- Tiden er forbi da det var lov å si at man ikke forsto klima-effektene

Dette innlegget har først blitt publisert som leder i Lov og Rett med tittelen «Det motsatte av dugnad».

Morgendagen blir aldri som gårsdagen. Covid-19-pandemien gir oss en forsmak på hva det kan bety. Den ga kloden en pustepause, men ekspertene spår fortsatt 2,3 grader høyere global snittemperatur i 2100, om det ikke straks tas store grep. Virkningene vil komme lenge før, som hetebølger, skogbranner og oversvømmelser ingen kan kontrollere, og migrasjoner det ikke er nok piggtråd i verden til å stanse. Og mye mer.

De tidlige effektene for Norge vil bli økonomiske. Vi er forhåpentligvis i siste akt i verdenskrigen mot klimaet, der fossilt brensel har vært et våpen og vi profitører.

EU har store ting på gang med sin taksonomi og grønne aksjonsplaner. Alt som ikke er bærekraftig, skal bort innen 2050. CO2-utslippene skal reduseres med 55–60 prosent til 2030, mye handler om overgang til fornybar energi. Etterspørselen etter olje og gass vil falle. Prisnedgangen forsterkes når mange vil selge oljen sin før det er for sent.

- Prosjekter kan gå med tap og likevel være lønnsomme

Noen motarbeider det grønne skiftet av geopolitiske årsaker eller mangel på alternativer, eller fordi de er fanget i særinteressenes spill. I dugnadens tid, med avlyst Holmenkollstafett som bakteppe, fikk vi det en skatteadvokat kalte vårens vakreste eventyr – oljelobbyen fikk opphevet de siste økonomiske lover i Nordsjøen.

Mens andre næringsdrivende må bære tapene sine selv, får oljebransjen tilbake 88 prosent i kontanter fra staten, men beholder 22 prosent av overskuddet om veddemålet på fremtidens oljepris går hjem.

Prosjektene kan da gå med 40 prosent tap og likevel være lønnsomme, for dem. Da er det lettere å være prisoptimist. Dette er ikke vanlige skattelettelser, det er grunnrenten for fellesskapets olje som pøses tilbake i industrien. Det ble snakket om 150 milliarder i året. Hvor mye det blir, avhenger blant annet av hva Olje- og energidepartementet godkjenner av nye prosjekter.

- Klimakampen er global

Mens EU skal bruke tiåret til omstilling, kjører vi altså på som før. Det gir bedre balanse i regnskapene om vi satser stort og internasjonalt på fornybar energi og ressursøkonomisering. Vi har kapitalen, teknologien og kunnskapene til å gi verden det den trenger, og spare den for det den ikke trenger mer av.

Det som er igjen av petroleum på sokkelen tilsvarer 19.000 millioner tonn CO2. Det er mer enn utslippene fra vår eksport av olje og gass til nå og tolv ganger nasjonale utslipp siden 1990. Langskip-prosjektet til 15 milliarder handler om å fange 400.000 tonn i året, for å sette dette i perspektiv.

Å fokusere på nasjonale utslipp er å melde seg ut av klima-kampen, som er global. Norge er et lite land, men med stort klimaavtrykk. For en gangs skyld kan vi bidra mye i den ene eller andre retningen.

- Et offentlig apparat uten tilstrekkelig motstandsevne

Det er ikke samfunnsøkonomisk forsvarlig å bygge ut flere felter, selv med dagens oljepriser. Jeg er skeptisk til argumentet om at vi må subsidiere oljenæringen fordi den skal stå for det grønne skiftet om noen år, når sokkelen er tømt. Det er mer enn seismikkskip og borerigger som er «stranded assets» i solnedgang. Vi må være på vakt mot de som ber om penger for å redde egne investeringer og privilegier.

Jeg frykter at oljelobbyen møter et offentlig apparat uten tilstrekkelig motstandsevne, som ikke tar inn over seg kapitalens evige jakt på «bail-out», gratispenger og opsjoner uten reell nedside. Det er lett å overse økonomiske «Kodak moments», og ikke innse når et nasjonalt eventyr bør få en verdig siste akt.

Det handler også om uheldige trekk i det politiske spillet inn mot neste års valg. Et godt demokrati må forstå sine svake sider, og viktigheten av uavhengige analyser og juridiske rammer.

- Meningsløs elektrifisering av sokkelen

Det gjelder også for milliardstøtte til en klimamessig meningsløs elektrifisering av sokkelen forurenserne ikke vil betale for selv. De som mener at 200 meter høye vindmøller på dypt vann vil bli en god eksportvare når det allerede finnes billigere alternativer, kan da satse egne penger?

Det samme gjelder for subsidier til karbonfangst og blå hydrogen. Hvor mye substans har planene, hvem tjener på dem, og hva får fellesskapet igjen annet enn en eventuell godfølelse fra en grønn pekefinger på brune hender?

Reven kan kanskje ikke klandres for å gå amok i hønsegården når bonden sover. Noen må ta ansvar når informasjonen blir selektiv, presset stort og det enkleste er å dele ut penger. Det stiller krav til de som skal holde finansiell orden, sikre god og uavhengig saksbehandling og vokte konstitusjonelle og andre paragrafer.

Det eneste utfallet jeg er sikker på, er at historiens dom blir nådeløs. Tiden er forbi da det var lov å si at man ikke forsto klima-effektene og den økonomiske risikoen i normalunntakstilstanden.

Kilde: Lov og Rett (10 / 2020 volum 59). Publisert med forfatterens tillatelse.