Nikolai K. Winge: Kongens gullgutt

Publisert
Medaljen er også en honnør til Hans Christian Bugge som har bygd opp miljøretten i løpet av sin tid som professor, sier Nikolai Winge.
Medaljen er også en honnør til Hans Christian Bugge som har bygd opp miljøretten i løpet av sin tid som professor, sier Nikolai Winge.

Nikolai K. Winge fikk i høst tildelt Kongens gullmedalje for sitt arbeid på miljørettens område. En mulighet til både å bedrive jus, og å kjempe for en god sak, sier Winge fornøyd.

H.M. Kongens gullmedalje tildeles en fremragende, yngre forsker for et vitenskapelig arbeid bedømt ved Universitetet i Oslo. Arbeidet må være anerkjent som et virksomt bidrag til fagfeltets forskningslitteratur.

29-åringens doktoravhandling «Kampen om arealene» imponerte nok til å få audiens med kongen.

– I min samtale med kongen skal jeg fremheve hvordan miljøretten har gått fra å være et marginalt fag, til å bli et viktig satsingsområde både i akademia og i de store forretningsadvokatfirmaene, som nå oppretter egne naturressursgrupper, sier Winge.

Winge er glødende opptatt av miljørett, og snakker både på inn- og utpust. Han jobber tydeligvis like fort som han snakker. På få år har han rukket å bli tobarnsfar, skrevet et par bøker, fullført en doktorgradsavhandling og blitt førsteamanuensis i miljørett på Ås. Veien dit har imidlertid ikke vært smertefri.

– Kona var ikke særlig glad for at jeg skrev doktorgradsavhandling gjennom to svangerskap og barselperioder, og veilederen min var ikke akkurat begeistret for at jeg ble far to ganger under doktorgradsarbeidet, sier Winge. Kritikken har imidlertid ikke glidd helt inn. I sommer har han sittet og skrevet en bok om konsekvensutredninger. I tillegg jobber han med en veileder om strandsoneforvaltning som skal stramme inn byråkratenes praksis. Utenlandsferier har han rett og slett aldri hatt.

– Jeg har forsømt en del ting, til fordel for universitetet. Men jeg er i bunn og grunn en familiemann og drar heller på skogstur med familien enn en tur på byn’, for å si det sånn, sier han.

Vit.ass – hva er det?

Egentlig ville han skrive om strafferett, men så dumpet det en mail ned i den digitale postkassen. Det var fakultetet som gratulerte med den gode karakteren, og spurte om jeg ville søke på en vit.ass-stilling. Jeg ante ikke hva en vit.ass gjorde, men trykket reply og tastet inn «jeg søker herved vit.ass-stillingen». Noe senere ringte Hans Christian Bugge meg og lurte på om jeg hadde noe forhold til miljøretten. Det hadde jeg jo ikke, ut over at min mor var medlem i Naturvernforbundet, smiler Winge.

Winge fikk stipend på 130.000 skattefrie kroner for å skrive om vindkraft. Det gjorde han med begeistring, inntil Kirsti Strøm Bull dro ham med seg på flere reiser til Nord-Norge. Der oppdaget han at saken har flere sider..

– Fra å skrive om hvordan man skulle bygge ut mest mulig vindkraft, endret jeg perspektiv , og begynte å skrive om hvordan andre ble påvirket av utbyggingen. Om samers rettigheter og fugledød, sier Winge.

Dermed gjorde han seg upopulær hos energimyndighetene. Fra å ha samarbeidet tett med NVE, ble samarbeidet noe kjøligere.. Olje- og energidepartementet ved ekspedisjonssjef Per Håkon Høisveen sendte til og med ut en pressemelding der han tok sterk avstand fra hans synspunkter, og hevdet at «Winge er på ville veier». Det ga Winge naturlig nok bare blod på tann.

– Jeg forstod at jeg hadde truffet en nerve, når departementet kunne sende ut en slik pressemelding på bakgrunn av noe en student skrev. Det inspirerte meg til å fortsette. Da skjønte jeg at miljøretten var kjempespennende, og et sted jeg kunne utgjøre en forskjell, , sier Winge.

Også selve miljøvernministeren ble provosert da Winge i innlegget i Bergens Tidende mente at miljøvernministeren ikke hadde hjemler til å tillate kraftutbyggingen i vest, og at han rett og slett brøt loven da han sa ja til å legge en kraftlinje gjennom Sørdalen naturreservat. Man må oppheve fredningen først, mente Winge.

– Når miljøvernministeren gang på gang jobber mot miljøhensyn, er det en vanskelig jobb å kjempe for miljøretten, sier Winge.

– Det handler i bunn og grunn om hvorvidt de ulike forvaltningsorganene samarbeider, eller om de jobber mot hverandre. Om de jobber mot hverandre, vinner den sterkeste, og det er alltid den som har mest penger. Man kan ikke avveie naturvern mot økonomi, det er en umulig kamp å vinne, slik rettstilstanden er i dag. Lovverket fokuserer på ett og ett tiltak, og gir dispensasjon etter skjønn. Etter 40 år er 75 % av Oslofjorden utilgjengelig for folk flest. Utfordringen er å se de samlede konsekvensene, sier Winge.

