Advokatstøtteordningen for Oslo krets har bare fått et tyvetalls henvendelser på to år. Jon Christophersen i støtteordningen tror det er flere som sliter blant kretsens 2000 medlemmer, men at mange skyver problemene unna. De man nødigst tar problemene opp med, tror han er kolleger i samme firma. Det er også der man i neste omgang begynner å gjøre ”gale ting”, påpeker veteranen.
Jon Christophersen tar i mot Advokatbladet i et overraskende ryddig kontor. På tross av en tydelig forespørsel kan han ikke helt tro at det er et profilintervju Advokatbladet er ute etter. Veteranen med en mannalders advokaterfaring og hele 19 år i Representantskapet er klar for å markedsføre Advokatstøtteordningen for kretsen, men mindre klar for å snakke om seg selv. Han karakteriserer seg selv som ”ikke spesielt fargerik”, hederlig og kanskje litt kjedelig. Heldigvis har Advokatbladet snakket med både sjefer, venner og bridgekamerater, og klarer å lirke opp både den ene og den andre gode historien.
Christophersen er noe overrasket over at kretsmedlemmene i så liten grad har ringt de fire medlemmene i ordningen for å søke råd og støtte før en vanskelig situasjon låser seg. Som varamann i tilsynsrådet har han ”luktet borti” en god del tilfeller der advokater er kommet ut i uføre. Felles for sakene er at advokatene det gjelder er kommet for langt ut å kjøre. Når det er blitt en sak for tilsynsrådet, er for eksempel et ”midlertidig lån” fra klientkontoen blitt til et underslag. Da Sigurd Knutzon i 2003 tok initiativet til en advokatstøtteordning i kretsen som skulle være lukket og rådgi advokater som var på vei inn i et uføre, gikk Christophersen inn i støtteordningen med overbevisning. Men ingen av de fire medlemmene i støtteordningen har hatt henvendelser av prekær karakter, og det er jo for så vidt bra. Det har heller ikke vært noen advokater som har ringt og bedt om råd fordi de bekymrer seg for kolleger.
- Vi har hatt 3-6 henvendelser hver. Det har vært alt fra en kort telefonsamtale med generell rådgivning til litt lengre personlige møter. Folk har henvendt seg til oss og bedt om råd fordi de mener de har for få klienter, eller at de selv blir eldre og klientene uteblir. Markedet for advokater her i Oslo er tøft. Mange gjør det godt, men det er vanskelig for de som nettopp har satt opp skiltet. Folk stiller også etiske spørsmål, og det er vettugt at yngre advokater kommer med slike spørsmål. Det er litt skummelt å starte opp for seg selv, uten kompanjonger å bryne seg på, sier Christophersen. Støtteordningen ønsker også å bidra der hvor for eksempel. sykdom eller familieproblemer har skapt vanskeligheter. Men ingen har foreløpig henvendt seg til medlemmene for å be om råd i slike situasjoner.
Ikke alltid gode svar
Christophersen, som selv er oppvokst i en advokatfamilie, tror ikke noe særlig på at det var bedre før i tiden.
- Det er ikke så lett å si om det er flere brodne kar i dag. Vi har et mer åpent samfunn, og folk som trår feil blir fortere utsatt for presseomtale, sier han og legger til at advokater i dag nok ikke har et spesielt godt omdømme.
- For 50 år siden var det å være advokat hederlig, godt og ordentlig. Da var far en velansett advokat med et veldrevet kontor. Tittelen høyesterettsadvokat var den gangen en tittel det stod respekt av. Tittelen i seg selv gir ikke i dag den samme, ubetingede respekten som tidligere, mener Christophersen, som selv er høyesterettsadvokat.
Hans far, Ragnar Christophersen var fast forsvarer i høyesterett i en rekke år, men Jon Christophersen hevder at han aldri har vurdert å søke posten selv. Som 39-åring besto han prøven, men det var den eldre partneren Stenberg-Nilsen som flere år tidligere overtok som fast forsvarer etter faren.
- På den tiden var det helt uaktuelt for meg å søke den jobben. Jeg hadde ikke nok erfaring, og Stenberg-Nilsen var minst 50 skritt foran meg. Heller ikke senere falt det meg inn å søke som fast forsvarer i Høyesterett. Jeg stiller også et stort spørsmål ved om jeg ville fått jobben. Siden 1977 har jeg prosedert 12-15 ganger i Høyesterett. Faglig er dette en festlig ting. Å stå i skranken er yrket mitt, men her har du fem kloke hoder som stiller gode spørsmål. Det er ikke alltid jeg har klart å gi gode svar. En gang stilte de meg et spørsmål som jeg først ikke trodde jeg hørte ordentlig. Så stilte de det en gang til, og jeg hørte spørsmålet, men forstod det ikke. Til sist prøvde jeg meg på et svar, men da kom det kontant fra dommerbordet at nei, det var ikke sånn, Christophersen. Da tenkte jeg i mitt stille sinn at jeg var glad for at det ikke var en prøvesak jeg prosederte.
