mediedekning av straffesaker

Mener at medietrykk kan svekke bevisverdien

Er det greit at domstolene legger til rette for live-rapportering i store straffesaker? Bør slik rapporteringen kunne forbys? Hva skjer når prinsipper uthules – som at vitner ikke skal vite hva som har foregått i saken? Og bør advokater – og aktorer - i større grad holde kjeft, fremfor å promotere seg selv?

– Vi advokater må ha mot til å takke nei til å kommentere saker i media, sa Mette Yvonne Larsen, her med lagmann Mette Jenssen (til v.) og riksadvokat Jørn Sigurd Maurud.
Publisert

Dette var blant spørsmålene som kom opp da temaet «mediedekningen av rettssaker og læringspunkter for domstolene, advokater og påtalemyndigheten» stod på dagsordenen på Advokatforeningens representantskapsmøte nylig.

Den massive mediedekningen i Høiby-saken, Ingebrigtsen-saken og Solstad offshore-saken er en utfordring ikke bare for domstolene, men også for aktorer, advokater og partene selv, innledet ordstyrer, advokat Lars Berge Andersen, og spurte om det er sånn vi vil ha det.

I panelet satt lagmann Mette Jenssen i Borgarting lagmannsrett, riksadvokat Jørn Sigurd Maurud, og leder i Forsvarergruppen, advokat Mette Yvonne Larsen.

– Offentlighet i retten er en grunnstein i rettsstaten som journalister alltid har benyttet seg av. Transparens er en rettssikkerhetsgaranti, mener vi. Samtidig har medievirkeligheten forandret seg dramatisk på kort tid. Jakten på klikk styrer hvordan enkelte medier jobber, sa lagmann Jenssen.

- Setter viktige hensyn under press

Dagens medieaktivitet under «offentlighetsparaplyen» setter i økende grad andre viktige hensyn under press, mente hun.

– Domstolens hovedoppgave er å ivareta rettssikkerheten, og sørge for forsvarlig gjennomføring av prosessene. Det innebærer at partene skal håndteres med respekt, at de profesjonelle aktørene skal få gode vilkår, og at sakene skal bli best mulig opplyst.

Etterlyser lovhjemmel

Å finne den riktige balansen er krevende, og domstolene prøver seg fortsatt frem, opplyste Jenssen.

– Er det realistisk å tenke at parter og vitner er helt upåvirket av medienes massive tilstedeværelse, kombinert med liverapportering der nesten hvert ord som blir sagt sendes direkte ut på flere digitale plattformer samtidig? En beslektet problemstilling er uthulingen av reglene om rekkefølge som er gitt av hensyn til sakens opplysning, som er ment å redusere risiko for at vitnet tilpasser forklaringen sin, sa Jenssen.

Hun sa seg enig med professor Ragna Aarli ved UiB, som nylig uttalte at lovgiver bør vurdere å innføre en hjemmel som gjør det mulig å forby liverapportering i gitte situasjoner.

- Egne live-soner utfordrer

Domstolene bør dessuten kaste et kritisk blikk på hvordan de tilrettelegger for journalister i de største sakene, ifølge lagmannen.

I enkelte mediesaker har det for eksempel blitt satt av egne soner utenfor rettssalen der mediene kan sende direkte.

– Kan det være at domstolene ved å lage slike «live spots» legger press på de involverte til å gi intervjuer? Hvordan opplever partene denne massive fysiske tilretteleggelsen for media? Kan det føre til at parter føler seg fremmed i egen sak? Kan det oppfattes som at domstolene gir media hovedrollen, og svekke tilliten til oss og våre avgjørelser, spurte hun.

Stas med bilde i blad

Riksadvokat Jørn Sigurd Maurud tror ikke det er mulig å presse «kremen tilbake på tuben».

– Det ville være omtrent like vanskelig som å bli enige om hvordan vi kan få mer effektive straffesaker. Noen advokater har stor glede og utbytte av å markedsføre seg gjennom de sakene de prosederer, og noen statsadvokater synes også det er stas å få bildet i blad. Dette er noen mekanismer som motvirker vår etats grunninnstilling, om er at vi egentlig ikke ønsker å ha mer med media å gjøre enn å bidra til nøktern opplysning av en sak, sa Maurud.

