Mener forbrukeravtaledirektivet nærmest er fraværende i norsk praksis

I forrige uke inviterte Høyesterett til Advokatforum. Dette har vært en årlig møteplass mellom Høyesterett, advokater og andre fagpersoner siden 2018.

Temaet for årets konferanse var formueretten, hvor blant annet finansavtaler og forbrukervern sto sentralt. 

–  Dagens hovedspørsmål er hvor behovet for rettsavklaring og rettsutvikling er størst fremover. På Advokatforum inntar Høyesterett en lytterposisjon, og vi tar med oss innspillene videre, sa høyesterettsjustitiarius Toril Marie Øie.

Øie understreket at Høyesterett ønsker å spille en sentral rolle for rettsutviklingen og rettsavklaring på alle rettsområder, herunder på formuerettens område.

Samtidig er det viktig å presisere at det kan være utfordrende å finne de egnede sakene, påpekte hun.

– Det at en anke ikke blir fremmet til behandling i Høyesterett betyr ikke nødvendigvis at vi mener at saken ikke reiser prinsipielle spørsmål. Det kan være at akkurat denne saken ikke er egnet for behandling, eksempelvis fordi faktum og bevisvurderingen vil ta for stor plass.

– I praksis fraværende i norsk rett

Professor ved Universitetet i Oslo, Marte Kjørven, uttrykte fra talerstolen at EUs forbrukeravtaledirektivet i for liten grad kommer til anvendelse i norsk retts- og nemndspraksis. Direktivet er gjennomført i norsk rett gjennom avtaleloven §§ 36 og 37.

– Det er over tjue år siden EU-domstolen slo fast at nasjonale domstoler på eget initiativ, ex officio, skal undersøke om forbrukerens rettigheter etter direktivet er oppfylt.

I Europa har direktivet blitt en hjørnesten i forbrukervernet, men slik er det ikke i Norge, påpekte Kjørven.

– Gjennom en omfattende praksis har EU-domstolen utviklet strenge krav til gjennomsiktighet, balanse og sanksjoner. Dette er rettigheter som også norske forbrukere har i teorien. Men i praksis har direktivet vært nærmest fraværende i norsk retts- og nemndspraksis.

– Synd at Høyesterett ikke slapp inn saken

Som eksempel viste Kjørven til saker om valutalån. EU-domstolen har utviklet en informasjons- og forklaringsplikt som innebærer at forbrukeren må settes i stand til å forstå hvordan standardvilkåret fungerer og hvilke konkrete økonomiske konsekvenser det kan få. 

– I 2018 behandlet Frostating lagmannsrett en sak om dette, hvor forbrukeren ikke fikk medhold. Forbrukeravtaledirektivet og praksisen fra EU-domstolen som allerede på det tidspunktet var godt etablert nevnes ikke. Saken ble anket i Høyesterett blant annet med henvisning til dette, men slapp dessverre ikke inn.

– Det var synd for en dom fra Høyesterett kunne fått betydning langt utover valutalånene. Den kunne mer generelt ha klargjort hvordan forbrukeravtaledirektivet skal forstås og anvendes i norsk rett.

– Virkeligheten har innhentet oss

Særlig EFTA-domstolens uttalelse fra 2024 om renteendringsvilkår i låneavtaler, vil bli sentral fremover, påpekte Kjørven.

– I saken hadde en islandsk bank som vilkår at de kunne endre renten basert på styringsrenten, markedsrenten, bankens finansieringskostnader og andre vage kriterier. EFTA-domstolen kom til at «neither of the respective clauses appears to meet the requirements of good faith, balance and transparency laid down by the Unfair Contract Terms Directive».

Ifølge Kjørven utfordrer dommen hele den norske modellen for flytende rente, og det gjenstår å se hvilke følger dette vil få i Norge.

– Norske banker og myndigheter vil nå måtte betale prisen for sin tilsynelatende manglende interesse for rettsutviklingen på europeisk nivå, og dermed i norsk rett, de siste femten til tjue årene. Med denne dommen har virkeligheten innhentet oss.

– Ikke tjent med å bytte billigere lån mot transparens

Advokat i DnB, Kjetil Holmen, mente på sin side at det er flere relevante forskjeller mellom Island og Norge, og at norske bankers vilkår for renteendring er lovlige.

– Spørsmålet har stor samfunnsøkonomisk betydning både for norske finansinstitusjoner og forbrukere. Og mitt syn er at norske banker har innrettet seg lojalt til gjeldende rett og at vilkårene for renteendring er lovlig.

Holmen viste til at hensynet til finansiell stabilitet taler for at bankene kan justere inntekter i takt med uforutsette behov og endringer. I tillegg til at flytende rente muliggjør lavere kostnader både for bankene og forbrukerne.

– Klarhet er et mål i alle forbrukeravtaler, men ikke for enhver pris. Jeg er i alle fall ikke overbevist om at norske forbrukere er tjent med å bytte bort billigere boliglån mot større transparens.

– Så da har vi spørsmålet: Vil det bli behov for at Høyesterett trekker opp linjene for betydningen av forbrukeravtaledirektivet og klarhetskravet i Norge? Det virker sannsynlig. Samtidig tror jeg de virkelig urimelige avtalevilkårene som fortjener rettslig prøving finnes andre steder enn i norske boliglånsavtaler.