Udemokratisk

Med ulne juridiske rammer for forvaltningen, vil pengesterke aktører og privatpersoner få fordeler som vanlige folk ikke har.. En mild form for korrupsjon, mener Winge.

– Vi ser gang på gang at rike mennesker får dispensasjon fra verneplaner og arealplaner ved å bygge fotballbaner, kulturparker eller andre gode tiltak. Det skaper et klasseskille som ingen er tjent med på sikt. Denne typen hestehandel gjør at enkelte gir gaver under forventning om at de skal få tillatelse til å bygge ut ved neste korsvei. Ringnes ville neppe fått tillatelse til å bygge gondolbane uten å ha gitt kommunen 300 millioner til å bygge skulpturpark. I kommuner uten eiendomsskatt ser man at vindkraftutbyggerne tilbyr kommunen 1 % av omsetningen mot at de skal få utbyggingstillatelse. Etisk er det problematisk at noen får noe som andre ikke ville fått, sier Winge, som retter nok et spark mot feltets politiske ledelse.

Ville filmes

Som stipendiat fikk Winge spørsmål om hvorvidt han kunne ta over forelesningene i miljørett på Ås. Forelesningene til Winge følges ofte av flere hundre. Allerede første året ble han nominert til den beste foreleseren to ganger – en foreleser som var jevngammel med studentene.

– Jeg legger mye innsats i undervisningen, og ba selv om å bli filmet mens jeg holdt forelesning. Det var jo tøft å se seg selv, men systemet man har i dag, med tilbakemeldingsskjema fra studentene, er enda verre. De legger jo ingenting i mellom. «Elendig foreleser», skriver de. Jeg kjenner professorer som ikke orker å forelese på grunn av dårlige tilbakemeldinger. Saken er at jusstudentene er kjempeflinke. De har lest alt stoffet før forelesningen, og da vil de ha noe annet enn det som står i boka. De vil ha anekdoter og sammenhenger, sier Winge som heller ikke er fornøyd med lærebøkene, og som sammen med Kirsti Strøm Bull skrev boka «Fast eiendoms rettsforhold – kort og godt», en innføringsbok med noe så uhørt som illustrasjoner.

– Mamma tegnet, og det var mange som var kritiske til bruk av illustrasjoner. Det hørte ikke til i en jusbok. Men, studentene elsket det. Problemet er at alle lærebøker er skrevet for målgruppen advokater, dommere og studenter. Det er håpløst for jusstudentene, sier Winge.

– Så, det er ikke vanskelig å få studentene engasjert i miljørett?

– Ofte spør folk «er ikke dette bare politikk». Da svarer jeg at jo, det kan de si, men det er jusen som er rammen for politikken. Lovverket må være tilstrekkelig presist for å hindre at politikken blir overstyrende. Særlig gjelder dette i de sakene der byråkratene bestemmer. Uten rammer åpner man opp for alt for mye fritt skjønn, sier Winge.

– Med grunnlovsjubileum og ny grunnlov er det kanskje tid for å minne om at dette jo også er en del av grunnloven.

– Tja, men det har jeg liten tro på. Den grunnlovsparagrafen er bare blitt en politisk fanesak. Derimot ser vi at EU-retten kommer mer og mer inn, og setter detaljerte krav. Det er en lovgivningsteknikk vi ikke er vant med i Norge, og EU-retten kommer inn på stadig flere områder som berører miljøretten. Den massive mengden med direktiver er også et dilemma. For, skal noen byråkrater i Brussel sitte og bestemme hvilken vannkvalitet man skal ha i Bodø?

– Bedre å bli styrt fra Oslo, med andre ord?

– Jeg synes det er problematisk rent demokratisk at lovutredningene stort sett blir vedtatt som norsk lov, og de som leder utvalgene stort sett alltid er professorer fra Oslo vest. Da kan man stille spørsmål ved hvor demokratiske lovprosessene våre egentlig er. Miljø- og reguleringsrett driver man dessuten nesten bare med på Ås. Mens jusstudentene i Oslo får seks timer opplæring, har elevene på Ås et helt år med miljørett. Det er en fallitterklæring at fakultetet i Oslo ikke klarer å få disse fagene mer inn i studiet. Pensum for jusstudiet er alt for personavhengig. Når en person som har vært viktig på et område går av med pensjon, ser man ofte at hele faget faller ut, sier Winge.

Tid til familie

Han tror ikke han kunne tenke seg å gå over til advokatbransjen. Ikke bare fordi akademia gir mulighet til å tenke lange tanker, men etter å ha vært trainee i et av de store firmaene, la han tanken om å bli advokat på is.

– I min situasjon, med to små barn, ønsker jeg ikke å være en del av det racet som advokatkarriere er. Det er krevende når to mennesker kjører fulle karriereløp samtidig som man har barn. Advokatfirmaene ligger et stykke bak når det gjelder å tilpasse arbeidsforholdene til en barnefamilie sier Winge.

Powered by Labrador CMS