- Korttidsutleie er ikke «hotellifisering»

Aida Tesfazion fra Jussformidlingen hevder i Advokatbladet 5. februar at korttidsutleie «forvandler norske hjem til hotell», at useriøse aktører opererer i et «fritt spillerom», og at lovverket ikke lenger henger med.

 Disse påstandene gir et misvisende bilde av både definisjoner, rettstilstanden og faktagrunnlaget.

Korttidsutleie er ikke et nytt eller uregulert fenomen.

Kortvarig utleie av rom i våningshus, kårboliger, drengestuer og seterhus har vært en del av norsk bolig- og reiselivstradisjon i generasjoner. 

- Modernisering, ikke forvandling

Det som har endret seg, er digitaliseringen av bestillingsprosessen og innføringen av rapporteringsplikt. Dette er en modernisering, ikke en «forvandling» av boliger til hotellvirksomhet.

Påstanden om at korttidsutleie befinner seg i et «lovtomt område» er ikke korrekt. Korttidsutleie berøres av flere regelsett:

• Konsesjonsloven, som gir kommunene adgang til å fastsette boplikt.
• Plan- og bygningsloven, som forbyr næringsvirksomhet i regulerte boligformål uten omregulering eller dispensasjon.
• Skatteloven, hvor det i praksis har vært et tydelig skille mellom privat utleie og næringsvirksomhet basert på omfang, omsetning og profesjonelt preg.
• DAC‑regelverket, som fra 2023 pålegger plattformer å rapportere utleieenheter, omfang og inntekter til Skatteetaten.

Korttidsutleie er dermed ikke et rettslig vakuum. Det er tvert imot mer regulert og mer transparent enn mye annen utleievirksomhet.

Påstandene om fortrengning mangler empirisk støtte

Les innlegget fra Jussformidlingen her:

Korttidsutleie forvandler norske hjem til hotell

Jussformidlingen hevder at korttidsutleie presser unge og barnefamilier ut av boligmarkedet. Dette støttes ikke av tilgjengelig forskning.

I en fersk utredning for Husbanken (Samfunnsøkonomisk Analyse, 2025) konkluderes det med at korttidsutleie ikke er en hoveddriver i boligpresset. 

I Oslo finnes det om lag 71 .000 utleieboliger. Nedgangen de siste årene skyldes primært økt formuesskatt og høye renter – ikke korttidsutleie.

Videre viser utredningen at det kun er rundt tusen korttidsutleide boliger i Oslo, Bergen og Trondheim som leies ut mer enn 180 dager i året. Dette er et svært begrenset omfang og kan ikke forklare presset i boligmarkedet.

Påstanden om at «stadig flere boliger tas ut av det ordinære leiemarkedet» har dermed ikke dokumentasjon bak seg.

- Brudd på gjeldende lovverk

Tesfazion viser til henvendelser fra leietakere som skal ha mistet boligen sin som følge av korttidsutleie. Det oppgis ikke hvor mange slike saker det gjelder, eller hvilke kontraktsforhold som ligger til grunn. 

Langtidsleie i sekundærbolig har normalt tre års varighet, og i forslaget til ny boligleielov foreslås fem år. En utleier kan ikke avslutte et løpende leieforhold for å gå over til korttidsutleie. Dersom slike tilfeller forekommer, er det brudd på gjeldende lovverk – ikke et hull i regelverket.

Regulering er nødvendig – men må være kunnskapsbasert

Den Norske Vertsforeningen er enig i behovet for tydelige regler og et klart skille mellom privat deling og næringsvirksomhet. Det vil styrke forutsigbarheten for både utleiere, leietakere og kommuner.

Men regulering må bygge på fakta, ikke på antakelser om «hotellifisering» eller påstander om et lovtomt rom. 

Korttidsutleie utgjør en liten del av boligmarkedet, og dagens regelverk gir allerede kommunene og skattemyndighetene verktøy til å håndtere useriøs virksomhet.

Korttidsutleie er for de fleste en praktisk og lovlig måte å bruke boligen på, og en viktig biinntekt for mange husholdninger.

Regulering må være forholdsmessig og ta hensyn til at det ikke er dokumentert at korttidsutleie i Norge fortrenger langtidsleie i noe omfang som kan forklare presset i boligmarkedet.

- Har ikke rot i fakta

Det er også viktig å skille mellom profesjonell, kontinuerlig utleie av hele boliger med kjøpte tjenester – som i enkelte tilfeller kan ha preg av næringsvirksomhet – og ordinær korttidsutleie i egen bolig, enten det gjelder ett eller flere rom, eller en fritidsbolig. 

Det siste er en helt annen kategori, og har ingenting med «hotellifisering» å gjøre.

Regjeringen bør utforme reguleringer som er proporsjonale, kunnskapsbaserte og i tråd med norsk rettstradisjon. 

Det forutsetter at man skiller mellom faktisk næringsvirksomhet og ordinær privat deling, og at man legger til grunn et faktabasert bilde av omfang og konsekvenser.

Retorikken om «hotellifisering» bidrar ikke til dette. Det er et begrep som verken er definert eller har rot i noe faktagrunnlag.