Christophersen har vært fast forsvarer i både tingrett og lagmannsrett i en årrekke. Dessuten var han fast aktor i tingretten en periode. En av grunnene til at han aldri har søkt seg som fast forsvarer i Høyesterett, kan være at han i bunn og grunn synes det er ”mer levende liv” i tingrett og lagmannsrett, der både parter og vitner møtes ansikt til ansikt. Som aktor i Oslo tingrett var Christophersen i følge ham selv borti mange ”spesielle saker”, som pornografisaker, politivoldsaker og saker rundt bordellvirksomhet.
Presseoppmerksomhet
Som ung advokat ble Christophersen kastet ut på dypt vann i Lillehammersaken. Han var forsvarer for Sylvia Rafael og Abraham Gehmer i saken som fikk mer publisitet enn noen andre saker til da. Også internasjonal presse ringte forsvarerne for kommentarer, og aktor i saken ble utsatt for telefontrusler.
- Saken ga en publicity som da var voldsom. For en ung advokat var det litt av en utfordring. En av erfaringene jeg gjorde meg var at når du har hatt en pressedekket sak, tror folk at du er utrolig god. Her er det selvsagt ingen nødvendig sammenheng, sier Christophersen og legger til at kontoret hans har vært ”litt pressefiendtlig” i alle år. Også som foreleser på advokatkurs i straffesaksbehandling i retten har han advart mot å prosedere saker i media. Han er prinsipielt mot forhåndsprosedyrer, men ikke uten unntak.
- Et stort bilde på forsiden av avisen er markedsføring herfra til dit. Man skal være svært forsiktig med å bedrive markedsføring i den utstrekning dette drives i en konkret sak med konkrete klienter som kanskje også navngis og avbildes. Her er vår første plikt å tenke på om vår klient er tjent med at hans sak bringes frem i pressen ytterligere. De aller færreste klienter er interessert i omtale ut over det absolutt nødvendigste. Dette gjelder også i sivile saker, men spesielt i straffesaker. En straffesak kan være en ”pressefestlig” sak, men klienten er ikke klar for den ekstrastraffen det er at media smører saken ut med hjelp fra advokaten. Unntaket er dersom en sak allerede er betydelig medieomtalt, slik at det ikke kan gjøres mer skade. Da kan man vurdere om det som har kommet fra motparten og påtalemyndigheten er misvisende, og om man bør komme med korrigerende opplysninger. Som hovedprinsipp mener jeg at det jeg skal anføre i saken, skal dommeren få høre under hovedforhandlingen, ikke lese om i avisen dagen før, sier Christophersen som selv sjelden leser rettsreferater i avisen. Det interesserer han ikke tilstrekkelig, bedyrer han.
Lavere advokatetikk?
Christophersen sier om seg selv at han ikke er av de som brenner veldig kraftig for enkeltsaker. Likevel har han sittet i Representantskapet lengre enn noen andre, og har hatt de fleste verv som advokatforeningen kan tilby. Hvordan henger dette sammen?
- Jeg er blitt spurt. Da jeg satt i Representantskapet i 1978-1984 var jeg ung og syntes det var spennende. Da jeg ble spurt igjen i 1992 var jeg i midten av 50-årene og mente jeg kunne bidra med noe ut fra min lange erfaring.
Det treffes vesentlige beslutninger for hele standen i Representantskapsmøtene. Jeg er ikke av de som brenner veldig kraftig, men advokatetikk har alltid opptatt meg. Her ser jeg behov for å holde fanen høyt. Jeg forskrekkes av og til over innstillingen hos kolleger, sier Christophersen som av kolleger blir omtalt som svært hederlig og redelig. Selv en liten uregelmessighet på selvangivelsen hans ville sjokkert de som kjenner ham, sier en venn av ham. Noe han selvsagt aldri har hatt! Christophersen mener redeligheten er barnelærdom fra foreldrene, og frykter at advokatenes innstilling i dag er noe annerledes enn tidligere. Det er kommet inn et nytt element i advokaters hovedfokus.
- Tidligere var advokatene preget av sansen for og opptattheten av å gjøre et faglig godt arbeid. Advokater tjente også den gang godt, men man hadde ikke de tilsvarende kjempeinntektene. Det er ikke noe galt i å tjene penger, men yrkesstoltheten er endret og noe annet er kommet inn. Fokuset er i dag mer på det å tjene penger. Det er ikke uten grunn at man får en del negativ omtale av advokatsalærer, sier Christophersen.
