Intervjuet ble foretatt i 2012
Slugger om advokater
Niels Christian Geelmuyden har profilert utallige advokater. Det har ikke alltid gått like bra. En gang ble han slått i løpet av intervjuet. Hele tre ganger, faktisk.
Etter en hel time på restaurant med Niels Christian Geelmuyden var det på tide å pakke sammen og sette kursen hjemover, noe Geelmuyden ikke var helt enig i.
– Har du ikke med deg noen spørsmål? spør Geelmuyden høflig.
– Du synes ikke jeg har stilt deg noen spørsmål den siste timen?
– Jeg pleier å ha med meg et ark med 14-15 spørsmål selv. Jeg trodde ikke du hadde begynt på spørsmålene dine, og ville ikke være uhøflig å avbryte deg. Og, nå er bussen gått, sa Geelmuyden.
Så da var det bare å sette seg godt tilbake igjen. Geelmuyden sier selv at journalistvirksomheten har vært en stor del av hans sosiale omgang. Nå blir han mer og mer brukt som foredragsholder, og møter titalls, kanskje hundretalls mennesker på en og samme kveld. Det gir en boost. Så mye at han vurderer å skifte retning.
– Som journalist sitter man mye alene. Jeg hører sjelden noe etter at et intervju er satt på trykk. Jeg antar de som blir profilert hører noe, men hos meg er det stille. Å holde foredrag for mange mennesker og få utrolig mange, positive tilbakemeldinger gir energi, sier 52-åringen.
15 advokater
Før jul lanserer han en bok med 15 av sine advokatportretter. De fleste er omarbeidede versjoner av profiler han har hatt i Kapital og andre magasiner, men intervjuet med Berit-Reiss Andersen er aldri publisert andre steder. Advokatforeningen har støttet prosjektet økonomisk, men avstått fra legge seg bort i portrettenes form og innhold.
– De har ikke vært noe krangling. Jeg har tatt imot noen innspill, men ikke mer enn det, forsikrer han.
– Dessuten trengte jeg mye opplæring, legger han til.
– Opplæring?
– Ja, som ikke-jurister flest tenkte jeg at statsadvokater er like mye advokater som de andre. Jeg tenkte at både anklagere og forsvarere burde inkluderes i samlingen. De måtte forklare det til meg tre ganger at man måtte ha en klient for å være en advokat, sier Geelmuyden.
Beslektet yrke
Han fikk ideen etter å ha samlet advokatportetter som vedlegg i et skjermbrev datteren. Hun studerer jus, og han ville sende henne advokatintervjuene sine. Det ble 25 stykker. 5-6 av intervjuene i boken er fra det siste året. Han lar seg med andre ord ikke skremme så lett. Tålmodigheten bunner i en forståelse for advokatyrket.
– Jeg føler meg litt beslektet med advokatene. Ord er et viktig virkemiddel for dem, som for meg. Jeg prøver å vise den andre versjonen av folk, og også advokatene prøver å vise den andre siden av en sak. Jeg føler jeg forstår advokatene, og portrettene er verken en entydig fordømmelse, eller en entydig hyllest tid dem. Advokatyrket er nok et av de yrkene jeg kunne ha drevet med selv. Egentlig føler jeg meg stadig mindre beslektet med journalistene. De har blitt en del av eliten, og journalistene svikter sin viktigste rolle ved ikke å gi de avmektige en stemme. En del advokater tar fremdeles dette ansvaret. Jeg identifiserer meg mer med Tor-Erling Staff enn med Bettina Banoun, for å si det slik, sier Geelmuyden.
– Du føler deg beslektet med advokatene, men liker du dem egentlig?
– Jeg har trodd at advokater må være retthaverske og like å krangle. For en del av dem stemmer det nok. De fleste har hatt en dragning mot dramatikken. De har tidlig i livet tatt på seg en rolle, på teater eller film. De har opptrådt som andre og høstet applaus. Jeg tror nok man må være glad i skuespill for å være en god advokat. Samtidig drives jo folk av ulike ting. Noen drives av penger, og jeg lurer på hvorfor de heller ikke vil betjene de som trenger advokat, men som ikke har penger å betale med. Halvparten av verdens advokater bor i USA, og det viser hvor mye penger styrer bransjen. Det undergraver moral og etikk når folk tror at alt som ikke er forbudt, er lov. Dette blir en ond sirkel, der man til stadighet må lage flere lover, som igjen tilsidesetter folks egen etikk. Det er regelvelde og paragrafer som undergraver rettsfølelsen. Dette er en vestlig måte å tenke på. Av 10 bibelske bud er 8 forbud, mens av koranens fem bud er det ingen forbud. De sier heller noe om hva man bør gjøre, sier Geelmuyden engasjert.
