Høyesterett: Dissens om Oslo Vei-ansattes fortrinnsrett etter dekningsloven

Per Racin Fosmark

Per Racin Fosmark er lagdommer i Borgarting lagmannsrett.

Han har over 25 års erfaring som advokat og møterett for Høyesterett.

Han er også leder av Reklamasjonsnemnda for eiendomsmeglingstjenester, og er redaktør av Lovdatas sivile flaggsaker.

Fosmark er redaktør for Advokatbladets fagsider Ju§nytt.

Høyesteretts kjennelse i avdeling 26. september 2019 – HR-2019-1786-A – tok stilling til spørsmål om fortrinnsrett i konkurs etter dekningsloven § 9-3 nr. 1 for krav knyttet til en arbeidsgivers plikt til å betale pensjonspremier til fordel for de ansatte. Kjennelsen er avsagt under dissens 3-2.

Udekket finansieringsbehov

Oslo Veivesens virksomhet ble i 2001 overført til Oslo Vei AS, som overtok den kommunale pensjonsordningen for de ansatte. Oslo veivesen var en kommunal etat i Oslo kommune, og hadde en kommunal pensjonsordning i DNB Livsforsikring.

Oslo Vei AS gikk konkurs i 2012. Selskapet var tilsluttet Avtale om overføring og samordning av pensjonsforpliktelser. Etter konkursen gikk Overføringsavtalens Sikringsordning inn og påtok seg å betale reguleringspremier til pensjonsordningen.

Slik kommunale pensjonsordninger er organisert, vil det til enhver tid være et udekket finansieringsbehov. Dette henger sammen med at oppregulering av allerede opptjente pensjonsrettigheter og løpende pensjoner dekkes først inn ved betaling av en reguleringspremie det enkelte år, som dekkes av arbeidsgiver. Ved en konkurs hvor arbeidsgiver slutter å betale reguleringspremier, vil dette i utgangspunktet medføre avkortning av pensjonsytelsene. Sikringsordningen skal imidlertid ivareta de ansattes pensjonsrettigheter i slike situasjoner.

Mente kravet ikke hadde fortrinnsrett

Sikringsordningen meldte krav i Oslo Vei AS´ konkursbo for et beløp tilsvarende nåverdien av de forventede fremtidige reguleringspremiene, såkalt avviklingstilskudd. Kravet utgjorde 880.668.300 kroner, hvorav 2.271.052 kroner ble anført å være et fortrinnsberettiget krav av første klasse. Det var begrenset til det seksdobbelte av det arbeidstageren gjennomsnittlig har opptjent pr. måned i det siste året før fristdagen, jf. dekningsloven § 9-1 første ledd nr. 1 og 3.

Konkursboet godkjente kravet, men hevdet at ingen del av kravet hadde fortrinnsrett.

Uenighet om § 9-3 nr. 1

Det sentrale spørsmålet var om de ansattes krav mot arbeidsgiver på betaling av reguleringspremier til forsikringsselskapet, var fortrinnsberettiget etter dekningsloven § 9-3 nr. 1.

Etter ordlyden omfatter fortrinnsretten etter § 9-3 nr. 1 «lønn eller annet arbeidsvederlag». Dissensen går på tolkningen av denne bestemmelsen, og det er verdt å merke seg flertallets og mindretallets ulike innfallsvinkler.

Flertall for fortrinnsrett

Flertallet (Thyness, Falch og Noer) kom til at de ansatte hadde fortrinnsrett, avsnitt 39-60. Ordlyden i § 9-3 nr. 1 inneholder ingen begrensning med hensyn til hvilken form vederlaget kan ta, jf. «annet arbeidsvederlag». Men det er uttalelser i forarbeidene, Innstillingen fra 1961 til prioritetsloven 1963, som taler for en annen behandling av pensjonspremier.

Flertallet fant det imidlertid vanskelig å forene lovens ordlyd med det som fremgår av forarbeidene med hensyn til fortrinnsrett for krav knyttet til betaling av pensjonspremier. Følger man forarbeidene, vil det ikke være en presisering av loven, men en innskrenkende tolkning. Etter å ha sett på hvilken løsning som best harmonerer med lovens øvrige bestemmelser, tilstøtende lovgivning og rettspolitiske hensyn, konkluderte førstvoterende Thyness som talsperson for flertallet avsnitt 58:

«Min konklusjon på bakgrunn av det samlede rettskildebildet er at ansattes krav på at arbeidsgiver betaler pensjonspremier, er fortrinnsberettiget etter dekningsloven § 9-3 første ledd nr. 1, uavhengig av om premiene er trukket i lønn eller innberettet som lønn. Jeg bygger da på at denne løsningen harmonerer klart best med lovens ordlyd og har støtte i andre rettskilder. Dette må etter min mening veie tyngre enn de forarbeidsuttalelsene som taler for den motsatte løsning.»

Vil legge større vekt på forarbeidene

Mindretallet (Matheson og Matningsdal) kom til motsatt resultat, avsnitt 67-81. Mindretallet tok utgangspunkt i lovgiver helt utvetydig har begrunnet fortrinnsretten til arbeidstagerens umiddelbare økonomiske behov i en overgangsperiode etter en konkurs. En pensjonspremie sikrer ikke arbeidstagerens eksistens inntil han får nye inntekter, men sikrer et fremtidig underhold. Tolkningen av hva som er «lønn eller annet arbeidsvederlag» i dekningslovens forstand må forstås ut fra lovens klare formål.

I motsetning til flertallet mente mindretallet at de valg og anvisninger som er gjort i forarbeidene må tillegges stor vekt. Det er en klar lovgiveroppgave å avgjøre om også fordring på arbeidsgivers dekning av pensjonspremier, skal gis fortrinnsrett.

Ut fra flertallets standpunkt ble lagmannsrettens kjennelse opphevet.