Fengsling som forhåndssensur?

La oss starte som vi skal avrunde denne teksten – med å rose ankeutvalget. Kjennelsen (HR-2026-1116-U) viser nemlig at Høyesterett ser viktige ytringsfrihetsspørsmål der lagmannsretten ikke så noen.

Utvalget opphevet derfor lagmannsrettens kjennelse. Det er veldig bra.

Det som ikke er så bra, er at kjennelsen bygger på et kritisert, domstolsskapt unntak fra Grunnloven § 100, 4 ledd – forbudet mot forhåndssensur – og utvider dette unntaket. Nå kan man frihetsberøve folk for å hindre at de ytrer seg i sosiale medier.

Internett er blitt infrastrukturen for mye av vår offentlighet. Det har mange gode sider, men også noen svært negative. 

At staten bruker de rettslige virkemidlene den har for å avbøte enkelte av de negative, er både forståelig og viktig. Rettskildene må bare ikke strekkes lenger enn det som er rettsstatlig holdbart. Etter vårt syn har Høyesterett gjort det. Vi er kritiske både til regelen Høyesterett og ankeutvalget oppstiller, og til begrunnelsen den hviler på.

Vi skal først forklare saksforholdet i fengslingskjennelsen, deretter det domstolsskapte unntaket og problemene med det, og så hvilke ytterligere spørsmål fengslingskjennelsen reiser.

Fremsatte grove påstander på sosiale medier

Fengslingskjennelsen gjelder en mormor som er siktet for å ha publisert flere videoer blant annet på TikTok. 

I videoene fremsettes grove påstander mot barnebarnets far og farfar, om at de skal ha utsatt barnebarnet for seksuelle overgrep. Siktede skal også ha delt lydopptak fra samtaler med barnevernets saksbehandlere, og publisert et usladdet journalnotat fra barnevernet der barnebarnet skal være omtalt med navn.

Siktede er allerede domfelt i juni 2025 for å ha fremsatt tilsvarende ytringer. Hun ble da idømt rettighetstap. Dommen ble senere anket. Varetektsfengslingen bygger på ytringer fremsatt etter at tingrettens dom falt. (19. mai ble det kjent at kvinnen hadde trukket anken. Tingrettens dom er nå rettskraftig.)

Ytringer av typen siktelsen gjelder er svært belastende for de utsatte, også for barnebarnet. Barnets identitet er også offentliggjort. Det er ikke rart at de fornærmede, påtalemyndigheten og domstolene gjør det de kan for å forhindre flere ytringer av denne typen.

Vi tar ikke stilling til ytringene i saken, det skal domstolene gjøre. Vi mener imidlertid at fengsling som forhåndssensur reiser flere prinsipielle spørsmål som fortjener en nærmere diskusjon.

Kritiske til HR-2025-813-A (TikTok-dommen)

Noen av spørsmålene HR-2026-1116-U reiser, oppstod i en dom fra i fjor, HR-2025-813-A (TikTok).

I den saken idømte Høyesterett rettighetstap som straff etter straffeloven § 56. Domfelte mistet retten til å være på TikTok og Facebook i en periode på halvannet år. 

Begrunnelsen var behovet for å hindre straffbare ytringer han hadde fremsatt på plattformene, hvor han truet og sjikanerte personer i rettsapparatet og barnevernet i forbindelse med en barnefordelingssak.

Frem til TikTok-dommen ble forbudet mot forhåndssensur tolket svært strengt. Ethvert forsøk på å stanse ytringer før de er fremsatt for offentligheten, er etter Grunnlovens ordlyd forbudt. Ordlyden selv gir kun grunnlag for unntak i form av brevforbud i fengsler og for å «beskytte barn og unge mot skade fra levende bilder».

- Ønsket ikke å åpne for forhåndssensur

Adgangen til å oppstille unntak som ikke fremgår av ordlyden, ble ved vedtagelsen av Grunnloven § 100 i 2004 ansett for å være svært snevre. I stortingsdebatten ga saksordfører Martin Engset på vegne av flertallet uttrykk for at de ikke ønsket åpne for forhåndssensur på områder hvor det ikke eksisterte fra før av (Stortingstidende 2004 s. 3586 første spalte).

I Rt. 2007 s. 404 (Brennpunkt) innfortolket Høyesterett et unntak i forhåndssensurbestemmelsen. Unntaket hadde støtte i forarbeidene til Grunnloven § 100. 

Høyesterett kom her til at midlertidig forføyning kunne benyttes i «særlige tilfeller» til å stanse konkrete enkeltytringer før de ble fremsatt (Rt. 2007 s. 404 avsnitt 54). Det «særlige tilfellet» som stod på spill i den saken, var retten til liv. 

