd har vært grovt mishandlet er ikke særlig delikate. Jeg har aldri forstått at påtalemyndigheten må presentere retten for slikt. Retten skal si ja eller nei til om tiltalte er skyldig. Jeg kan ikke skjønne at det er nødvendig med ufyselige fargebilder av ille tilredte ofre for å fortelle hvor ille det var. For det er klart at dette vil påvirke retten.
Utgangspunktet er ofte at det er tvil om tiltaltes skyld. Makabre bilder innebærer at det ikke blir nok fokus på de relevante bevisene. Vurderinger blir forstyrret av groteske bilder.
Det er bare blitt slik, påtalemyndigheten har fått bestemme. Alle mulige detaljer uansett hvor jævlige de er, legges frem.
Da gjelder det ikke å glemme at det kan være en annen gjerningsmann enn klienten som sitter på tiltalebenken. Dette er en utfordring for forsvareren. Som yngre advokat kunne jeg i ettertid komme i tvil om jeg hadde fått frem mitt budskap godt nok. Senere ble det hele mer vanlig og en del av meg. Ikke en vanesak, men rutinen sørger for at man får med seg det som er viktigst, selv om forsvarerens dagsform også kan variere.
Etter en krevende rettssak føler man seg tom – ”juridisk bakrus” som kollega Arne Bech har kalt det. Et råd til yngre kolleger er at for høy medieprofil hos advokaten kan virke provoserende på andre som har avgjørende innflytelse på klientens skjebne i en straffesak.
- Hvilken straffesak er den mest spesielle du har vært involvert i?
- Da velger jeg Maridalsaken, den var spesiell. To personer stjal en bil i Oslo, og fire politibiler lå på hjul med blålys og forsøkte å stoppe dem. Ved enden av Maridalen måtte de gi opp. Åtte politifolk omringet fluktbilen, de dro de to ut og la dem så voldsomt i bakken at den ene brakk kravebenet mens den andre brakk en arm. Det ble stor medieoppmerksomhet omkring biljakten. Senere skulle retten finne ut hvem som hadde gjort hva, og jeg forsvarte en av de åtte som sto tiltalt for legemsbeskadigelse. De beskyttet hverandre, de hadde alle stått for langt unna og hadde ikke sett noe. Floken endte med at alle politimennene ble frifunnet både i byretten og to ganger i lagmannsretten. Ingen hadde gjort noe. De fornærmede hadde bare sett uniformer. Vi fikk en etterfølgende mediedebatt om politiets lojalitetsplikt, at de i altfor stor grad beskytter seg kollektivt.
Jeg observerte med interesse at de to biltyvene var blitt skikkelige folk innen rettssakene kom opp. En omgang juling må ha virket avskrekkende? undrer Ole A. Bachke.
- Hva gjør du hvis en klient forteller deg at han er skyldig, men ber deg prosedere for frifinnelse?
- Hvis man kommer i en slik situasjon, så bør forsvareren råde klienten til å fortelle sannheten. Hvis klienten ikke ønsker å følge rådet, bør advokaten frasi seg oppdraget og samtidig gi vedkommende det råd at hvis klienten velger å nekte skyld i retten, så bør skylden også benektes overfor advokaten. Det må lyves konsekvent. Klienten kan ellers ikke forlange et overbevisende engasjement i retten for å oppnå frifinnelse. Det kan bare en annen som ikke positivt vet sannheten.
Vinnerinstinkt
- Det er i rettssalen som på idrettsbanen for meg. Det er gøy å vinne. Jeg erindrer en sak som endte med frifinnelse for en klient som hadde påført en annen ca. 20 knivstikk, som vedkommende døde av. Retten festet lit til at min klient hadde hatt en pistol rettet mot seg og sa seg ikke skyldig til tross for at det dreide seg om en leketøyspistol.
Men det er ikke bare frifinnelse som gir meg vinnerglede. Nedsatt straff kan få en skyldig til å juble. Betinget istedenfor ubetinget fengsel er stort. Et gunstig forlik i en sivil sak kan også gi den gode følelsen. Det er alltid like kjedelig å tape og alltid like hyggelig å vinne. Akkurat som i idrett.
Sønnen vår, Ole Marius, har arvet vinnerinstinktet. Han ønsket å bli verdensmester i langrenn, men satset på skiskyting, fordi Alsgaard vant alt i hans årsklasse. Under militærtjenesten i idrettstroppen var han sammen med og trente like mye som Bjørndalen og Andresen og ble god. Men han hadde ikke det lille ekstra. Han konverterte og satset på studier. Nå er han familiens femte generasjons jurist og har snart sin advokatbevilling. Vi har en datter som er utdannet sykepleier og siviløkonom, og som skaffet oss vårt første barnebarn for et halvt år siden. Stort å bli bestefar!
- Kanskje ikke fullt så moro for en idrettsfantast å ha vært tobakksgiganten Phillip Morris’ juridiske rådgiver i Norge?
