Tonstad Vindpark må betale erstatning til hytteeiere for sterk støy og visuelle ulemper

Det sier hytteeiernes advokat, Bjørn Stordrange i SANDS, til Advokatbladet.

Nylig ble det avholdt overskjønn i saken i Gulating lagmannsrett, og mandag 29.august kom avgjørelsen fra domstolen (21-144171SKJ-GULA/AVD2).

Ulempene som følge av vindparken var ikke ventelige, og representerer en overskridelse av tålegrensen i grannelova § 2, slår Gulating lagmannsrett fast.

Tonstad vindpark i Sirdal og Flekkefjord kommuner startet kommersiell drift i juli i 2020, og er en av Norges største vindparker med sine 51 turbiner. Vindmøllene er 129 meter høye, og rotorene har en diameter på 142 meter.

Ifølge vindparkens egen nettside produserer turbinene 700 GWh ren energi per år, tilsvarende forbruket til omtrent 30.000 husstander.

Vindparken er eiet av det franske multinasjonale selskapet Engie (20 prosent) og av sveitsiske SUSI Partners (80 prosent), et selskap som forvalter fond som investerer i infrastruktur. Norsk Hydro kjøper all kraften som produseres på Tonstad, og er ansvarlig for driften av vindparken.

I retten viste hytteeierne til at etableringen av parken har ført til meget høy støy, iskast, skyggekast og visuelle ulemper i et tidligere øde og fredelig område.

Tilbød 150.000 kroner til hytteeiere

I april 2020 tilbød vindparken inntil 150.000 kroner til såkalte avbøtende tiltak til hytteeiere som var rammet av støy. De som ikke ønsket å inngå avtalen, ble tilbudt å inngå en alternativ avtale der erstatningen ble fastsatt i et avtaleskjønn.

Slik avtaleskjønn ble avholdt i Dalane tingrett, som fastslo at vindparken måtte betale erstatning. Erstatningen som ble tilkjent var lav, og tre av 14 hytteeiere fra avtaleskjønnet krevde overskjønn, og ba om erstatning etter vederlagslova § 8 og grannelova § 2.

Gulating lagmannsrett skriver i avgjørelsen at det er tredje ledd i grannelova § 2 som kommer til anvendelse, og spørsmålet for retten var om ulempen var «venteleg etter tilhøve på staden».

Retten vurderte om hytteeierne kunne forvente at det kom til å bli etablert en vindpark i området. De tre hyttene i saken ble satt opp på 1960- og 1970-tallet.

- Vindparken ble påregnelig tidligst rundt 2011-2012, forteller advokat Stordrange.

I avgjørelsen heter det:

«Spørsmålet om kva som er venteleg vert påverka av den alminnelege samfunnsutviklinga. I eit lengre tidsperspektiv er det difor ikkje alltid at etableringstidspunktet er avgjerande. Det kan føre til at enkelte tiltak ikkje utløyser ein rett til erstatning for den som vert utsett for ulemper som følgje av tiltaket sjølv om den skadelidne hadde etablert seg i området før tiltaket.»

- Gleden ved å bruke hytta ødelagt

Den ene hytteeierens tomt er på drøye tre tusen mål. Han krevde først hyttene innløst, men krevde i overskjønnet å få dekket kostnader til å få flyttet sine to hytter på eiendommen til en annen plass på tomta.

Eieren av denne hytta oppholder seg ikke på hyttene lenge ad gangen etter at vindparken kom, og bruken er vesentlig forringet, fremholdt han. Å flytte hyttene ville koste om lag 1,93 millioner kroner, ifølge et overslag.

Den andre hytteeieren har en tomt på ett mål, men hytta brukes ikke lenger, da gleden ved å bruke hytta er ødelagt, ifølge eier. Fra hytta er det et massivt utsyn til vindparken, og støyen er på 51 desibel på det meste, og i tillegg er turterrenget ødelagt, fremholdt hytteeieren.

Den tredje hytta er godt vedlikeholdt og har vært mye brukt, men er nå utsatt for støy, iskast, lyskast og lysblink som forsterkes av blink fra et vann, ifølge eieren.

De tre hytteeierne krevde full erstatning, pluss avsavnsrente på 5 prosent, og erstatning for sakskostnader til teknisk og juridisk bistand for lagmannsretten.

Anbefalt grenseverdi: 45 desibel

Vindparken er i sine anførsler enige i at støynivået for de tre hyttene går utover den anbefalte grenseverdien på 45 desibel, men viser til at offentlige retningslinjer for støy først og fremst gjelder bygninger som bolighus, skoler, sykehus og lignende bygninger som mennesker oppholder seg over lengre tid.

«Fritidshus, som vert brukt sporadisk, vert ikkje vurdert som kjenslevar for støy på same måte. Overskriding av offentlege retningsliner kan difor aksepterast ved bygningar som er mindre brukt», anførte Tonstad Vindpark.

