Høyesterett: Tiltalte straffet etter norsk lov selv om mishandling skjedde i utlandet

Høyesteretts to enstemmige dommer 19. oktober 2018 er viktige når det gjelder rekkevidden av straffeloven § 4, jf. § 5 nr. 1 og norsk straffelovs anvendelse på handlinger begått i utlandet.

Dommene følger opp HR-2016-1014-A (Dubai I), HR-2017-1947-A (Dubai II) og HR-2017-2429-A (Jemen) vedrørende straffelovens stedlige virkeområde ved kollektivforbrytelser og fortsatte forbrytelser.

Den første saken – HR-2018-2043-A – gjaldt om norsk straffelov blant annet kom til anvendelse på mishandling i nære relasjoner (straffeloven 1902 § 219 første ledd), som hadde skjedd under midlertidig opphold i Nigeria. Voldshandlingene startet i Norge. Handlingene som tiltalte foretok i Nigeria, var lovlige der. Det følger av Jemen-dommen at det ikke kan oppstilles en generell tolkningsregel ved fortsatte forbrytelser.

Høyesterett kom til at mishandlingen som ble foretatt i Nigeria, kunne straffes etter straffeloven § 4, og forkastet tiltaltes anke. Det gjaldt ikke noe krav om dobbelt straffbarhet etter § 5 første ledd nr. 1. Begrunnelsen fremgår av avsnitt 36:

«Rettssikkerhetshensynene generelt, og forutberegnelighetshensynet spesielt, står da i en vesentlig annerledes stilling enn i Jemen-saken. Når straffbare handlinger som inngår i kollektivforbrytelsen er foretatt i Norge, er forholdet allerede ved dette brakt inn under norsk straffejurisdiksjon. Det er da vanskelig å se noen tungtveiende hensyn som tilsier at det samme ikke skal gjelde for senere handlinger som inngår i det samme straffbare forholdet, selv om disse handlingene er foretatt under familiens midlertidige opphold i utlandet."

"Gjerningsmannen kan da ikke ha noen berettiget forventning om å kunne unndra seg norsk straffelov fordi krenkelsene er straffrie i det land de er foretatt. Kjerneområdet til § 219 og § 282 er nettopp det sammenhengende og vedvarende handlingsmønsteret til gjerningspersonen, jf. Ot.prp. nr.113 (2004-2005) side 46, og straffebudets formål slår inn med stor tyngde i et saksforhold som foreligger i saken her.»

Den andre saken – HR-2018-2044- A – gjaldt også mishandling i nære relasjoner (§ 219 første ledd), men her ble den fortsatte forbrytelse påbegynt i England og fortsatte i Norge. Da lagmannsretten ikke hadde tatt stilling om handlingene var straffbare i England, fulgte det av Jemen-dommen at kravet om dobbelt straffbarhet ikke var oppfylt. Det hadde ikke betydning at tiltalte var norsk statsborger og hadde betydelig tilknytning til Norge.

Lagmannsrettens dom med hovedforhandling ble opphevet.

Dommere i begge saker: Ringnes, Møse, Noer, Berglund og Endresen.