– «Rule of law» erstattes av «Rule of force»

På Rettssikkerhetskonferansen, som ble arrangert av Juristforbundet i slutten av september, var Arnfinn Bårdsen invitert til å holde et innlegg i anledning av at menneskerettighetskonvensjonen i år feirer 75-årsjubileum.

Bårdsen er visepresident i Den europeiske menneskerettsdomstolen i Strasbourg.

– Dette er en tid med store og sammensatte prøvelser. Vi har en eskalerende geopolitisk spenning med hensyn til krig, miljøkrise, migrasjon og utvikling innenfor teknologi. En må kunne si at vi har et påtrengende behov for bærekraftige demokratiske beslutningsprosesser og forpliktende internasjonalt samarbeid, sa Bårdsen.

Samtidig er det tendenser til at tilliten til nettopp disse institusjonene svekkes, påpekte han.

– Den internasjonale rettsordenen og respekten for den forvitrer. «Rule of law» fortrenges av «the rule of force». Det er i disse tider vi feirer 75-årsjubileet.

Mye står på spill

Ifølge Bårdsen er det nettopp i slike tider at det er viktig å huske på konvensjonens opprinnelse og formål, og hva som står på spill.

– Da EMK ble åpnet for undertegnelse for 75 år siden, var den et djervt uttrykk for en juridisk humanisme; en ny begynnelse etter barbariet under annen verdenskrig og et bolverk mot totalitarismens tilbakekomst.

Konvensjonen er Europas moralske og juridiske svar på grusomhetene under andre verdenskrig, understrekte han.

– Den gjenspeiler ambisjonene blant Europas etterkrigsledere om at dette aldri måtte ramme oss igjen.

Konvensjonen har over tid blitt omfattende, påpekte Bårdsen.

– Gjennom årene ble EMK ikke bare en av de mest avanserte og effektive internasjonale mekanismene for å håndheve menneskerettighetene, men også et av de mest utviklede og vidtrekkende rettslige reisverk i internasjonal rett overhodet.

140 millioner mistet beskyttelse

Som illustrasjon på samarbeidets omfang viste Bårdsen til at konvensjonen i dag dekker mer enn sju hundre millioner mennesker i 46 land. I 2024 avgjorde domstolen omkring 37.000 klager. Siden starten er mer enn én million klager behandlet.

Til tross for at konvensjonens hovedformål er fred, er den ikke uvirksom i en krigssituasjon.

– Det er ikke slik at i krig tier retten, eller at konvensjonen settes ut av spill. Domstolen har tvert imot gjentatte ganger bekreftet at selv i situasjoner med internasjonal væpnet konflikt, så fortsetter konvensjonen å gjelde. Da skifter fokuset fra å forhindre krig til å begrense dens grusomheter og stille de ansvarlige til ansvar.

I den forbindelse stiller Russlands fullskalainvasjon av Ukraina seg i en særstilling, mener Bårdsen.

– Russlands invasjon siden 2022 er det største slaget noensinne mot Europarådets ide om konvensjonens verdier og mål. Russland ble suspendert med virkning fra 16. september samme år. Det var uunngåelig. Men med den ulykkelige virkning at mer enn 140 millioner mennesker over natten mistet sin rettsbeskyttelse under konvensjonen.

EU som selvstendig medlem

Gjennom årenes løp har konvensjonens geografiske og politiske dekningsområde blitt utvidet og flere prosessuelle endringer har funnet sted.

Den seneste endringen er protokoll 16, som gir de øverste domstolene i Europa anledning til å be domstolen i Strasbourg om råd, slik norske domstoler kan be om rådgivende uttalelser fra EFTA-domstolen. Men Norge har ennå ikke ratifisert protokollen, påpekte Bårdsen.

– Jeg har notert meg at spørsmålet er reist på nytt fra Høyesterett. Kanskje tiden da er moden, og at 75-årsjubileet til konvensjonen kan være en god anledning.

Et viktig spørsmål fremover blir om EU skal bli et selvstendig medlem av konvensjonen.

– Den neste aktuelle endringen av mer gjennomgripende art vil kunne være at EU tiltrer konvensjonen og aksepterer domstolens jurisdiksjon til å dømme i saker mot unionen selv. Avtalen om en slik tiltredelse er ferdigforhandlet, og den blir med det aller første forelagt EU-domstolen.

Stadig aktuell

Til tross for at konvensjonen til stadighet er under utvikling, ligger de grunnleggende prinsippene fast. Siden vedtakelsen har konvensjonen både utviklet seg og modnet, men kjernen står ifølge Bårdsen fast.

– Konvensjonen var og er fortsatt et instrument for stabilitet gjennom demokrati, menneskerettigheter og rettsstat. Og la det være klart: Vår tids uvær og mørke skyer er ikke et uttrykk for konvensjonens fallitt. Derimot er det en bekreftelse på dens stadige aktualitet. Og det er en alvorlig påminnelse om at arbeidet for rettsstat, demokrati og menneskerettigheter aldri egentlig er over.