- Det var ikke ubehagelig. Jeg forsvarte ikke røyking. Jeg bisto selskapet med tilpasning til nye regler da vi fikk røykeloven. Å røyke er noe hver enkelt gjør eller lar være.
Tredjeplass
Høyesterettsadvokat Ole A. Bachke har vært fast forsvarer i Høyesterett i 17 år. Med cirka 750 saker for Høyesterett er han blant de topp fem på listen der Hans Stenberg-Nilsen troner øverst. Forretningsjuss og styreoppdrag er det blitt en del av, og oppdragene som voldgiftsdommer har vært mange. Han har de siste 20 årene blant annet vært juridisk formann for Den Faste Tekniske Voldgiftsrett i Oslo.
- Jeg er kanskje blitt gammel, men ikke helt glemt, sier han og viser frem et klipp fra Finansavisen som kåret Norges beste advokater i februar. Bachkes innsats innen voldgift kvalifiserte til delt tredjeplass. På pallen, altså.
- Jeg må få understreke at det var advokatkollegenes kåringer, ikke avisens, sier Ole A. Bachke til Advokatbladet.
- Det blir vel noe annet å være en av 115 i et advokathus enn en av fem da du begynte i firmaet?
- Det er klart, tidligere kunne man stort sett selv bestemme om sin egen virksomhet. Det går ikke i en stor organisasjon. Når vi er så mange, må man underordne seg og akseptere å bli styrt og dirigert av en ledelse. Du må akseptere at andre tar viktige avgjørelser for deg. Vi har nok tapt noe der, men det er en tilvenningssak. Det er ingen tvil om at et moderne advokatfirma med 35 partnere må organiseres, styres og ledes. Jeg har deltatt aktivt i firmaets utvikling og hatt lederoppgaver underveis. Oppskriften på et velfungerende partnerskap er lojalitet, romslighet og tillit og at fellesskapets interesser går foran egeninteresser. Grådighet og latskap er like forkastelig.
Jeg føler meg svært privilegert fordi jeg har fått stelle med de saker og de fagområdene som jeg har vært spesielt interessert i selv om områdene på mange måter er atypiske i forhold til det firmaet ellers driver mest med.
Mer ferie og fritid
Bachke har tatt mange tak for Advokatforeningen. Mange og lange verv. Etiske spørsmål og klagesaker fikk han befatning med allerede som medlem og formann i Oslo krets fra 1977 til 1981, og han hadde syv formannsår i Disiplinærnemnda. Nå er han inne i sin siste periode i den regjeringsoppnevnte disiplinærnemnden. Han satt i hovedstyret i fire år på 80-tallet som medlem og viseformann. Han var formann i Lovutvalget for strafferett og straffeprosess i 15 år og før det formann i Lovutvalget for handel, håndverk og industri i flere år.
- Men den viktigste nærkontakten med Advokatforeningens liv har jeg nok fått som medlem av Representantskapet i til sammen 15 år, fordelt på to perioder. Jeg tror kanskje det kan være en rekord, sier Ole A. Bachke. Han har sans for rekorder, 67-åringen som snart fyller 68.
- Representantskapet er foreningens øverste myndighet. Det er der de viktigste avgjørelser treffes.
- Nå trapper du altså ned?
- Ja, jeg har som sagt allerede startet med det. Jeg bruker tid til å reise og til mer hytteliv på Hvaler og på Gålå, forlengede ferier. Jeg har redusert arbeidsinnsatsen en god del. Kommer senere på kontoret, går tidligere hjem og unner meg lengre weekender. Mitt mål er etter hvert å få helgene til å møtes. Jeg skal bruke mer tid på friluftsliv, det har jeg vært glad i hele livet. Mine foreldre var ivrige og tok oss barna med på alt. Fotturer, skiturer, rypejakt og fiske i både ferskvann og saltvann.
Det er lenge siden Ole A. Bachke forlot bygatene og fikk seg hus øverst i det som nå er Ready-land. Orreveien er en utmerket adresse for en friluftselsker. Den ligger rett bak Holmenkollbakken og har Nordmarka som nærmeste nabo.
Hytte ved sjøen, hytte på fjellet og villa i Åsen. Ja, det lar seg vel høre.
- Jeg kan forsikre deg om at stedene er enkle, uten strøm eller innlagt vann og kloakk. Det er slik vi gjerne vil ha det. Huset er faktisk også nøkternt i forhold til hva området er kjent for. Jeg fikk overta en tomt i familien etter min bestefar som kjøpte den på 1920-tallet for å hjelpe en advokatkollega som hadde problemer med å få avsluttet et bo fordi tomten den gang ikke lot seg selge. Den lå jo ute i ødemarken.
- Når har Ole A. Bachke det aller best?
- Jeg har sett at du har spurt både Hans Stenberg-Nilsen og Helge Jakob Kolrud om det samme og fått omtrent likelydende svar; fiske og garnrensing på hytta. Jeg har også alltid likt å fiske, men kona foreslo en variant hvis jeg fikk samme spørsmål. At jeg har det best når jeg sitter på terrassen på Hvaler og ser på at hun står på brygga og renser garn.