– Medieinteresse i straffesaker er ikke nytt, tenk bare på Orderud-saken, Nokas-saken og 22.juli-saken, sa ordstyrer Lars Berge Andersen, her med Mette Jenssen, Jørn Sigurd Maurud og Mette Yvonne Larsen.

Medieoppmerksomhet kan vanskeliggjøre sakens opplysning, fremholdt han.

– Alle vet jo at når vitner engster seg for å forklare seg, eller tiltalte blir utsatt for en oppmerksomhet som kanskje er verre enn straffen, så vil folk forklare seg annerledes og mer forbeholdent. Så vi må jobbe med å beskytte de som er nødt til å forklare seg.

Skeptisk til lovregulering

Reglene i dag om lukkede dører og referatforbud er lite fleksible, sa han.

– Vi trenger antageligvis noen mer oppdaterte lovbestemmelser for å kunne regulere hvordan disse sakene dekkes. Medietrykket kan bidra til at bevisverdien av forklaringer vi er avhengige av, svekkes. Det er god grunn til å begrense muligheten for at det skjer, sa Maurud.

Men å regulere livesending med en ny lov, var han skeptisk til.

– Å skulle regulere pressens adgang gjennom lov ville være en uheldig utvikling. Presse- og ytringsfrihet er grunnleggende verdier hos oss. Så kanskje problemet heller kan løses gjennom presseetikken.

Store forskjeller

Mette Yvonne Larsen fikk spørsmål om forsvarerne har glede av det store medietrykket.

– Jeg tror det er veldig feil hvis en forsvarer sier at dette har ingen ting med profilering å gjøre, selvfølgelig har det det. Men den største utfordringen i dag er hvem som skal stoppe dette kappløpet. I påtalemyndigheten er det store forskjeller i de ulike distriktene. I Ingebrigtsen-saken gikk aktorene bare rett forbi live-sonene uten å kommentere, mens i Høiby-saken holdt statsadvokaten en meget høy profil, med egen pressekonferanse der tiltalen med mange detaljer ble lagt frem. Det var noe helt nytt for meg.

Som bistandsadvokat i Høiby-saken opplevde hennes klient presseoppbudet og live-spotsene som skremmende, fortalte hun.

Ikke i klientens interesse

Da det ble åpnet for spørsmål fra salen, foreslo advokat Jon Wessel-Aas at forskjellen på redaktørstyrte medier og andre lovfestes.

– Medier som ikke er redaktørstyrte, kan ikke få de samme privilegiene som de som er underlagt Vær Varsom-plakaten og Redaktørplakaten. Hvis vi ikke gjør noe med problemet, kommer vi til å se mer lukkede dører, sa han.

Frode Sulland.

Advokat Frode Sulland sa at han synes «den massive bruken av tilgjengelige mikrofoner fra våre kolleger er et viktig og kritisk punkt».

– I saker med mange fornærmede og mange bistandsadvokater, kan det bli et arsenal av advokater som konkurrerer om oppmerksomhet og markedsføring, men også med feilslåtte analyser om hva som er i klientens interesse. Klienten kan ofte være mye mer interessert i at advokaten ikke skal si noen ting, sa Sulland.

Advokat Trygve Staff var helt enig.

– Som forsvarer er det min helt sikre overbevisning at det bare er aldeles unntaksvis at det er i den siktede eller tiltaltes interesse at advokaten uttaler seg.

Mener mediene bryter barnekonvensjonen

Mette Yvonne Larsen, leder av Forsvarergruppen, grep ordet under programposten «Åpen talerstol» og sa at den største utfordringen med media generelt, er hvordan barn omtales i straffesaker.

– Ifølge FNs barnekonvensjon har barn under 18 år rett til ikke å bli omtalt uten identifiserende opplysninger, men dette brytes hver bidige dag. Vi som advokatprofesjon må ta ansvar og påpeke at det ikke er lov å «oute» barn på den måten som ofte gjøres i mediene, sa hun.

Slik lyder konvensjonsteksten: «Det skal ikke offentliggjøres informasjon som kan føre til identifisering av et barn som har begått lovbrudd, på grunn av stigmatiseringseffekten og mulige konsekvenser for barnets mulighet til å få tilgang til utdanning, arbeid, bolig eller trygghet. Det betyr at offentlige myndigheter bør være svært tilbakeholdne med pressemeldinger om lovbrudd som angivelig er begått av barn, og begrense dem til helt spesielle tilfeller.»

 


Powered by Labrador CMS