Frykter gjenbruk i retten kan føre til mer skriftlig ankebehandling

STOCKHOLM: 

– På den ene siden fungerer det bra, på den andre siden ikke, sier strafferettsadvokat Ghita Hadding Wiberg.

Wiberg er partner i advokatfirmaet KRIM, som ligger et steinkast unna Stockholms stadshus. De siste årene har hun arbeidet med større internasjonale straffesaker med tilknytning til blant annet Rwanda, Iran og Syria.

I Sverige ble gjenbruk av lyd- og bildeopptak i hovrätten innført i 2008. Wiberg, som har jobbet som advokat i over tretti år, forteller at mange var kritiske til ordningen i forkant.

– Mange, særlig advokatene, mente at dette ikke kom til å gå bra. Vi var redde for at rettssikkerheten ville svekkes, og at ordningen ville bli vanskelig å gjennomføre.

– I dag tenker jeg derimot at det har blitt bedre enn vi trodde. Samtidig er det noen sider av ordningen som ikke er helt heldige.

LES OGSÅ: 

Svensk ankebehandling:
- Jussen skal behandles klinisk, uten innblanding av følelser

Svært høy saksmengde

Wiberg mener at ordningen på flere områder er hensiktsmessig og fungerer godt.

– Saksmengden i domstolene er svært høy, særlig når det kommer til straffesakene. Dette fører til at det kan ta to til tre år fra en sak er til behandling i tingsrätten, før den skal opp i hovrätten. I slike tilfeller er opptak positivt med hensyn til at tingrettsbehandlingen er nærmere hendelsen i tid.

Dersom advokatene i forkant av ankebehandlingen mener det er grunnlag for ytterligere utspørring, blir dette også som regel innvilget, påpeker Wiberg.

– Da ordningen ble innført, var hovrätten opprinnelig ganske restriktive med å godkjenne tilleggsutspørringer. Mitt inntrykk er at retten er blitt lempeligere med tiden, og at det i dag er en relativt myk praksis.

– Nyanser går tapt

I motsetning til hva hun fryktet i forkant, er det heller ikke knyttet store tekniske utfordringer til ordningen, forteller Wiberg.

– Opptakene er mye bedre enn det jeg trodde det kom til å bli, både når det kommer til lyd og bilde. Det føles nesten som om vitnet er til stede.

Samtidig innebærer opptakene flere begrensninger, påpeker hun.

– Det er naturligvis forskjell på å spørre ut et vitne i levende live versus å se en forklaring på en skjerm, selv om opptaket har god kvalitet. Man mister mimikk og kroppsspråk – for eksempel er det vanskelig å se at et vitne rødmer.

– Bevisvurderinger er komplekse, og det er mange forhold som skal bedømmes. Hvordan et vitne for eksempel reagerer på et spørsmål, vil kunne være av betydning. Dette fører til at det er nyanser som kan gå tapt når man bare har lyd og bildeopptak.

Sitter ikke sammen

Da ordningen med lyd- og bildeopptak ble innført, ble opptakene fremvist i retten med partene til stede. For å øke effektiviteten blir partene i dag sendt hjem mens retten gjennomgår bevisopptakene, forteller Wiberg.

– Dette opplever jeg som det mest problematiske med hensyn til rettssikkerheten ved dagens ordning. Det handler ikke om at jeg ikke stoler på at dommerne gjør en grundig jobb. Men jeg tror det er viktig at det sikres at rettens aktører har det samme utgangspunktet. Samtidig tror jeg også at alle er litt mer påskrudde når man ser opptakene i fellesskap.

LES OGSÅ: 

Sverige har gjenbrukt opptak i ankesaker i 18 år: - Fungerer veldig bra

Jobben som advokat blir også vanskeligere når opptakene ikke gjennomgås i fellesskap, synes hun.

– Det kan ha gått flere år fra tingsrättens behandling, til saken skal opp i hovrätten. Da husker man kanskje lite av hva som ble sagt under vitneutspørringen og man blir nødt til å høre gjennom en mengde opptak i forbindelse med saksforberedelsene.

– Til en viss grad mener jeg at ordningen innebærer en risiko for at man ikke får ivaretatt klientens interesse på samme måte som tidligere.

Frykter økt skriftlig behandling

I lys av denne utviklingen og den økende saksmengden i domstolen, frykter Wiberg at ankebehandlingen på sikt blir skriftlig.

– Med hensyn til den store saksmengden vi har, tror jeg dessverre at det er retningen vi går i, sukker hun. 

– Det er jeg kritisk til. Jeg forstår at vi skal effektivisere, men vi kan ikke effektivisere for enhver pris. Da velger man å fire på rettssikkerheten, for at systemet skal fungere.