– Er det mange som blir sure på deg, når de ser hva som kommer på trykk?
– De fleste oppfatter meg som hyggelig, og blir kanskje litt overrasket. Jeg stiller faktisk de spørsmålene som står på trykk, men i en avvæpnende tone. Det er en fordel at mange av objektene er fortrolige med formen. Jeg har et annet handlingsrom nå, enn hva jeg hadde i begynnelsen. Jeg bestreber meg alltid på å gjengi det beste av det som sies, selv om jeg er uenig. Skal jeg være sjofel, er det i spørsmålsstillingen eller kommentarene mine. Det sjofleste er å gjengi bare sludderet av det som sies, sier Geelmuyden.
– Sender du ting til sitatsjekk, selv om du bruker båndopptaker?
– Ja, det gjør jeg. Med en kommentar om at jeg håper de drar kjensel på noen av sine egne sitater. De fleste ser at det jeg driver med er ærbødig harselering, og at jeg faktisk har tatt folk alvorlig ved å ha gjort hjemmeleksene mine. Da får jeg større rom å jobbe på. Nils Johan Ringdal sa at han følte seg behandlet som en tekst. Det kan jo bli litt for mye forarbeid. Selv om mange er fortrolig med formen min, så har det jo vært knuter på tråden. Eller, for å si det som det er; det har jo vært bråk! Tinius Nagell-Erichsen avbrøt ferien, kjørte hjem til meg og brettet ut 60 krav på panseret til Mercedesen. John Fredriksen hadde med seg en egen advokat på intervjuet – og tre advokater under gjennomgangen av intervjuet. Han følte seg fremstilt som en sjørøver. Det satt han vel egentlig også i fengsel for, men det hadde folk glemt. Jeg la vekt på det, og sa i intervjuet at det overrasket meg at han ikke hadde en krok istedenfor en hånd, ler Geelmuyden.
– Jenker du deg etter innvendingene deres?
– Ganske mye når det kommer til deres egne sitater, Ganske lite når det gjelder mine egne kommentarer. Blir det for ille har jeg gjort leseren oppmerksom på at partene i ettertid er enige i at intervjuet forløp slik eller slik. De fortjener jo å få vite sannheten…
Hett med Staff
Ikke alle intervjuer går rolig for seg. Geelmuyden hevder at Tor-Erling Staff slo ham tre ganger i løpet av et intervju. Etter å ha slått ham to ganger, mente Staff at han like gjerne kunne slå en tredje. En røverhistorie, eller?
– Ja, det er sant. Men, det var ikke så hardt. Mer som kjærtegn å regne. Han tok også kvelertak, men det var heller ikke så hardt. Mer som dulting, egentlig. Jeg ble ikke skadet, med unntak av slaget i oppgangen, som gjorde at jeg falt litt hardt mot kontordøren til et annet advokatfirma, sier Geelmuyden.
– Kan det være at folk blir irriterte fordi du er en dårlig lytter?
– Jeg pleier å skylde på at jeg er døv på det ene øret, men det er en tynn unnskyldning. Det er vel heller slik at jeg har selektiv hukommelse. Når Libe Rieber-Mohn eller Bettina Banoun begynner å snakke om det de kan; faget sitt, da faller jeg raskt fra. Det er som å høre på værmeldingen, sier Geelmuyden.
– Er det noe du angrer på?