Interesser som kan begrunne unntak

Tingretten hadde funnet det bevist at det å sende et TV-program utsatte en person i programmet for «overhengende livsfare», og derfor tillatt forføyning mot sendingen. Høyesterett mente hans sikkerhet kunne ivaretas ved politibeskyttelse, slik at forføyningen ikke var nødvendig i saken.

I Høgberg, «Statsrett. Kort fortalt» (2020) s. 177 trekkes hensynet til rikets sikkerhet frem som et eksempel på andre interesser som kan begrunne ytterligere unntak.

I HR-2025-813-A (TikTok) oppstilte Høyesterett nok et unntak. Høyesterett gikk imidlertid lenger enn dette. I avsnitt 49 uttaler Høyesterett:

«…Forbudet mot forhåndskontroll i Grunnloven § 100 fjerde ledd gjelder både for kontroll av enkeltstående ytringer og for andre former for forhåndskontroll, for eksempel kontroll av mediekanaler. Forbudet er medienøytralt, og terskelen er i utgangspunktet den samme uavhengig av medium. Forbudet mot forhåndskontroll er likevel ikke absolutt. Bestemmelsen åpner til en viss grad for inngrep ut fra en interesseavveining. Denne interesseavveiningen kan slå ulikt ut avhengig av hvor nær ytringsfrihetens kjerne man er. Inngrep i form av rettighetstap som i saken her kan være tillatelig når formålet er å avverge en ellers irreversibel skade som ikke tilfredsstillende kan kompenseres ved etterfølgende ansvar.» (Vår kursivering)

- Samsvarer ikke med ordlyden

Høyesterett uttalte videre at terskelen var høy, og i hovedsak den samme etter både Grunnloven og EMK (avsnitt 51).

Vi er kritiske til regelen Høyesterett oppstilte i TikTok-dommen. En regel om at forhåndssensur etter forholdene kan tillates etter en «interesseavveining», samsvarer ikke med den strenge ordlyden, Høyesteretts vegring mot å innfortolke nok et unntak i Rt. 2007 s. 404 og forarbeidenes forutsetning – også i departementet – om at det forbudet som faktisk ble vedtatt, var tilnærmet absolutt.

Hvis forhåndssensur kan tillates etter en «interesseavveining», kan staten drive forhåndssensur bare grunnene som taler for, veier tyngre enn grunnene som taler mot. En slik rettstilstand samsvarer heller ikke med den høye terskelen Høyesterett selv trekker frem i avsnitt 51. Nøyaktig hvor høy terskelen er, er dessverre uklart – både etter TikTok-dommen og forrige ukes kjennelse.

Kritiske til flere forhold

Vi er også kritiske til andre aspekter ved dommen, som vi her bare kort nevner:

• At Grunnlovens selvstendige forhåndssensurforbud viskes ut, og overtas av en generell vurdering etter EMK artikkel 10. 
• At forhåndssensuren uspesifisert rammer alle fremtidige ytringer i gitte kanaler og tidsrom, fremfor å hindre konkrete ytringer man kjenner innholdet i.
• At rettighetstap er egnet til å «avverge» irreversible skader, når tilsvarende ytringer allerede er fremsatt, og nye kan fremsettes i andre kanaler.
• At ytringer som lovgiver har besluttet at skal kunne straffe- og erstatningssanksjoneres anses så skadevoldende at de «ikke tilfredsstillende kan kompenseres ved etterfølgende ansvar».
• At vilkåret Høyesterett oppstiller om «å avverge irreversibel skade» ikke brukes i den konkrete vurderingen.

Etter vårt syn bør derfor regelen i TikTok-dommen i alle fall tolkes snevert. Interesseavveiningen bør kun benyttes i saker om rettighetstap som ledd i straffutmåling for svært krenkende, straffbare nettytringer rettet mot enkeltpersoner.

Vår bekymring har vært at formuleringen i TikTok-dommen i stedet åpner en «Pandoras eske.» At terskelen for å reagere med forhåndssensur senkes betraktelig, også i andre typer saker. Kjennelsen HR-2026-1116-U er dessverre et eksempel på nettopp dette.

Frihetsberøvelse er langt mer inngripende enn rettighetstap

I HR-2026-1116-U la ankeutvalget til grunn regelen fra TikTok-dommen (avsnitt 18). Men der TikTok-dommen inneholder forbehold for regelens anvendelse i den konkrete saken, fremstiller fengslingskjennelsen både relativiseringen av forhåndssensurforbudet, og Grunnlovens selvstendige betydning helt generelt.

Med dette allmenngjør ankeutvalget regelen i TikTok-dommen.

I tillegg utvides regelens anvendelse: Nå er det ikke bare rettighetstap etter dom som kan være lovlig forhåndssensur: Også varetektsfengsling før dom kan «klart» være forenlig med ytringsfriheten (avsnitt 21).

