Ikke bekymret for spesialiseringstrenden i jussutdanningen:
– De fleste er allerede spesialister

Retten til å tilby rettsvitenskapelig utdanning på masternivå har inntil nylig vært forbeholdt de juridiske fakultetene i Oslo, Bergen og Tromsø. Fra høsten 2023 er antallet studiesteder med det samme mastertilbudet doblet.

Ifølge professor og instituttleder ved Institutt for rettsvitenskap og styring ved Handelshøyskolen BI, Morten Kinander, gir dette nytt liv til debatten om den såkalte «generalistjuristen».

I den ferskeste utgaven av «Lov og rett» kommenterer han nettopp dette skillet mellom generalistene og spesialistene. Han mener det er vanskelig å forstå konkret hva skepsisen mot en viss spesialisering går ut på.

– Et særtrekk ved jussutdannelsen i Norge er at det ikke finnes noen rammeplan for innholdet i utdanningen, utover at den skal dreie seg nettopp om juss. Derimot har det stort sett vært bred enighet om at vi ønsker å utdanne generalister fremfor spesialister, skriver Kinander i artikkelen.

Allerede vesensforskjeller mellom masterprogrammene

Denne oppfatningen kommer også frem blant annet i et brev som ble sendt fra Justisdepartementet til Kunnskapsdepartementet i september 2021:

«Etter JDs oppfatning må master i rettsvitenskap være en generalistutdanning som gir generell juridisk kompetanse med tilstrekkelig bredde og dybde (…)» og at det er «viktig å unngå at utdanningen utvikler seg i en nisjepreget retning.»

Samtidig er det allerede store forskjeller mellom de tre fakultetene når det gjelder både pensum, forskningsprofil og faglig vektlegging, innvender Kinander.

– Oslo synes for eksempel å ha foretatt en dreining bort fra en del privatrettslige fag som tidligere var sentrale, til fordel for spesiell forvaltningsrett, menneskerettigheter og myndighetskritikk, samt en stor internasjonal satsing. Tromsø har på sin side en sterk vektlegging av urfolks rettigheter, havrett og statisk tingsrett.

En utdanning som vektlegger de forretningsjuridiske aspektene innenfor en kommersiell orientering, slik BI nå satser på, vil derfor neppe være et brudd med tradisjonen, understreker han.

LES MER OM DE NYE MASTERPROGRAMMENE I RETTSVITENSKAP:

Dobling av antall masterstudier: – Alle har godt av konkurranse

– Forståelse for hensyn og juridisk metode er viktigst

I forlengelsen av dette, mener Kinander at det aller viktigste ikke nødvendigvis er hvilke fag det undervises i, men at studentene blir drillet i juridisk metode.

– Det er opplagt at det må tilbys flere enn noen få fag, at disse er samfunnsmessig viktige og at undervisningsnivået gjør dem egnet til å oppøve en praktisk juridisk tenkning. Dermed må fagsammensetningen både ha privatrettslig og offentligrettslig karakter. Det sentrale er likevel at studentene oppnår en analytisk forståelse av hensynene bak faget, til en slik grad at de kan trekke slutninger fra disse hensynene ned til de mest praktisk relevante rettsspørsmålene, forklarer han.

– Forutsetningen for å være praktisk-juridisk og akademisk-juridisk relevant er at man kan noe godt, ikke at man kan noe om litt av hvert.

Jeg er derfor ikke særlig bekymret for hvorvidt juristutdanningene beveger seg i spesialistretning, sier Kinander.

– De fleste er allerede spesialister

Han mener også at det i praksis finnes få «generalister» blant juristene.

– Det er ikke særlig mange jurister som kan ta stilling til og rettssikkert rådgi i rettsspørsmål fra mange ulike rettsområder. Det er et faktum at de fleste jurister og advokater allerede jobber høyst spesialisert.

– Det største rettssikkerhetsbidraget ligger etter min mening i at de som utdannes, får en utdannelse som gjør at de kan forstå hva en grundig rettskildemessig undersøkelse innebærer, skriver Kinander.