– Jeg angrer på enkelte portretter og passasjer, men ikke på noen av advokatportrettene. Boka om Børre Knudsen ga meg enorm motstand. At jeg skulle skrive godt om Børre Knudsen, hat-objekt nummer en i Norge, var uforståelig for alle. Det lukket nok mange dører for meg. Men, det er vel ikke noe jeg angrer på. Om jeg skal dra frem noe, så må det være kronikken i Aftenposten, som jeg skrev da jeg var nyresyk og deprimert. Det skulle jeg aldri skrevet. I denne fremsto jeg som en sutrepave, og sutrepaver har forståelig nok enda færre tilhengere enn ekte paver.. Særlig det at jeg klagde over å aldri bli invitert på Aschehougs hagefest. Det skulle jeg aldri ha skrevet, sier Geelmuyden.
– Det er jo drøyt å klage over at du aldri blir utgitt, og så er du på din 27. bok…
– Jeg har aldri klaget over ikke å bli utgitt. Derimot har jeg klaget over at 26 av mine bøker er blitt avvist fra innkjøpsordningen til norske biblioteker. Kombinert med avslag på alle søknader om prosjekt- og arbeidsstipend, brast demningen for meg på kronikkplass i 2006. Bøkene jeg har gitt ut har stort sett vært underskuddsforetak, og det er jo stort sett bare portrettene i bokform. Det er vel ingen som har solgt mer enn tusen eksemplarer. Det er en stygg side av kapitalismen, dette – at det du tjener best på i livet er på grensen av din egen integritet. Det er ingen sammenheng mellom kvalitet og pris. Noe av det viktigste du gjør i livet, gjør du gratis, sier Geelmuyden og legger til at han iblant har problemer med å tro på betydningen av det jeg gjør.
– Men, du må jo ha hatt det veldig moro på veien?
– Jeg har jo ikke gått journalisthøyskolen, og kan jo egentlig ikke faget. Jeg bryter alle regler, og har intervjuet min bror, min sjef og min barndomsvenn. Ikke er jeg profesjonell i møtet med intervjuobjektene, heller. Jeg skulle intervjue en kvinnelig advokat samme dag som jeg måtte kjøre min kreftsyke mor til radiumhospitalet. Det fortalte jeg advokaten, og historien åpnet for noe som skjedde i hennes eget liv. Det endte med at begge satt og gråt. Plutselig ser du personen i et nytt lys. Selv fotografen begynte å fortelle fra sitt liv i bilen tilbake fra intervjuet, sier Geelmuyden.
– Du har med andre ord mange talenter å spille på, akademisk utdannelse og befalsutdannelse. Her er det store muligheter til å gjøre noe annet enn å intervjue makta.
–La oss si det slik at jeg har feilet meg til det stedet jeg er i dag. Min første jobb var hos Burston-Marsteller. Da var det jappetid på sitt verste, og jeg skulle lage slagord for Coca Cola som jubilerte. Mitt forslag var «100 år og smaken i ryggen». Det likte de ikke. Da jeg leverte hovedoppgaven min sa sensorene at det var godt skrevet, men at det ikke hadde så mye med vitenskap å gjøre. Det var god karriereveiledning. Jeg søkte meg også inn i diplomatkorpset, og det var virkelig dårlig selvinnsikt. I alle år etterpå er det jo nettopp det motsatte av diplomati, som jeg har drevet med. Det er jo gjenkjennbart i forhold til advokatyrket. Man tar stilling, og vil heller hate eller elske, enn å ha et likegyldig forhold. Jeg har fått kritikk en del ganger, som virkelig har hjulpet. Kritikk er jo det egentlige vennskap. Men, jeg er blitt snillere med tiden, bedyrer han.
Anslag
Når det igjen er tid for bussen til Tjøme, er vi endelig på vei hjem. Før jeg går er det han som stiller meg et spørsmål.
– Hvor mange anslag har du?
– Anslag? Jeg jobber ikke etter anslag, men «skriv hvor mye man lyster»-prinsippet.
– Jaha? Det siste året mitt har alle mine intervjuer vært på 24.000 anslag, sier Geelmuyden.
– En krone per anslag?
– Javisst. Det er nesten blitt en tvangstanke. Sier Geelmuyden. På anslag 1828.
BT: Niels Christian Geelmuyden har ertet på seg Gro Harlem Brundtland, Tinius Nagell-Erichsen, John Fredriksen og Tor Erling Staff. Blant noen. Nå gir han ut 15 advokatportretter sammen med Advokatforeningen, til glede for de fleste.