- Uheldig at regelen angis i detalj

At ankeutvalget ikke problematiserer rekkevidden av regelen i TikTok-dommen er forståelig. Spørsmålene er kompliserte. Ankeutvalgets saksbehandling er skriftlig, og utvalget forholder seg til det Høyesterett har sagt i avdeling.

Det er likevel uheldig at regelen angis i detalj, men likevel så summarisk at forbehold forsvinner. Det er også uklart om TikTok-dommen egentlig kan tas til inntekt for at også varetektsfengsling kan være lovlig forhåndssensur. 

Terskelen for å reagere med varetektsfengsling bør uansett være langt høyere enn i saker om rettighetstap:

For det første er varetektsfengsling langt mer inngripende enn rettighetstap. Dette skyldes dels at det er tale om frihetsberøvelse. Dels at varetektsfengsling har som virkning at den utestenger personen fra alle ytringskanaler. Til sammenligning stenger rettighetstap kun personen ute fra et begrenset antall plattformer (se HR-2025-813-A avsnitt 70), mens vedkommende for øvrig har sin frihet i behold.

For det andre ilegges rettighetstapet etter en rettskraftig dom, basert på et strafferettslig beviskrav. I saker om varetektsfengsling basert på gjentakelsesfare, kreves i stedet en sterk sannsynlighetsovervekt. 

Prosessen i fengslingssaker er også mer summarisk enn i en hovedforhandling. I saker om ytringer, hvor tolkning av ytringene har stor betydning for deres straffbarhet, er det lett å trå feil.

Det foreligger mindre inngripende alternativer til varetektsfengsling

Ankeutvalget mente neppe å reise alle disse spørsmålene. Kanskje bør de fleste avsnittene i kjennelsen leses som en transportetappe frem til det som er dens poeng: Opphevelsen av lagmannsrettens kjennelse i avsnitt 23. At den skulle oppheves, må ha vært ganske klart. Den er nemlig fri for vurderinger av EMK, Grunnloven og ytringsfrihet.

Det å bedømme en siktet for å ha fremsatt ugreie ytringer, og anse at den eneste måten å hindre henne i å gjenta ytringene på, er å sette henne i fengsel – uten å komme på at dette har noe med ytringsfrihet å gjøre, er egentlig ganske godt gjort.

En slik lesning gir mening også i lys av at ankeutvalget gjør mer enn å oppheve. Utvalget gir i avsnitt 24 en oppskrift på fengslingsvurderingen, der kravet om forholdsmessighet understrekes. I avsnitt 25 fremheves også særskilt at lagmannsretten må vurdere fengslingssubstitutter.

Spørsmål domstolene må stille seg

Man skulle tro det kunne finnes mindre inngripende måter å hindre gjentagelse av ulovlige internettytringer enn frihetsberøvelse – i alle fall i praksis. Når påtalemyndigheten mener tap av retten til å være på internett teknisk sett kan effektueres ved dom, må det også kunne gjøres ved kjennelse.

Hva hjemmelen for et slikt alternativ til fengsling skulle være, er ikke like klart. Alternativene i strpl. § 181 treffer ikke så godt. Av andre mindre inngripende tvangsmidler har ankeutvalget nylig klargjort at kontaktforbud etter § 222a i utgangspunktet ikke hjemler forbud mot innlegg i sosiale medier.

I tillegg til selvstendige vurderinger av Grunnloven § 100, er dette imidlertid spørsmål domstolene må stille seg, hvis de blir forelagt forelagt varetektsbegjæringer begrunnet i behovet for å hindre ytringer.

Lovgiver bør komme på banen

TikTok-dommen tydeliggjorde et problem som kommer til å bli større fremover: Vi har behov for å regulere deler av internett. Det er flere nedsider ved at teknologigiganter styrer mye av infrastrukturen samfunnssamtalen vår foregår i.

I motsetning til hva Grunnloven § 100 pålegger staten, har plattformene ingen forpliktelse til å sikre «ytringsfrihetens begrunnelse i sannhetssøken, demokrati og individets frie meningsdannelse». Eller andre rettssikkerhetsgarantier. Nettreguleringer kan imidlertid bli vanskelige å få på plass med et absolutt forhåndssensurforbud.

Løsningen på problemet bør likevel ikke være domstollskapt uthuling av Grunnloven og strukket bruk av hjemler ment for andre formål enn ytringsregulering. En slik sak-til-sak-utvikling foranlediger, som vi har prøvd å vise, lett flere rettslige spørsmål enn den løser.

Hvis våre folkevalgte mener at Grunnloven skal ha noen funksjon også i andre måneder enn mai, bør de selv ta initiativ til å finne ut hvordan vi kan ivareta kjernen i forhåndssensurforbudet, i møte med de utfordringer en ny offentlighet byr på.