Han har fulgt sin far i de viktige tingene. Han tok over farens praksis, fikk som sin far tre barn og har selv oppdratt en jurist. Han er imidlertid ikke like sikker på at eldstesønnen, som i dag jobber som politijurist, vil eller bør ta over praksisen når Jon Christophersen trer tilbake.
- Min fars hverdag som advokat og min er nok ganske lik. Han hadde også mye å gjøre, og hadde et pent skrivebord midt i stuen hjemme der han satt ofte. Han var hjemme til middag nesten hver dag. Også jeg har satt som forutsetning at jeg skal ha et arbeid og et hjemmeliv. Det har nok vært noen uker der jeg bare har hatt et par middager hjemme, men jeg har prioritert barn og nå barnebarn. Det er imidlertid ikke sikkert at min sønn vil synes advokatvirksomhet er saliggjørende. Det er mer tidkrevende nå enn før, noe som ikke er bra dersom man velger et vanlig familieliv.
Som far, så sønn
Det var Jons grandonkel P.A. Holm som for over hundre år siden startet firmaet som nå heter Advokatfirmaet Stenberg-Nilsen, Christophersen & Lyngtveit. Senere kom Leif S. Rode, Ragnar Christophersen, Hans Martin Stenberg-Nilsen, Jon Christophersen og Erling Olav Lyngtveit inn. Av disse seks partnerne er det bare Jon Christophersen som ikke har vært fast forsvarer for Høyesterett, men firmaet ønsker å være noe mer enn et rent strafferettskontor. Sivile saker av en hver art har alltid vært en vesentlig del av virksomheten.
Da han studerte juss i Oslo var det et miljø der de mange oslostudentene som gjerne også hadde jussforeldre utgjorde en stor gruppe. En av studiekameratene hans har fortalt om hyppige kollokviegrupper og systematisk studering. Kollokvier holdt de uansett – også på lørdager! - Jo da, men vi sluttet allerede i 2-3-tiden, og gikk over gata for å ta en øl, sier Christophersen.
- Da jeg begynte som fullmektig hos J.C. Mellbye i 1966 mente han at lørdagsfri var et sosialt gode som var kommet til de kontoransatte, men ikke til oss jurister. Lørdagsjobbingen har hengt igjen, og jeg har veldig ofte kommet hit på lørdager for å ta igjen noen av sakene som har blitt liggende over i uken.
Pågangen minker med årene
Sakene er imidlertid blitt færre med årene, og 67-åringen merker at eldre advokater ikke er like populære som yngre.
- Min kone sa en gang at det er opplagt at unge folk som driver eget firma og som vil knytte til seg en fast advokat for fremtiden, ikke går til noen som er nesten 70. Etter 65 har man kanskje heller ikke den guts som før. Få vil egentlig innrømme det, men jeg er ikke redd for å medgi at sakene blir færre. Samtidig setter jeg pris på den økte fritiden. Jeg har imidlertid ikke tatt stilling til når jeg skal gå av. Da Stenberg-Nilsen var i 60-årene sa han at han skulle gå av når han ble 70. Jeg sa at det tror jeg ikke noe på, og heldigvis er han her fremdeles, ler Christophersen.
Det er ingenting som tyder på at Christophersen skal trappe ned med det første. Han sykler hver dag fra boligen sin på Ullern og til kontoret i Grensen og lar seg ikke stoppe før sneen setter inn. I 15 år har 10 venner sammen besteget breer i Jotunheimen eller andre steder som inviterer til skiturer i pinsen. For tre uker siden var ”pinsevennene” på en 4-dagers fottur på Island, og vennegruppen har også syklet en uke i Frankrikes vindistrikt. - Jon er veldig god til å danse, sier en av hans venner. Boligen på Ullern åpnes jevnlig for venner som også liker swing og dixiemusikk. Dessuten spiller Christophersen bridge. Ofte! Han er med i to bridgelag. Et fast som han sammen med andre jusstudenter startet i 1963, og ett der han er reserve. Christophersen spilte senest i går, men bridgevenner kan røpe at han ikke er noe spesielt flink!
- Nei, jeg forstår nok at de sier det, sier han og ler høyt. – Det er nok mer bridge på hyggenivå. Så ofte vi kan drar vi på jubileumsturer rundt om i Europa. Da spiller vi ikke kort i det hele tatt, men drar på teater og slike kulturelle ting, sier han og gjør et halvhjertelig forsøk på å forklare journalisten reglene i bridge.
