- Noen sier de vil snakke med mammaen min

Arnhild Skretting leder Advokatfirma Skretting. Der begynte datteren Solveig som advokatfullmektig i 2018. I november i fjor fikk hun bevilling, og ble en av Rogalands yngste kvinnelige advokater noensinne.

– Nå i dagens samfunn tenker vi at vi er blitt ganske likestilt. Likevel fikk vi forespørslene om «hvordan skal det gå?» og om ikke følelsene ville komme i veien, forteller Arnhild Skretting.

Som et ledd i opplæringen til prosedyreadvokat i firmaet er de nyansatte først med for å se og lære. Så gjennomfører de saker hvor Arnhild Skretting er med som bisitter, før de unge tar sakene alene. Da Solveig Skretting hadde med seg sjefen sin på sak, kommenterte motparten at hun satt og «fikk notater av mammaen sin».

– Jeg har merket det når noen ringer også, sier Solveig Skretting.

– Noen sier at «da skal jeg snakke med mamma’n din». Da spør jeg gjerne: «Skal du snakke med min kollega Arnhild Skretting?»

– Det kan hende at vi burde vært forberedt, innrømmer de to. – Men vi hadde ikke forventet dette i dag.

Bestemt på å løfte frem unge kvinner

– Hva er den største utfordringen ved å jobbe som advokat i Stavanger?

– Det klarer vi ikke å finne noe godt svar på.

– Og det morsomste?

– Sakførerforeningen har sitt julebord en gang i året. Der møtes advokater, dommere, politiadvokater og nemndledere. Derfra har det utviklet seg et godt miljø. Det som kjennetegner Rogaland, er at vi snakker fint om hverandre, bygger hverandre opp og stiller opp for hverandre. Vi vil hverandre vel, sier Arnhild.

Solveig er enig, og synes miljøet er godt blant de unge advokatene i byen.

– Kan dere trekke frem en utviklingstrend som preger kontoret deres nå?

– At vi ansetter flere og flere unge kvinner. Vi er jo et lite kontor, og foreløpig er vi bare kvinner. Vi har også hatt kvinner innom som har vært i andre firmaer, men som har kommet hit fordi de trenger prosedyreerfaring. Det er blitt en greie for meg å løfte frem kvinnelige advokater. Desto mer jeg leser i Advokatbladet om menn og partnere, desto mer bestemt er jeg på å løfte frem flinke kvinner. At de er så underrepresentert i de store firmaene, er en skam for vår stand, sier Arnhild.

– Den største saken dere har jobbet med det siste året, hva handlet den om?

- Barnefordeling. Jeg jobber spesielt med likestilling mellom fedre og mødre i barnefordelingssaker. Spesielt for små barn ligger det en føring nå om at mødre er hovedomsorgsgivere nesten uansett, og det er en utvikling som er urovekkende å se, sier Solveig.

Ber Stortinget om å rydde opp i barnevernloven

– Hvilken lov bør endres fortest mulig, og hvorfor?

– Barneloven. Foreldre må likestilles slik at delt fast bosted blir lovens hovedregel, etter mal fra delt foreldreansvar. Så bør heller domstolene avgjøre dersom det skal være unntak i disse hovedreglene, mener Solveig.

Arnhild mener at barnevernloven må komme i tråd med menneskerettighetene, spesielt §§ 4-16 om oppfølgning av foreldrene, og § 4-19 om samvær.

- Loven ser grei ut, men forarbeidene sier at vi skal fortsette som før. Det ser ut som regjeringsadvokaten tenker at dersom vi bare sitter rolig i båten, så vil trykket fra Strasbourg gå over. Her er det den lovgivende forsamlingen som må rydde opp. Stortinget må på banen, sier Solveig.

– Det neste er at vi må få inn i straffeloven at sex uten samtykke er voldtekt. Vi må komme på lik linje med nabolandene våre. Og så fri rettshjelp: Det er blitt et stort samfunnsproblem at man lager et system med mer og mer utenforskap, og at stadig flere faller utenfor fri rettshjelp-ordningen. Advokatene må være de som sier fra med tydelig stemme, sier hun.

– Bruker dere noen digitale verktøy som gjør jobben deres enklere, og som andre advokater kan ha nytte av å kjenne til?

– Vi fokuserer mye på markedsføring på Facebook med en egen gruppe der. Ofte får vi veldig god respons, spesielt på de innleggene som vår sjef skriver. Vi har fått klienter fra rundt i landet på bakgrunn av den markedsføringen, sier Solveig.

– Hva er mer komplisert med å være advokat i dag sammenlignet med da du begynte i yrket?

- Teknologien. Hadde jeg ikke hatt de unge, hadde jeg falt av lasset, sier Arnhild.

- Jeg har opplevd noen som tenker at «du har ikke den erfaringen, du som er så ung». Nå som det står «advokat» i stedet for «advokatfullmektig», merker jeg ikke like mye til det, sier Solveig.

- De store overtar

– Er det utviklingstrekk i advokatyrket som dere er kritiske til?

– Det jeg ikke liker, er disse store gigantkontorene. Store, sentraliserte advokatkontorer som overtar hele det juridiske markedet, i stedet for små kontorer nært der folk bor, og i forlengelsen av det: Digitaliseringen som gjør at vi mister mye av nærheten og bistanden direkte fra advokat. Det blir kvantitet over kvalitet, svarer de begge.

– Og trekk dere synes er positive?

Solveig: – Menneskerettigheter og de klare signalene som kommer fra Strasbourg, der vi merker at dommerne legger mer vekt på menneskerettigheter i både barneverns- og barnefordelingssaker.

Arnhild: – Og dessuten Jens Johan Hjort og Hans Petter Graver som sto som bautaer og protesterte da regjeringen ønsket å innføre koronaloven. Vernet av rettsstaten er viktig i krisetider, og her sto advokatene våre som lysende forbilder.

– En bok som har vært formende?

Solveig: – Kafkas «Prosessen». Den hadde jeg oppgave om på videregående, husker jeg. Jeg jobber mye med forsvar i straffesaker. Det å møte et system uten bistand og det å føle seg alene i det store systemet, er noe boken tar opp. Det å bli siktet uten å vite hva som er grunnlaget. Vi ser i yrket vårt at klienter med en annen etnisitet hentes inn av politiet uten å vite hvorfor, og at barn blir avhørt på språk de ikke kan.

Arnhild: – Det nytter ikke med annet når du er vokst opp på Jæren: Jeg hadde lest min bibel fra perm til perm før jeg var ti år. Det var to ting vi leste i vårt hjem: Bibelen og partiprogrammet til Senterpartiet. Det har formet meg på alt om menneskeverd og hvordan du møter mennesker. Da jeg ble eldre, leste jeg «Idioten» av Dostojevskij. Det er litt av det samme: Menneskeverd, nestekjærlighet og alltid å se det beste i folk, uansett hvordan de er.