Den viste også til at ingen av de tre hyttene fikk ulemper som følge av skyggekast som overskrider anbefalt grenseverdi. Heller ikke iskast er en aktuell ulempe, mener parken.

«Alle hyttene ligg utanfor teoretisk maksimal avstand til iskast. Ulempa med at dei ikkje kan gå inn i risikosona for iskast i periodar det kan vere ein slik risiko, er i ei ulempe som hytteeigarane kan tilpasse seg.»

Å måle visuelle ulemper er ikke mulig, anførte vindparken, og mente at å se vindmøller fra hytta, ikke i seg selv er nok: «Dei må vere så dominerande at dei påverkar opplevinga med å vere på hytta.»

Parken viste til at verdien på hyttene var lav før vindparken ble etablert, og at det økonomiske tapet derfor også måtte bli satt lavt.

- Påvirker trivselen

Tålegrensen for støynivået i bolighus, skoler, sykehus og lignende skal ikke automatisk legges til grunn for støy etter grannelova § 2, uttaler lagmannsretten.

«Denne saka gjeld hytter som ligg for seg sjølv, langt frå anna busetnad og langt unna trafikkerte vegar. Dei vart ikkje utsett for støyforureining av noko slag før vindmøllene kom, noko som var av ein særskilt verdi for desse hyttene. Dette er difor eit viktig moment i lagmannsretten si samla vurderinga av støyulempene. I tillegg vert hytteeigedommane utsett for visuelle ulemper som følgje av at nokre vindmøller har innverknad på utsynet frå hyttene. Dette er ein faktor som òg påverkar trivselen ved å vere på hyttene.»

«I lys av dette har lagmannsretten komme til at støynivået saman med visuelle ulemper er ulemper som i sum ikkje var venteleg og som er ei overskriding av tolegrensa etter grannelova § 2. Dette gjeld for alle dei saksøkte», heter det i overskjønnet.

I avgjørelsen heter det også at Tonstad Vindpark kommer samfunnet til gode, og samfunnets har behov for mer kraftproduserende tiltak.

Likevel mente lagmannsretten etter en samlet vurdering at det ikke var ventelig for de saksøkte at det kunne bli etablert en vindpark med vindmøller som i sum førte til så omfattende ulemper, særlig som følge av omfattende støy.

Alle tre hytteeierne har vært utsatt for ulemper som overskrider tålegrensen i grannelova § 2, og har krav på erstatning, mener lagmannsretten.

Bare én fikk større erstatning

Hytteeieren med tomt på 3000 mål, krevde å få dekket kostnader til å flytte to hytter på eiendommen. Det er ikke rettslig grunnlag for å dekke utlegg til hytter som er rammet av tiltak etter grannelova § 2, mener lagmannsretten.

Markedsverdien for de to hyttene før parken kom var på om lag 400.000 og 300.000 kroner. Lagmannsretten konkluderte med at ulempene utgjør et verdiminus på 200.000 kroner for begge hyttene.

Den andre hytta, som var dårlig vedlikeholdt, ble tilkjent en erstatning på 100.000 kroner, mens den tredje og godt vedlikeholdte hytta - som eieren krevde 600.000 kroner pluss prisøkning for å lydisolere - ble gitt et verdiminus og erstatning på 200.000 kroner.

I tillegg må Tonstad vindpark betale såkalt avsavnsrente på 3,5 prosent fra 1. juli 2020.

Den ene hytteeieren fikk et bedre resultat i overskjønnet, og fikk derfor dekket sine sakskostnader for lagmannsretten.

For de to andre, derimot, ble resultatet ikke bedre enn i skjønnet i Dalane tingrett, og de ble derfor dømt til å dekke sine egne sakskostnader for overskjønnet, samt dele kostnader til lovbestemte utgifter ved overskjønnet med Tonstad Vindpark.

Stordrange: - Prinsipielt interessant

Advokat Bjørn Stordrange mener at temaet som saken reiser, er prinsipielt interessant.

- Hvilke ulemper må man finne seg i, som nabo, eller hvis man må avstå grunn, uten å få erstatning? I Gardermoen-saken (Rt-2006-486 Gardermoen) sa Høyesterett at dersom et tiltak ikke var beregnelig da naboen etablerte seg, så skal naboen ha erstatning for ulempen. Mens i enkelte andre saker, som ved etableringen av en liten vindmøllepark på Jæren (Rt-2011-780), så har man ikke anvendt en slik regel om tidsprioritering, sier Stordrange.

Men selv om retten konkluderer med at vindmølleparken ikke var påregnelig da hytteeierne etablerte seg, så reflekterer de lave erstatningssummene noe annet, påpeker han.

-I vår sak sier lagmannsretten at etableringen av en vindpark i dette området nok ikke var påregnelig, men har likevel bakt inn en betraktning om dette i erstatningsnivået, noe jeg mener er uriktig, sier Stordrange.